Hva skjer, legevakten?

Legevakten, hva driver dere med? 

Jeg, en dame i 30 årene, som har skadet meg de siste 20 årene, som helt sikkert er en hodepine for helsevesenet på flere plan, også økonomisk. Fortjener jeg ikke like mye helsehjelp som andre? Jeg undrer meg over at sandnes legevakt lager egne regler for meg, som at jeg blir sendt til sus for suturering av kutt som ikke er sykehusmat i alvorlighetsgrad, men som legevakten ikke har ressurser til å sy dersom det tar mer enn 30 min? Jeg er jo en innbygger i sandnes kommune på lik linje med andre, og man kan jo lure på om det er en straffereaksjon, at man skal prøve å straffe meg skadefri? Jeg lurer på om alle pasienter som krever mer enn 30 min av legens tid, feks barn som ikke sitter i ro. Blir de da holdt fast og sydd, eller tar legen den tiden det tar? Eller blir de også sendt til sus? 

Som selvskader er det mye skam, jeg har sagt mange ganger at jeg mer enn gjerne skulle grodd en ekstra arm, for å kunne sy meg selv. Og i natt satt jeg og googlet hvor jeg kan kjøpe stiftemaskin, så jeg bare kan stifte kuttene mine selv nestegang. Etter at legevakten tydeligvis har begynt å ta seg veldig godt betalt for suturtråd. Den 20.12 var jeg på legevakten og sydde ca 25 sting, legen bedøvde to av fire kutt og brukte to tråder, pris? 177kr som er egenandelen for større kirurgiske prosedyrer på legevakten. I dag 23.12 var jeg igjen på legevakten, sydde 4 kutt, ingen bedøvelse, 16 sting, to tråder, pris? 357kr. 

Da jeg spurte hvorfor prisen hadde steget på tre dager fikk jeg til svar at de hadde lagt inn den ekstra tråden. Jeg skal selvsagt betale for utstyr som alle andre, men 180kr for en tråd syntes jeg at var himla dyrt, jeg sjekket derfor priser på apoteket, for 36 tråder av typen ethilon 4-0, som er det de pleier bruke, er prisen 1599kr dvs skarve 45 kr per tråd. Inkludert i egenandelen for større kirurgiske prosedyrer er en tråd, dermed skulle jeg betalt ca 222kr hvis det bare var den ene tråden? Kanskje litt mer, men ett påslag på 135kr er vel litt voldsomt.. 

legekonsultasjonen er jo utenom dette, og siden jeg har frikort er jeg heldig og den er gratis. 

Er økonomien i legevakten så dårlig at vi som er pasienter må betale overpris? Der henger jo lapper rundt om på legevakten som kan tyde på det, «ikke bruk bedøvelse med adrenalin uten at det er helt nødvendig, 5x så dyr som vanlig?». Isåfall lurer jeg på om jeg kan få stille med egne bandasjer og tråd, det vil være meget billigere. Eller om en lege kan gi meg ett lynkurs i stifting av kutt, så skal jeg aldri plage dere igjen. 

Jeg tåler mye, kanskje for mye noen ganger, to ganger på 10 års tett befatning med legevakten har jeg sendt klage, det burde sikkert vært mer. Jeg, og andre med samme problematikk er vår egen største fiende og kritiker, og vi trenger ikke at legevakt og annet helsevesen bidrar til det. Jeg har opplevd og kjent mye fordommer på kroppen, og kan gå hjem og som regel tenke at det var tankeløst eller at de ikke vet bedre, men hva med livredde anna på 18 eller lise på 13? Jeg håper de blir møtt på en bedre måte, og at legevakten tar seg ett lynkurs i selvskadingsproblematikk. 

Om å ikke høre til.

På mange vis hører jeg til mange steder. Jeg har ett stort hestenettverk, Jeg har venner fra skoletiden, venner jeg har møtt i div kristne sammenhenger, noen musikkvenner, noen syke venner. Og mange gode venner.

Alikevel har jeg på en måte ikke en gjeng. De fleste av mine venner har sin egen gjeng. En gjeng hestejenter, noen har barndomsvenninner som de treffer. Og selv om jeg på ingen måte er ensom. Så er det en ting som for meg noen ganger er tøft.

Noen ganger tenker jeg, hvem er min beste venn? Og for all del, Det er egentlig ikke mangel på kandidater, men de fleste har noen andre som er deres nr1. Jeg ser greys på ny nå, og som meredith og grey sier om hverandre.. Your my person. Hvem er min person?

