Livets gang

En tøff uke er forbi. Jeg var en svipptur til Ålesund/ørsta/volda tidlig i uka, for å begrave min kjære farfar. I samme sleng tenkte jeg å få litt kvalitetstid med min mor. Siden hun har brystkreft med spredning både til lymfer, skjelett og beinmarg, tenker eg at det er viktig å få så mange gode stunder som overhodet mulig, enten hun lever i 2 eller 15 år.

Begravelsen ble fin. Jeg og 2 av søskenbarna mine leste opp minneord vi hadde skrevet og bårebuketten. Og 3 av de andre var med å bar kisten, sammen med fedrene våre.

Det var tøft, men det er livets gang, og livet må gå videre.

Dagen etter dro vi for å hente min mor som hadde vært på besøk hos tanten min, hun hadde klaget over vondt i en fot i noen dager, og nå var leggen veldig hoven og hard, så vi bestemte oss for å kjøre hjem til ålesund for å kontakte kreftavdelingen. Der fikk vi beskjed om å ringe legevakt, og der ble vi bedt om å komme så fort som mulig. Legen konstanterte at det kunne være blodpropp og vi ble sendt til ultralyd.

På ultralyd fant de en dyp venetrombose rett over kneet, så da ble det ned på akuttmottaket. Her ble vi sittende og sittende, så kvalitetstid ble det ikke så veldig mye av, men heldigvis at vi var der tenker jeg. Det hadde sikkert vært skremmende å sitte der alene.

Morfar døde jo av blodpropp i ung alder.

Torsdag var det hjem igjen, og fredag var det avgårde til Åpta, på hyttetur. Jeg elsker virkelig plassen. Paradis på jord. Selv om det helt klart ikke er like fredelig når vi har med oss en 9 åring som syns det er helt topp å få være med tante og meg på tur:) heldigvis en veldig likandes jente så det gikk veldig greit. Jeg har dog fått en helt ny forståelse for hvorfor voksentid på kvelden er så verdsatt i de tusen hjem.

Helgen har gått alt for fort, men jeg kjenner det er godt å komme hjem. Uka som kommer skal jeg være flyttehjelp for en stallvenninne, det blir nok bra.

Et lite hva har skjedd siden sist innlegg denne gang. Vi får se om det ikke kommer noe mer fornuftig fra denne kanten ved en senere anledning.


Et lite bilde av meg og farfar for mange år siden :)

Til minne om

17.07.12 blir en dag jeg aldri kommer til å glemme. Min far ringte fra Thailand for å fortelle at min kjære farfar døde samme morgen. En av de personene som har betydd mest for meg gjennom hele barndommen. Borte?
Tusen tanker raste gjennom hodet mitt, og idet jeg la på knakk jeg sammen. Jeg, som aldri gråter lot tårene strømme. Det føltes rart, men samtidig godt.

Farfar som alltid tok meg med på båttur når jeg var liten, som tok meg med på bondegårdsbesøk hos sine kompiser. Som alltid var med i skauen for å hente juletre.

Når jeg var liten bodde vi en periode hos dem, før vi kjøpte hus bare en time borte. Jeg var med andre ord ofte på besøk i helgene hos farmor og farfar. Og jeg gledet meg alltid. Var alltid så mye gøy å gjøre. Kanskje var vi ute å fisket på lørdagen for så å lage fiskekaker av fangsten. De mest fantastiske fiskekakene jeg noen gang har smakt.

Kanskje satt jeg på krakken min i verkstedet å så på mens han jobbet på dreiebenken eller noe annet spennende. Jeg husker når farmor var blitt pensjonist at vi var på besøk på fabrikken der de begge jobbet. Å få se farfar på jobb var stor stas husker jeg.

Og noen ganger var vi i syvde på gården han eide der og jobbet i åkeren. Jeg fikk alltid så min egen lille rekke med reddik husker jeg.

Takk for at du var den du var, for utrolig mange fine minner. For at du alltid hadde tod til oss barnebarna når vi kom.

Hvil i fred!

Om å føle seg nyttig

Jeg har fått lov å være med noen å male i sommer, en pitteliten "sommerjobb". Jeg får gjøre noe for å hjelpe noen, og det føles bra. Jeg har vært der i dag, og skal igjen i morgen. Jeg kjenner på kroppen at jeg har vært aktiv, at jeg har brukt meg selv. At muskler som vanligvis ikke er så mye i bruk er slitne. Og det føles godt.

Jeg har tenkt på å begynne å jobbe så smått til høsten, men pga min mors nylig oppdagede alvorlige kreftdiagnose har jeg satt det litt på vent, vil ikke starte med noe jeg kanskje må avbryte, det blir for stort nederlag. Men på sikt ser det absolutt ut til å gå rette veien. Jeg VIL tilbake i jobb, ikke missforstå, jeg vil bare være sikker på at jeg gjør det når JEG føler meg klar til det. Ikke fordi alle andre mener det er lurt.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan jobbe fullt og klare meg økonomisk, til den dagen jeg kan gå på kino uten å måtte leve på knekkebrød mange dager etterpå.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan bidra i samfunnet, til den dagen jeg kan bety noe for noen andre. Til den dagen jeg kan føle meg nyttig!

Intill da nyter jeg slike små drypp som nå, at jeg får hjelpe til å male en loftstue som best kan beskrives som "furuhelvete" furu gulv, furu vegger og furu tak. Vakkert? Ikke spesielt, men det blir veldig bra til slutt.

Om å holde ut

Gårsdagens innlegg forteller noe om at det ikke er like lett alltid, at skadetrangen nesten får overtaket. At psyke cathrin ligger og lurer rett under overflaten. Jeg sitter her igjen, på plassen "min", håper på at det skal gå over denne gangen også. At jeg skal klare å beholde kontrollen, for kontroll har jeg, ennå.

I går tok jeg mot til meg, først en gang, ringte legevakten, men fikk panikk i det de tok telefonen og la på. Så en gang til, tenkte at det værste som kunne skje var å bli avvist, og at det ikke var noe verre enn å sitte å styre med tankene alene. Ringte opp, og tror dere ikke det var frøken fantastisk sykepleier som tok telefonen? Skuldrene senket seg noen hakk da. Visste at hun kom til å si noe lurt.

Det endte opp med en liten tur opp, vi satte av ett kvarter til prat. Veldig snillt av dem. Og det hjalp, fikk lettet litt på stemningen, ledd litt. Og avledet litt, det vanskelige er nemlig å kjøre bort fra stedet mitt, det kan jeg ikke gjøre før jeg har skadet meg nemlig. Untatt hvis det er noen som venter på meg. Når jeg først har klart å kjøre går det som regel bra, som regel, men ikke alltid. I går gikk det bra, heldigvis.

Jeg satser på det samme i dag, selv om jeg sitter her med skadetrang ut av en annen verden og selvmordstanker som ikke ligner noe jeg har vært borti før, så betyr de 258 dagenen jeg har bak meg mer enn ett par kutt og noen sting, ett øyeblikks pause er ikke nok til at jeg vil kaste det arbeidet jeg har gjort på båten..

Jeg holder ut, håper jeg!

259 eller 0

Betyr det noe? Om jeg er 259 dager skadefri i morgen, eller 0?
Har en super tøff kveld i dag, skadetrang fra helvete og døgnrytme fullstendig på avveie. Ikke en god kombinasjon. Akkurat nå sitter jeg i bilen på stedet "mitt" og vurderer, skal jeg drite i alt, eller bite tennene sammen og holde ut?

Vanskelige valg.