Vi er mange rundt som er glade i deg, som ønsker deg alt godt, og som vil ha gamle deg tilbake. Til syvende og sist er det bare du som kan endre det mønsteret du er inne i. Men her sitter ei lita jente, som savner deg, som savner å ha noen å ringe til, bare for å si hei, for å høre hvordan det går. Som savner å ikke måtte lure på hvordan tilstanden er i andre enden av telefonen. Som lurer på hvordan hun kunne hjulpet, hva hun kunne gjort anderledes.
Vet du at jeg tenker på deg hver dag? Vet du at jeg bekymrer meg? Vet du at jeg skulle ønske at jeg kunne ha kontakt med deg? For det skulle jeg virkelig, men slik situasjonen er nå, kan jeg ikke. Du skulle vært den voksne av oss, men jeg er ikke sikker på om det er sånn akkurat nå. Du har tatt ett valg, ingen tok det valget for deg. Nå håper jeg at du velger på ny. Men samtidig er jeg redd for at du ikke velger meg, eller oss. Hva skal jeg da gjøre?
Det er kun du som kan endre på dette, ingen andre. Du valgte veien inn selv, selv om du kanskje ikke bestemmer lenger. Du kan ta ett nytt valg, du kan velge å begynne å jobbe deg ut av det. Men før du kan velge det, må du innse at det er ett problem.
Vet du at jeg er glad i deg? At jeg skulle ønske at jeg kunne vise det? At jeg skulle ønske at jeg kunne besøke deg?
Men jeg kan ikke det, det er en tung erkjennelse, jeg kan faktisk ikke gjøre noe. Jeg kan bare stå maktesløs å se på. men den dagen du er klar til å kjempe, håper jeg at du gir beskjed. Så skal jeg heie, litt på avstand først, men jeg vil veldig gjerne følge deg over mål linja. Jeg er bare ikke sterk nok til å bære deg hele veien.
Du skulle fulgt meg på min vei, jeg vet at jeg ikke lot deg få lov. Kanskje hadde du ikke fått lov dersom din situasjon var annerledes heller, men du skulle ha stått klar. Du gjør ikke det, og det er ikke lett for meg.
Du skulle ha vært en jeg kunne stole på. Du skulle ha støttet meg. Vi burde snakke med hverandre om alt. Hvorfor ble det sånn? Du har jo sett en annen som sto deg nær velge samme veien. Jeg kan huske at du sa at det ville du aldri utsette oss for. Ser du at det er det du gjør nå?
Jeg ser, selv om jeg ikke så begynnelsen på den andre situasjonen. Og jeg liker ikke utviklingen.
Jeg vil gjerne strekke ut en hånd, men jeg vet at det ikke er en hånd å gripe tak i, så foreløpig låner jeg noen andre sine hender.
Jeg er glad i deg.
(bildene er googlet)
Hei. bra tekst. Så fikk denne gutten også noe å tenke på en lørdagsmorgen.
ReplyDeleteSterkt Catrin;) Gode klemmer:.Hege
ReplyDeleteBra Cathrin. Du er veldig flink til å skrive.
ReplyDelete-Astri (med Miriel)
Er det noen som har skrevet det til deg? Er det rettet TIL deg selv? Vakkert skrevet, og trist. Jeg håper du kan ta det valget, og jobbe deg ut av det <3
ReplyDeleteNei, dette er til en annen...
ReplyDeleteVeldig fint skrevet uansett. Kunne jo nesten lest det selv også...er sikkert sånn for flere. Desverre. Men kjempefint skrevet <3
ReplyDeleteBra skrevet!
ReplyDeleteSå bra skrevet:) Er det du som har skrevet? Liker bloggen din:)
ReplyDeleteTakk takk:) ja, det er jeg som har skrevet..
ReplyDeleteVi må lære oss å tilgi.Vi glemmer ikke ting som har vært og skjedd og har preget oss, men vi må ikke tillate at slikt tar makten over livet vårt og gjør at vi føler oss tappet og nedfor.Tilgivelse er ikke å godta det som har vært, men å begynner på nytt.Klem
ReplyDeletesterkt! Begynte nesten å gråte da jeg leste det..
ReplyDeleteKampen mot å bli friskere/frisk fra en psykisk lidelse er kjempe tøff/hard.
Om det er en nær venn, en foresatt eller søsken (familie generelt) som får en psykisk lidelse , så blir en påvirket av situasjonen.
Har vært i denne situasjonen og det er nok derfor dette innlegget rørte meg.
Min erfaring er at "mirakler" kan bli til virkelighet,..selv om det synes umulig i en mørk og vanskelig hverdag.
En kan bli bedre og kjempe tilbake mot lidesen,men dette er forskjellig i vanskelighetsgard for person til person. Jeg klarte selv å komme meg opp av hullet. Jeg lappet sammen livet mitt, bit for bit. Alt måtte renskes og ryddes opp i. Måtte bli glad i meg selv, kjempe mot speil med tårer og sinne. Lyge meg selv rett opp i ansiktet og si høyt at jeg var glad i meg selv ,men ansiketet mitt.. som stod full av tårer og sinne ..ville ikke tro på det i begynnelsen. Etterhvert ble det bedre, jeg vant kampen og livet ble bedre og bedre. Det var mange kamper igjen og er det forsatt, mn er sterkere og fikk livet tilbake md livsglede og alt en person trenger rundt seg.
Er ikke vant til å skrive på blogg, dette er min første kommentar.
Så til slutt vil jeg si at jeg forstår mye om det du skriver, men skal ikke si at jeg vet hva du går igjennom ...for alle har sin opplevelse av en psykisk lidelse.. uansett ønsker jeg deg alt godt!
Takk...
ReplyDeleteDette var utrolig flott skrevet... som en forfatter... men ble veldig trist da jeg kom mot slutten..forferdelig å bli sviktet Hilsen Karin
ReplyDelete