Dette er vel kanskje definert som ett luksusproblem, jeg er klar over det. Mange der ute har jo ingen kandidater å vurdere en gang. men alikevel vil jeg skrive litt om det. For det å være ensom i mengden er ganske vondt periodevis.

Når noen har bursdag feks, i disse sosiale medier tider, så legges det ut mer og mindre fotogene bilder av bursdagsbarnet.. Så lurer jeg på, hvem ville jeg sendt sånne tullebilder til? Og hvis jeg sendte ut noen, hvem ville lagret dem og brukt dem "mot"meg ved neste bursdag?
Små ting kanskje, men det å føle at man hører til ett sted i en gjeng, det er noe jeg savner.


Nå håper jeg ikke at noen av mine får helt noia og vil inkludere meg i sine gjenger pga dette innlegget, for det ville vært ennå værre en dagens situasjon. Jeg har venner, nei for søren jeg har mange, gode, fantastiske venner. Det er bare det at jeg ikke hører hjemme i deres gjenger.

Ok, nok gjentakelser for ett innlegg. ensomhet der altså, midt i en hau med flotte venner;)

Og ja forresten, 55 dager skadefri. hurra eller noe...

Destruktiv,konstruktiv?

I dag er en sånn dag, hvor jeg har lyst å blogge, men finner ikke ordene helt. 

Så da bare begynner jeg, også får vi se hvor det fører hen.

om to dager er jeg 40 dager skadefri, hvis tingene går som jeg håper.

Formen er fortsatt ikke helt på topp. Jeg kjenner at jeg nok egentlig hadde trengt å være mer sosial enn jeg er. Men jeg kjenner jeg blir irritert veldig lett. Og folk som jeg ellers trives godt med, trigger noe i meg. Mange tapper mer enn vanlig, så det er egentlig ikke så mange jeg orker. Så da får jeg dårlig sammvittighet for å være en dårlig venn også.. 

I tillegg tror jeg at jeg er på vei til å gå i "avvisningsfella" jeg tåler sykt dårlig avvisning, og selv om jeg i de fleste tilfeller ser med fornuften at det ikke er en avvisning, så føles det ofte som det. Og go to løsningen min blir da å avvise, slik at jeg slipper å bli avvist. Eller ikke nødvendigvis avvise en gang, bare slutte å ta kontakt. Forsvinne i det stille. 

Så var jeg hos behandler i dag. Vi snakket bla om en del smådestruktive greier jeg gjør, som ikke er fysisk skadelig, men som forteller meg at jeg ikke er verdt mer. Så da prøver jeg å motvirke det da, så i dag ble det en ny blomster bukett til meg selv. Og en fuglemater. 

Ellers var jeg en tur på sele og besøkte "gudbarnet" hun har blitt stor og fin:)

Og siden sist har jeg blitt brilleslange. Hele tre par briller. genialt med brilleabbonement!

Så, oppsummert.. bedre enn før, men ikke så bra? Noe sånn...

Små steg mot mål?

I dag er det torsdag, det betyr at det er tre uker siden jeg sjekket ut av dps for denne gang. Ukene hjemme har gått fort og seint på en gang. Jeg har hatt ganske mye program, det er en del som skal tas opp igjen etter å ha vært i dvale i lang tid. Jeg hadde første samtale med behandleren min siden i vår. Planen er å gå rimelig fast til ham en stund nå. Det har jeg ikke gjort siden høsten 2016. Siden jeg har vært mye innlagt, 9 av 12 mnd i fjor og 4 mnd til nå i år. pluss at jeg ville avslutte all behandling i vår siden jeg ikke så poenget med noen ting.
Jeg var med en tur til danmark for å hente en søt sjarmør :)

Så har det vært noen kursdager og litt sånn.. Har også gjort litt hjemme med veldig god hjelp;) Så nå er det iallefall stortsett godt å være hjemme i egen leilighet. 

Jeg har kommet inn i en ganske god døgnrytme til meg og være, kontaktene mine i psykisk helseteam i kommunen har vært veldig på ballen etter at jeg kom hjem, så jeg får nesten alle timene jeg skal ha. 

De har også ordnet så nattevaktene kommer innom hver kveld for å bidra til at jeg skal klare å få tatt pillene mine. 

Jeg er litt over 4 uker skadefri. og det er fint;) Jeg har ikke satt meg noen hårete mål, for da blir nederlaget hvis jeg ryker så stort. Men akkurat nå er jeg altså skadefri og det er fint. 

De siste dagene har det vært ganske tungt igjen. Jeg velger å tro det er dårlige dager, og ikke starten på en dårlig periode... 

