Siden sist

For noen er desember preget av forventning og glede, gjerne iblandet litt stress, og kaos. For meg er desember ofte preget av stress og indre uro, og en evig kamp om å komme til hektene igjen før jul.
Oktober og November har nemlig ofte vært preget av destruktivitet og depresjon. I år var intet unntak. I oktober var jeg jo innlagt, november har vært brukt til å klamre seg fast, beholde kontrollen. Ikke handle på impulsene. Dra seg opp av hengemyra, alt går saktere, og det eneste jeg har lyst til er å sove. Men jeg har klart å ikke bosette meg i senga, har prøvd så godt jeg kan å oppretholde de daglige aktivitetene. Og har stort sett klart det. Det er første gang på fryktelig mange år at jeg har kommet meg gjennom november uten å ha tilbragt en eneste hel dag i senga.
Jeg håper jeg kan klare å kjenne litt på adventsgleden i desember. Men har ikke alt for store forhåpninger. Jeg er ikke så glad i jul nemlig, så det er ikke akkurat noe å glede seg til. I år skal julen feires i Ålesund. Hos min mor, og det er litt blandede følelser involvert for å si det sånn.
På skadefronten går det fortsatt bra, selv om det ikke akkurat er lekende lett, så er det 13 mnd skadefri i dag. Godt fornøyd med det:)

Over ett år.

Over ett år har gått siden jeg lå fastspendt i en belteseng på sykehuset og ble sydd. Over ett år siden jeg sist tok den vanskelige telefonen til legevakten, og sa ordene: "jeg har skadet meg litt"

Over ett år har gått siden jeg mistet kontrollen og sydde godt over 100 sting på en gang. Over ett år.

Jeg er stolt, litt iallefall, men samtidig kjenner jeg at savnet kommer av og til. Jeg kjenner på trangen til å straffe meg selv. Jeg kjenner på desperasjonen som bygger seg opp, men som jeg ikke får utløp for. Den vanvittige uroen. Jeg vet at kutting ikke er løsningen, det løser faktisk ingenting. En ørliten lettelse ett lite sekund kanskje. Men det er det ikke verdt.

I fjor på denne tiden satte jeg meg ett hårete mål. 1 år skadefri. Ingen trodde på det, ikke jeg selv engang. Men målet var satt, og på det året har jeg rispet meg 1 gang. Til tross for både dødsfall og kreft i nær familie. Det hadde jeg aldri trodd.

Nå er året over, målet er nådd, og jeg kunne, som så mange ganger før, gitt blaffen i alt. Falt tilbake til gamle mønster, og begynt på ny med skading. Men jeg er lysten på å fortsette. Jeg er ikke helt der at jeg klarer å sette nytt års mål helt ennå, men kanskje om en stund. Jeg fortsetter iallefall i samme spor og ser hvor det ender.

Å bli hørt, møtt og forstått

For noen uker siden bygde det seg opp, og toppet seg.. Kontrollen var minimal, jeg mistet den på ett tidspunkt, men klarte å ta den igjen før det gikk over alle støvleskaft, ringte legevakten, og traff frk fantastisk sykepleier. Fikk snakket litt med henne, og trodde vel jeg hadde ridd det av, men den gang ei. Plutselig ble alt fryktelig vanskelig, og jeg hev meg i bilen. Skulle ut på en siste svømmetur. Før jeg kom så langt ringte jeg opp igjen, for det hadde jeg lovet. Men så var det feil person som tok telefonen og jeg var klar til å gi blaffen i alt, og la på før jeg fikk sagt så mye mer enn navnet mitt.

Heldigvis skjønte også hun alvoret og fikk frk fantadtisk til å ringe meg opp igjen. Fikk tilbud om å komme opp, valgte å tolke det som en ordre og snudde bilen. Vel framme ble vi enige om at en innleggelse kanskje var lurt, selv om jeg så på det som ett kjempe nederlag, og ikke ønsket det. Jeg lot fornuften tale, og snakket med legen.

For kanskje aller første gang klarte jeg sette ord på hva jeg følte og tenkte i en slik setting, og var klar for å legge meg inn frivillig. Psyk ville det annerledes, og jeg fikk tilbud om vurderings samtale 8 timer senere. Jeg ble skuffet og redd, men valgte å ikke krangle på det, dro hjem og tok mer beroligende, og sovnet heldigvis etterhvert.

Når tiden kom for time på psykehuset hadde vrangtankene for alvor tatt tak igjen, og jeg var overbevist om at jeg ikke fortjente hjelp. Så jeg møtte ikke til time.

Neste natt ble det minst like tøft, jeg hadde nemlig satt en dato for noen mnd siden, og den var kommet. Tiden var inne. Jeg ønsker ikke å dø, men fortjener ikke å leve. Før det gikk over styr, plukket jeg opp telefonen og slo nummeret jeg kan så godt. Sykepleieren foreslo at jeg skulle komme opp, og på ny fikk jeg samtale med lege, atter en gang fikk jeg sagt noe om hvordan jeg tenkte og følte. Og denne gang sa jeg også at jeg trenger hjelp NÅ, ikke om 8 timer.

Legen hørte og denne gang ble han hørt på psykehuset også. For andre gang i historien kjørte jeg selv inn til psykehuset, frivillig innleggelse. Veldig merkelig følelse. Jeg var nesten helt sikker på at jeg ville bli sendt hjem med en gang, eller iallefall etter vurderingssamtale nummer to neste morgen. I det minste var jeg helt hundre prosent sikker på at dps ville være alternativet jeg ble tilbudt dersom jeg fikk ett tilbud.

Når morningen kom og legen var klar, sa jeg noe om at jeg følte jeg ikke hadde kontroll, at jeg var redd meg selv og at jeg trengte å bli sett, hørt og tatt på alvor, selvom jeg var i forkant og kom inn uten blog og gørr og drama.

Jeg fikk rett i at varatun var alternativet jeg fikk, men da sa jeg at det ikke føltes trygt nok, med åpne dører og personal som stortsett bruker dagene på telefon samtaler med folk som trenger hjelp føler jeg ikke det var det jeg trengte. Og responsen jeg fikk, var ok, vil du på b3? (lukket akuttpost) ja, hvis jeg kunne velge er det det jeg ønsker.

Jeg ble hørt, og fikk plass på B3.
Her ble jeg gang på gang hørt og sett og ofte møtt. De snakket meg gjennom flere episoder hvor jeg var klar til å skade meg, og virkelig hjalp meg over kneiken. Maten går lettere nå, selv om flere av vrangtankene sitter i, så er krisen over for denne gang. Jeg fikk til og med innvilget ønsket mitt om å ikke bli utskrevet en fredag, da jeg synes helg er super vanskelig.

Det er fryktelig godt å bli møtt på en sånn måte, selv om jeg har gått stille i dørene for første gang på fryktelig lenge.