Livet med Blåmann

eller kanksje livet med borderline.
Byr på opp og nedturer. Ikke bare sånne små vanlige, men fra top of the world til langt langt under bakken. De siste ukene har vært utmattende, Jeg har hatt fullt program stortsett hver helg, og ukedagene flyr jo.
Samtidig er Blåmann aktiv om dagen. Så endel besøk på legevakt og DPS har det også blitt. Men jeg har styrt unna innleggelse til nå. Får se om jeg tør å gå til timen hos B. i morgen.

På fredag trodde jeg ikke at de skulle la meg dra fra legevakten, jeg hadde skadet meg, og som mange andre som selvskader, så blir jeg litt "bedre" når skaden er gjort. Og på legevakten pleier jeg ofte å kunne småprate litt med legen eller sykepleieren som syr, slik var det ikke nå. Jeg var langt langt inne i selvdestruktive Blåmann tanker, og stakkar I. (sykepleieren) var ganske bekymret ja.

På lørdag var jeg bare så enormt trøtt.. Men våknet til melding på tlf om jeg ville være med ut å ri. Så da var det bare å hive på seg klærne. Dro opp i hennes stall først. Her tilbringer jeg forresten en hel del tid for tiden. Så utrolig koselige folk. Men så utrolig farlig dersom man egentlig har noe annet man burde gjort. Skulle bare innom en tur her en dag, og ble sittende i 5 timer... woops.. Lørdag kveld/natt ble brukt til bollebaking, jeg var nemlig kursarrangør på søndag, og som det sosiale dyret jeg er, så prøver jeg å legge tilrette for mest mulig kos på sånne ting:D

Kurset ble utrolig vellykket, og alle ekvipasjene var fornøyde tror jeg: Det var iallefall jeg.

Dette forteller egentlig utrolig mye om hvordan jeg er. Superfungerende når jeg fungerer, og så utrolig ute av drift når ting ikke er bra.

Siden ting ikke har vært så bra i det siste, så har det vært en del snakk om innleggelse både fra den ene og den andre kanten. Jeg er livredd for det, ikke fordi at jeg tror at jeg blir innelåst over lenger tid, det skjer aldri, men fordi at jeg ikke orker, jeg orker ikke ennå en brannslukkingsinnleggelse, hvor målet er å holde meg i live i 2 uker til. Så kommer jeg hjem da, så er ting greit i kanskje 1 dag og 2.. før det snur igjen. Nederlaget når det snur er så stort. Jeg makter det ikke, derfor har jeg bestemt meg for å sette på meg masken igjen! Cathrin-fikseralt masken. Alt går fint. Livet er topp, Jeg-skader-meg-mer-enn-noen-sinne-men-dette-går-kjempe-fint-masken. Hvem jeg lurer?? Megselv helt klart, men systemet er nå engang sånn at "vi" med borderline ikke har godt av langvarige innleggelser, så da må man nesten bare "harden the f**k up, princess." Jeg tør ikke åpne meg like mye i poliklinisk behandlig, fordi jeg vet at reaksjonen etterpå ofte er brutal og skremmende, jeg mister kontroll, fordi jeg bryter Blåmann sine regler om at jeg ikke har lov å ta imot hjelp.

Da er det skremmende og være alene.

skjer'a?

Hva skjer med verden? Eller, hva skjer hos meg.. Ting er kjipt... rett og slett skikkelig kjipt..
Det finnes mange måter å selvskade på. Jeg har pleid å skade meg fysisk for det meste, men akkurat nå driver jeg med mer psykisk selvskading... Det er ett sant helvete... sorry folks, finnes ikke noe finere ord på det.

Mindre synlig, men ikke mindre vondt.

Takk for meg.

Jeg ser ikke lenger.

ringer legevakten..
LV: Sandnes legevakt sykepleier?
Meg: hallo, det er Cathrin Nybø, jeg har skadet meg litt
LV: Hvordan skadet deg?
M: Kuttet meg.
LV: Hvor da?
m: på armen
LV: Mye?
M: Nei, men jeg må nok sy litt
LV: Ok, kom opp du.