Om å våge å håpe

Nå om dagen er det vondt og vanskelig døgner rundt. Jeg er heldig og har utrolig mange gode folk rubdt, som ser og forstår, eller i det minste prøver å forstå..  Jeg har prøvd å analysere og skjønne hvorfor jeg mister håpet nå, når alt egentlig ligger til rette for at jeg burde være full av håp og tro på fremtiden.

Jeg tror det er samme mekanismen som jeg har når det gjelder avvisning. Jeg tåler avvisning periodevis veldig dårlig, og tolker avvisning inn i alt mulig. Dermed blir forsvarsmekanismen å avvise andre, og da spesielt hjelpeapparatet i dårlige perioder. Så er det jeg som har kontrollen liksom. De kan jo ikke avvise meg når jeg allerede har avvist dem..

Litt det samme tror jeg foregår nå.. Vi er i gang med behandling, vi dykker ned i materien, ingen har turt å nærme seg dette temaet før. Så for å unngå skuffelse når behandlingen viser seg å ikke virke/behandler gir meg opp, eller synes jeg blir for slitsom, eller ett hvilket som helst annet negativt scenario oppstår, så «mister jeg håpet»
 Tenker at det uansett ikke kommer til å virke. Om jeg skal orke å holde ut bare for å bli skuffet igjen. Vurderer om jeg bare skal kaste inn håndkleet nå, så slipper jeg å vente å se..

Men nå som jeg tror jeg har identifisert mekanismen, så er det jo mulig å jobbe med det. Si til meg selv når sucidaliteten kicker inn. At nå skjer dette fordi du er så redd for skuffelse og avvisning. Det går det jo an å jobbe med..

Behandling..

Siden forrige innlegg har det jammen skjedd litt av hvert. Hele våren var tung som ei hengemyr, jeg ble henvist to ganger til dalane dps, men fikk avslag. Så til slutt endte det med en planlagt innleggelse på ny avdeling på sandnes dps.. Jeg var skeptisk, veldig skeptisk. Da avslutningen på den forrige innleggelsen min var alt annet enn bra, og jeg var redd der ville være spøkelser i veggene som ville vanskeliggjøre ting ved en ny innleggelse.

Men så utrolig grunnløs den bekymringen var. Jeg ble møtt og sett og forstått og ikke minst samarbeidet med på en måte jeg ALDRI har opplevd før, hverken her eller i byen.. at det kan være så stor forskjell på to avdelinger i samme bygg er nesten skummelt..

Behandleren min her sammen med teamet mitt har laget planer opp og ned og i mente, de hadde til og med eget personalmøte med fokus på hvordan selvskading skal møtes, alt for at jeg skulle slippe dårlige opplevelser. Men tiden gikk litt i fra oss. Planene ble laget fordi at behandleren min og jeg skulle dykke litt ned i materien som ingen har turt før.. alle har snakket om stabilisering, men det er vanskelig å bli stabil når alle skuffene i hjernen med alle vonde erfaringer spretter opp på likt, gang etter gang. Og jeg ikke vet hva de inneholder, og dermed blir like overmannet hver gang. Så ble det ferie for behandleren, og vi ble enige(!) om at det ikke var vits at jeg var her i ferien med masse ferievikarer. Derfor avtalte vi at jeg skulle komme tilbake til høsten.

Tre uker hjemme ble det, så kom tydeligvis høsten for meg.. Det ble ikke planlagt, mem en akutt innleggelse, men siden jeg da var på plass når behandler kom tilbake, gikk vi i gang.. jeg stapper hånda inn i vepsebolet to ganger i uken, og stoler på at hun og miljøpersonalet står klar med epi penn, i form av støttesamtalee og tettere rammer når reaksjonene kommer. Foreløpig går det på ett vis, symptomtrykket er høyere, mer skadetrang, mer presserende suicidaltanker, jeg fortjener mindre og mindre, vanskelig å ta medisinene, selv om de hjelper skriker følelsene som om det er gift. Sengen er forbudt område på natten, så jeg sover på gulvet. Men det er nå eller aldri. Funker ikke dette, så vet jeg ikke om jeg orker mer.

Jeg har heldigvis litt mer energi nå, det hjalp med en hestekur med jerntabletter, ikke rart alt føltes ut som en kamp når hb var på 9 tallet..

I dag vet jeg at noen har tipset om bloggen min på ett kurs for nyansatte på sus. Velkommen til evnt nye lesere. Jeg håper at mine erfaringer, dyrekjøpte som noen er, kan gjøre veien i helsevesenet lettere for noen som kommer etter. Bla i arkviet, og ta gjerne kontakt hvis noen lurer på noe..

