Når det først smeller

Så smeller det virkelig godt.. Jeg gidder ikke tusle stille og forsiktig bort til veggen og dunke hodet bare litt, ånei du, her tar man rennfart og smeller med hodet først..
De siste ukene har værft tøffe.. Til tross for store mål, og spennende oppdrag, så har tankene vært sterke. Skadetrangen har vært enorm.. Jeg har holdt det i sjakk med å sove mindre, spise mindre, ikke møte til behandler og andre destruktive ting, som ikke er synlige...

Natt til torsdag smalt det første gang. Og siden jeg har innsett at skadetrangen ofte kommer av at jeg har mestret noe, så tenkte jeg at det var pga at jeg vant den ene klassen på stevnet i helga, og at temakvelden i Sunde menighet gikk bra, og at jeg var fornøyd med intervjuet. Så jeg tenkte ikke så mye mer på det.. Gjort er gjort og spist er spist..

Men så, natt til lørdag smalt det igjen. Rimelig heftig. Fullstendig mangel på kontroll. Jeg kom hjem og var skit paranoid, for jeg kunne ikke forstå at legen virkelig hadde latt meg dra hjem etter sammenlappingen.. Åkei tenkte jeg, ett nederlag til, jeg overlever det. Så sovnet jeg.. Våknet 5 timer senere, og formen var fortsatt dårlig..
Og i natt smalt det igjen.. enda heftigere enn i går. Og jeg innser, med skrekk at jeg er tilbake der at jeg omtrent ikke trenger å si navnet mitt på legevakten, de vet hva som kommer. Jeg er der igjen at jeg ikke klarer å samtale med legen som syr, redd for å si noe feil, redd for at de skal se alvoret.. Redd for innleggelse. Jeg kan jo ikke si ja til det frivillig. Jeg kan jo ikke la dem få hindre meg i å være destruktiv?

Men, har du kontroll? Jeg vet ikke, jeg er virkelig ikke sikker... Vi får se...

Å være åpen..

Jeg har valgt å være åpen om at jeg er syk.
I mange år var jeg kanskje ikke klar over hvor alvorlig syk jeg var, og jeg gjorde mitt beste for å ikke fortelle det til noen. Iallefall ikke vise sårene mine til noen.
Jeg har i perioder brukt kirkens sos. Og våren 2008 skrev de at de søkte etter noen som kunne fortelle om sin erfaring med dem. Jeg tenkte som så at jeg kunne jo godt fortelle, dersom noen ville lytte, så jeg svarte på mailen. Eva forfatter kom susende til sandnes, og intervjuet meg. Jaja, tenkte jeg blir vel kanskje en liten artikkel dette da.. Det ble noe større.. I november 2008 deltok jeg på lanseringen av dokument innenfra.
Det kan du lese her. I kjølvannet av Dokument innenfra har jeg fått være med på litt flere ting. Jeg har vært med Eva både til Bergen og Kristiansand, og jeg var med sykehusprest Leni her i stavanger. Jeg ble også invitert til radiointervju i Juntafil. Det kan du høre her. Jeg ble også intervjuet i Krigsropet en gang.

Så har det vært rolig, jeg har skrevet en del her på bloggen, og litt til eget bruk. Men før jul kom ennå en forespørsel. Om jeg kunne tenke meg å stille på radio for å snakke litt om verdighet?

 Atter en gang er det Eva som drar meg med;) Hun har nemlig gitt ut bok. Boka heter livstegn, og kan f.eks bestilles her. En fantastisk fin bok om verdighet. Jeg er kanskje litt innhabil siden jeg er nevnt noen ganger. Men det er ett viktig tema, som jeg synes Eva belyser på en fantastisk måte!

Og stille opp og snakke om verdighet det kunne jeg da alltids gjøre, så i januar en gang var jeg i studio for å gjøre opptak. Jeg synes det gikk veldig bra, journalistdama var veldig grei å snakke med, men vi snakket fryktelig lenge, så jeg var spendt på hva det endte opp som etter all klipping.
I dag våknet jeg til meldinger både på tlf og facebook om at folk hadde hørt meg på radio, og det var visst så bra at ;) så da måtte man da inn å sjekke om det lå på nett, og det gjorde det.

Link her 
 (Får ikke linket til selve programmet, men det er i programmet sendt i går, altså 23.02 i den første delen. Altså den som begynte kl 9...) Dere må høre litt om demonstrasjoner for libya først, men det tåler dere vel;)

Enjoy, og kom gjerne med tilbakemeldinger om hva dere synes;)

Ser du smilet mitt?

