Hvordan har du det?

Jeg har det... bra?
Er det slik det føles, å ha det bra? Er det dette jeg kan forvente? Har jeg for store forventninger?

Om dagen går ting sånn tålig greit, litt skadetrang hele tiden, mye noen dager. Men det er håndterbart... jeg har akkurat nå 42 døgn skadefri. Det har vært en kamp noen dager, men sånn i det store og hele så har det vært lettere enn jeg hadde trodd. Målet er 67 døgn. Både fordi da har jeg vært der jeg gjerne vil kunne gå med bare armer hvis det er fint vær, og fordi at jeg realistisk sett sannsynligvis kommer til og sprekke den dagen, da det er siste time med min behandler. Som nok vil føre til en heftig nedtur.

Var hos behandler i går, og hadde sendt henne link til mitt forrige innlegg før timen. Noe som førte til en fantastisk bra time. Kanskje den mest konstruktive timen vi har hatt. Jeg fikk sagt noe om at jeg ønsket ny behandler. Og vi fikk satt ned noen mål jeg ønsker å ha hvis jeg får ny behandler.

Mål 1: Slutte med selvskading! fordi at det er det som stjeler mest tid og energi, og fordi at det har blitt så mye og så alvorlig at blodsirkulasjonen i armene ikke er like god lenger, lymfedrenasjen i den ene armen har jeg og tatt kverken på. Og fortsetter jeg i samme sporet kan det ende med at jeg må amputere.. Det er jo ikke ønskelig.

Mål 2: fjerne selvmordstanker og suicidforsøk. Tankene fordi det stjeler mye energi, tanker i seg selv er ikke farlig. Det er når impulskontrollen glipper det blir fare på ferde.

Så får vi ta alt det andre etterhvert. Begge disse tingene er jo bare symptomer på noe annet. Noe som ligger dypere, men jeg er redd for å dykke ned i det, uten å ha disse symptomene under kontroll. Konsekvensene blir så store da.
Jeg er spendt på hva fremtiden bringer, spendt på om de som bestemmer mener at jeg fyller kriteriene for ny behandler. Spendt på om kjemien isåfall stemmer, og spendt på hvordan det friske livet blir!

Changes

Var hos behandler på tirsdag, og fikk vite at hun skal slutte. Det er selvsagt veldig trist, for jeg føler virkelig at vi har en god relasjon. Reiste dit med intensjoner om å be om mer målrettet behandling, jeg ønsker virkelig å bli frisk, det livet jeg har levd til nå er ikke nok, jeg ønsker virkelig å ha det bra, å kunne si ja, la oss dra på den turen om 3 måneder. Uten forbehold. Å la vennegjengen slippe å ta forbehold om jeg er i form eller ikke.

(bildet er googlet)

Det utgikk jo selvsagt, spørsmålet om målrettet behandling altså. Så kom spørsmålet om hva jeg tenkte om ny behandler. Måten hun spurte på, fikk meg til å ane ugler i mosen, så jeg ba henne si hva hun tenkte. Og det viser seg at hun i utgangspunktet ikke tenker at jeg trenger videre henvisning. Betyr det at jeg er frisk? Nei, på ingen måte, men hun mente det var tilstrekkelig med psykiatrisk sykepleier som jeg har. Jeg fikk meg ikke til å si så mye om det på tirsdag, men tenker at jeg må få sagt noe om hva jeg tenker nestegang, hun skal jo være der ut juni. Så det er ikke noen brå avslutning uansett.

Jeg mener at jeg trenger ny behandler, jeg har gått til poliklinisk behandling i 8 år, og føler at jeg trenger at avslutningen kommer fordi jeg mener at jeg er klar til å stå på egne ben,  ikke fordi at hun skal slutte. Jeg har ett ønske om å bli frisk, og jeg trenger hjelp på den veien, jeg trenger å lære nye mestringsstrategier. Ja, jeg har psyk. sykepleier, men jeg har forstått det sånn at de, iflg. loven ikke har lov å drive behandling. De skal være ett supplement, og hjelpe meg med praktiske ting. Ikke føler jeg at jeg har så voldsomt fantastisk god relasjon med psykepleieren heller.

Er jeg for storforlangende? Sykeliggjør jeg meg selv? Er det det som er problemet?

Jeg har full forståelse for at hun skal slutte, sånn er det bare, ingenting å gjøre med det. Men i det øyeblikket hun sa at hun ikke ville henvise meg videre, følte jeg meg avvist. Og destruktive meg våknet til liv.

-er jeg ikke syk nok?

-hva må jeg gjøre for å være syk nok?

-hvor alvorlig må jeg skade meg? Kanskje ett selvmordsforsøk er det som skal til?

Heldigvis har jeg mange gode venner rundt meg som var enige med meg, derfor klarte jeg å roe meg helt ned, og ikke handle på disse syke tankene. Jeg kjenner at skadetrangen har våknet ennå mer til liv, men det går bra, det må gå bra! Jeg VIL at det skal gå bra!

(bildet er googlet)

Jeg skal gå bakken, men jeg trenger at noen holder i tauet.

Om å være både og..

Jeg heter Cathrin, jeg er 24 år, jeg driver med islandshest, prøver kontinuerlig å forbedre meg som rytter, jeg spiller saxofon, er med litt som konfirmantleder når det passer seg sånn, liker godt barn, er veldig sosial, sånn rimelig greit intelligent, liker å skrive, litt med i politikken. Og jeg er psyk. Alvorlig vil noen si.

Det er ikke alltid like lett å kombindere disse rollene. Men nå om dagen synes jeg jeg får det rimelig godt til. Selv om mye av nettene går med til å kontrollere skadetrang, og mye av dagene går med på å ta igjen søvn, så går ting sånn tålig greit. Det er deilig. Det er godt å få bruke seg litt i dugnadskomiteen i klubben, å få planlegge neste høst i kurskomiteen. Og det er fantastisk morsomt å bare komme på at vi kan ha ett lite endagskurs i stallen hos oss, åsså melder det seg bare masse folk med en gang:)

Det er fantastisk tungt å måtte snu på hver en krone, å se inkassovarsler dumpe ned i postkassa, det er vanskelig for meg å ikke ha noen som helst sjangse til å ordne opp i dem sånn med en gang. Men det er også så fantastisk når det så ser ut til å ordne seg.

Det er vanskelig for meg å ikke bli trodd, å ikke ha den tilliten en skulle ønske en hadde fra sine nærmeste. Det er vanskelig å ikke vite hva fremtiden bringer. Jeg vet at der kommer til å bli noen endringer fremover, men jeg vet ikke hvor det bærer, og jeg vet ikke for hvor lenge. Det takler syke meg dårlig. Men samtidig er jeg der at jeg ikke bruker veldig mye energi på det. Litt sånn det som skjer det skjer holdning. Og det er befriende herlig.

I skrivende stund er jeg på 23døgn uten selvskading. Det er seier det. Lenge siden det har gått så lenge. Og det beste med det er at trangen har holdt seg til nettene, vanligvis så eskalerer det når det går så lang tid, slik at hele døgnet blir preget av uro og skadetrang, ikke denne gang. Og det er rimelig fantastisk. Jeg kan leve med søvnløse netter.

Noen sa i dag at jeg stråler for tiden, veldig hyggelig å høre, selv om det er litt uvirkelig. Jeg? stråle? pleier da ikke det. Kanskje det er friske Cathrin som tørr å stikke hodet frem ;)

Nå må jeg bare ikke bli for overmodig. Skynde meg sakte, var det ikke det som var planen?