Om å våge å håpe

Nå om dagen er det vondt og vanskelig døgner rundt. Jeg er heldig og har utrolig mange gode folk rubdt, som ser og forstår, eller i det minste prøver å forstå..  Jeg har prøvd å analysere og skjønne hvorfor jeg mister håpet nå, når alt egentlig ligger til rette for at jeg burde være full av håp og tro på fremtiden.

Jeg tror det er samme mekanismen som jeg har når det gjelder avvisning. Jeg tåler avvisning periodevis veldig dårlig, og tolker avvisning inn i alt mulig. Dermed blir forsvarsmekanismen å avvise andre, og da spesielt hjelpeapparatet i dårlige perioder. Så er det jeg som har kontrollen liksom. De kan jo ikke avvise meg når jeg allerede har avvist dem..

Litt det samme tror jeg foregår nå.. Vi er i gang med behandling, vi dykker ned i materien, ingen har turt å nærme seg dette temaet før. Så for å unngå skuffelse når behandlingen viser seg å ikke virke/behandler gir meg opp, eller synes jeg blir for slitsom, eller ett hvilket som helst annet negativt scenario oppstår, så «mister jeg håpet»
 Tenker at det uansett ikke kommer til å virke. Om jeg skal orke å holde ut bare for å bli skuffet igjen. Vurderer om jeg bare skal kaste inn håndkleet nå, så slipper jeg å vente å se..

Men nå som jeg tror jeg har identifisert mekanismen, så er det jo mulig å jobbe med det. Si til meg selv når sucidaliteten kicker inn. At nå skjer dette fordi du er så redd for skuffelse og avvisning. Det går det jo an å jobbe med..