Smilet, som sitter klistret på fjeset mitt. Som lurer alle. Lurer jeg deg? Lurer jeg meg selv?
Hvem lurer jeg egentlig? Jeg smiler aldri mer enn når ting går nedover. Jeg er aktiv, 2 hester, venner, stevne, trening, mål. Fasaden er på plass. Bak fasaden er det mørkt, jeg planlegger, tenker, hvor, hvordan, når.
Skrev under på søknad om bolig i bofellesskap her en dag, kostet meg ikke en kalori. Likegyldig.

På tirsdag 19.30 skal jeg til Sunde kirke, ble invitert til å være med på en kveld der med psykehuspresten. Skal snakke litt om verdighet, åpenhet rundt psykdom, og litt om meg og mitt, om at vi alle er flere personer, at det ikke er DE som er psyke, men Vi, du og jeg. Det kan nemlig være deg i morgen. Det vet jeg at jeg skal. Så langt har jeg planlagt. I forrige innlegg skrev jeg om mål, om NM og A krav, det ligger langt frem i tid, og jeg vet ikke om det kommer til å skje, men tilfelle planene mine ikke blir gjennomført må jeg ha ett langsiktig mål. Det er viktig, for fasaden sin skyld. Alt er fint. Tror alle.

I uka som var har jeg hatt kvalitetstid med en fantastisk dame, som jeg bare har blitt så enormt glad i på veldig kort tid. Veldig koselig. Takk for det.

Jeg har også begynt å møte hos behandler. Fikk sagt en del ting jeg har tenkt på sist time, hun er fantastisk dyktig til å gjennomskue masken min, så jeg gidder ikke prøve en gang. Dønn ærlig, enklest sånn.

Joda, så neida så, nok babbel fra meg for denne gang. Snakkes plutselig.

Flink? Jeg?

Jeg er aktiv på forumet til Trollspeilet. Og her en dag dukket det opp et innlegg om Janteloven og angsten for å være god. Dette satte i gang noen tanker hos meg. Jeg har skrevet lite om forholdene hjemme. Men dette tror jeg at jeg kan skrive uten at det blir stress..

Hjemme hos meg har det vært veldig viktig å være vellykket. Jeg har stortsett alltid lykkes med det jeg har bestemt meg for å gjøre. Skolen gikk som en lek, var en ganske habil keeper i fotball og håndball da jeg var yngre, og saxofon var heller ikke vanskelig. Mye av grunnen til at jeg ikke har blitt bedre i noe av det, er fordi jeg ikke har giddet å jobbe med det. motivasjonen svikter når jeg kommer til ett visst punkt. Jeg har alltid tenkt at jeg har vært lat, og at det bare har vært min egen feil. Jeg har ikke tenkt å skylde dette på noen andre, men jeg har tenkt.
Janteloven er så enormt sterkt innarbeidet i oss. Og jeg tror at grunnen til at jeg alltid har mistet motivasjonen etter en stund er fordi jeg har vært så enormt redd for å bli flinkere enn noen andre. Jeg har liksom alltid jobbet meg opp til ett akseptabelt hobby nivå, for så å være fornøyd med det.

Jeg har aldri vært bortskjemt med at noen har sagt at de er glad i meg bare fordi at jeg er meg. Altså har min verdi vært avhengig av prestasjoner. (jeg hadde blitt en bra buddhist ;))
Dette blir jo motsetninger som ikke går sammen. Janteloven sier, du må ikke bli for flink, men hele min verdi er jo basert på at jeg er flink nok.
For en 12åring ble dette for mye og takle, og jeg begynte med selvskading. Historien om den kjenner vi jo fra tidligere innlegg.

Dette er altså noe jeg har fundert og tenkt på de siste dagene. Hvor enormt viktig det er å se hverandre, hvor viktig det er å bekrefte hverandres verdi enten man kom på første eller siste plass i konkurransen, enten ambisjonene er VM neste år, eller kanskje klubbmesterskapet om 3 år.
DU er bra, bare fordi at du er du.

Midt oppi disse tankene kom jeg fram til at grunnen til at jeg ikke har fortalt så veldig mange om målet mitt for meg og ponni er fordi jeg er redd for reaksjonene. Jeg har nemlig satt meg ett ganske høyt mål til meg og være. Og det er på ingen måte innen rekkevidde akkurat nå, men jeg tror alikevel at det er mulig, en gang, i fremtiden. Jeg og ponnis skal nemlig klare A kravene. Og ri NM... Hoisann, der var det sagt. Jeg har luftet det til de nærmeste hestevennene mine de siste dagene, og jeg angrer egentlig litt på at jeg ikke har sagt noe om det før, for mottakelsen har vært formidabel. Ikke ett negativt ord har de sagt. Så, nå vet dere det også...