Mørkt, mørkere, mørkest...

Etter ett liv med mange dårlige perioder, de siste 15 årene iallefall, flere dårlige enn gode. Er det veldig rart å kjenne på det jeg gjør nå. 

Jeg har vært langt nede før, jeg har satt datoer for å ta livet mitt, jeg har skadet meg daglig. Jeg har sydd flere tusen sting tilsammen de siste ti årene. Antall innleggelser har bikket 100 med god margin. Antall behandøere er tosifret, og mengden miljøpersonal sikkert tresiftet. Alle har jobbet for å hjelpe meg, noen har klart det bedre enn andre. 24 behandlinger med ect har det vært

Men nå har jeg gitt litt opp. Jeg sliter med å klare å holde motet oppe, jeg tror ikke at noe kan hjelpe, det meste er liksom prøvd. For tiden tenker jeg at min løsning må bli å ikke leve lenger, for å få fred fra det helvete jeg opplever at jeg lever i. Det er ikke akutt, og jeg har ikke tenkt å gjøre noe akkurat nå. Bare så ingen får angst og slår alarm;) men, det er tøffe tak. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt så lite tro på at det skal bli bedre før. Jeg har liksom selv på det vondeste og mørkeste hatt ett lite  glimt av håp. Men nå føles det bare mørkt... 

Jeg er jo en person som liker å være der det skjer, som liker å kunne stille opp når venner trenger barnepass eller dyrepass eller flyttehjelp eller noe, men nå føles det som jeg har løpt maraton etter at jeg har vært i dusjen, så det er lite energi til noenting. Det er uvandt for sosiale meg å ikke orke å treffe venner. 

Fornuften min er det jo heldigvis ikke så veldig mye galt med, så selv om jeg ikke klarer å kjenne på at det er håp om bedring. Så prøver jeg å koble på fornuften å si til meg selv at det kan bli bedre.. 

Ett utrivelig besøk på legevakten

Hei!
I natt ramlet jeg utpå, skadet meg og måtte dermed en tur til legevakten for å sy. Det er jo aldri noe morro, og jeg føler meg sjelden så liten som når jeg tar den telefonen og sier navnet mitt, jeg er jo dessverre såpass godt kjent der oppe at de omtrent gjør klar sutursettet før de hører hva jeg vil. Det å komme opp der pleier heldigvis å være en ok opplevelse. Men ikke i natt. I natt ble jeg møtt av en lege, som for all del ikke sa noe galt med ord, men opplevelsen var alikevel vond. Han virket meget oppgitt over at jeg ville ha bedøvelse. Og da han satt bedøvelse fikk jeg lyst å minne om at jeg faktisk har følelse i armen, det er ikke ett dødt kjøttstykke. Han gjorde for all del jobben, alle kuttene ble sydd. Og at jeg gikk ut av det rommet og følte meg som en kjempe stor byrde er forsåvidt ikke det værste som kunne skje.

Jeg lå der på benken og tenkte på alle andre som må møtes av denne legen. 13 år gamle julie som skader seg for første gang. Eller kanskje 25 år gamle thea som kommer for første gang etter å ha vært skadefri lenge. Jeg vet at jeg bebreider meg selv plenty når jeg har skadet meg. Og det siste jeg trenger i den situasjonen er at helsepersonell som liksom skal hjelpe, får meg til å føle meg ennå mer verdiløs.

For all del, legen jeg traff i dag sa ingenting, kanskje var han bare stresset og trøtt, klokka var tross alt 3 på natta. Kanskje hadde jeg hatt en helt annen opplevelse med han klokka 10 en mandag morgen. Det vet jeg jo ikke. Men tanken på at min opplevelse av dagens møte kanskje er riktig, og tabken på at 13 år gamle julie blir møtt på samme måten gjør meg eitrande forbanna.. Eller, det er løgn, jeg blir ikke sint, bare på meg selv. Men jeg blir irritert og oppgitt. Fordi mitt møte i dag, minner meg på at det finnes sånne holdninger som jeg opplevde i dag. Det finnes folk, både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten som fortsatt snakker om at mennesker skader seg for oppmerksomhet. Jeg har møtt mange som skader seg, og har snakket med mange om grunnen til å skade seg. Og ikke en har snakket om at man ønsker mer oppmerksomhet.

Jeg skulle mye heller ønske jeg kunne klart å ringe til legevakten å be om en samtale, så kunne jeg sittet i en god stol og tatt en kaffikopp sammen med en av de flotte sykepleierne isteden for å ligge på en benk å bli sydd mens man helst bare ville vært alle andre plasser enn akkurat der.