Ankomst legevakt:

Legen: Hei igjen, hvordan går det med ryggen?
(jeg var der i går, og fikk sprøyte i skinka...)
M: jo, det hjalp med medisinene jeg fikk, og sprøyta funket kjempe bra
L: Så bra. Ja. vi får vel bedøve litt. Du sa det ikke var så mye, kan jeg få se?
M: vet ikke helt, bare hvis du lover å ikke legge meg inn
L: lover det!
Legen og Sykepleier: IKKE  SÅ MYE????!!! Hjelpes. tror aldri jeg har sett så mye på deg noen gang?
M: NEEEI det føltes ikke så mye, er ikke ferdig egentlig...

Det skremmer meg. At jeg ikke ser alvorlighetsgraden i det jeg holder på med. Jeg synes jeg hadde vært flink i dag, men nå, 60sting senere, ser jeg jo at det kanskje ikke var helt bra. Jeg har blitt beordret til å få fastlegen min til å gi meg stivkrampesprøyte på onsdag. Vi får se.. Legen var veldig bekymret i dag, og kunne jo ikke dy seg, han ville gjerne legge meg inn, men jeg fikk nå overbevist ham om at det ikke var vits i, jeg er ikke suicidal. Og orker ikke flere brannslukkingsinnleggelser. Skal jeg inn igjen, må det være for å få skikkelig behandling over tid!

Endelig!!!

Har Kinemor heve seg på bloggbølgen. Og eg har store forventninger te denne bloggen!!! Hun skrev et gjesteinnlegg her tidligere. Og er ellers en jeg har skrevet en del om.. les her og her,, og sist men isje minst HER...




Link te bloggen HER!!!

Skriblerier

Beklager langt opphold, jeg har vært innlagt.. Det har vært litt opp og ned, og om jeg har hatt nytte av det er jeg jammen ikke sikker på. Jeg var bare på DPS, dvs at når jeg skader meg, griper de ikke fysisk inn, men skal liksom prøve å snakke meg utav det. Her kommer iallefall noen skriblerier som ble skrevet etter ett meget ubehagelig besøk på legevakt:


Videre innhold kan virke triggende

1-2-10-40-60-120....antallet øker og øker. Mer og mer sting. Atter en gang, lappet sammen.. Utvendig i det minste. Mer eller mindre uten bedøvelse, takk for det. Jeg biter tennene sammen, har jo gjort det selv, fortjener kanskje smerten. Sykepleieren biter tennene sammen- for tykt vev sier legen. Slurv sier jeg. Der vevet er tykkest virket nemlig bedøvelsen.

Hva hjelper det, med utvendig brannslukking og sammenlapping, når sårene på innsiden blør og blør. Tror jammen det er infeksjon i noen av dem også, sårene på innsiden altså. Men jeg har vel kanskje gjort det også selv,så jeg fortjener det kanskje.

Det var lettere før, når det bare var en indre smerte jeg måtte få vekk, få flytta ut. nå er det en uro, en evig kamp om å la vær, mens tankene skriker om at jeg må. En overveldende smerte, ett evig kaos. Og jeg vet så godt at kuttingen ikke hjelper, egentlig... Samtidig er der ett desperat ønske om at kanskje det neste kuttet er det som skal til, bare ett til...

Men det blir aldri nok.

"Jeg vet du kommer til å skade deg nå, men hvis der er noe, så er jeg på stua." -Sitat nattevakt DPS

WHAT??!! Hva skjer med det`Det er akkurat det jeg synes er vanskelig med Varatun. Alt er så uforutsigbart. Så utrolig avhengig av hvem som er på jobb... 

13nye kutt.. kunne det vært avverget? 40 nye sting. Om det er mye eller lite når du ser på selvskadere generelt, vet jeg ikke. Men for meg er 13 kutt mye, og det er vel det eneste som betyr noe. Sint? Nei. Skuffa? JA... over meg selv? Ja... Men ikke like mye som over personalet her i natt. Jeg prøvde faktisk å gi fra meg kontrollen så godt jeg kunne. Men h*n valgte å ikke ta den. Jeg beklager EH, nå er du i feil boks, og veien tilbake er lang og kronglete.