Der lå jeg, fastspendt i belter... De kom fort denne natten, fikk bare tid til ett par kutt.. Plutselig var de over meg.. Mange personal. Finn beltesengen sa de.. 1-2-3- løft.. Magen først, så beina, og armene til slutt..
Panikk, prøve å dunke hodet. Sterke armer, holder meg fast, plasserer dyne under hodet.. Sånn, da var det polstret. Alle går, untatt en, må passe på. Vri meg litt sånn, der ja, en hard kant, dunk, dunk, dunk. Sterke armer igjen. Resignasjon, det går ikke. Personalet setter seg på gangen, med åpen dør..
Jeg er redd, panikken tar meg. "unnskyld, kan du lukke døren??" Nei, vi må passe på nå vet du.. Hun kommer inn, begynner å rydde etter kampen.. Jeg spør tynt, kan du lukke døren? Nei, der er ingen i gangen. Ingen går forbi her...
Ingen så at jeg var redd. Tårene renner.. De kommer og tar meg. De andre.. Hvem? Jeg vet ikke, noen. vær så snill, lukk døren ber jeg med skjelvende stemme. Men nei, døren må visst være åpen...
Jeg er redd.. De forstår ikke at når jeg ikke får gjort det jeg skulle, må jeg straffest.. De kommer nå, de andre.. Best å krype inn i hjørnet...
Thursday, March 17, 2011
Saturday, March 12, 2011
Ser du?
Ser du at måten du velger å leve livet ditt på påvirker andre enn deg selv?
Vi er mange rundt som er glade i deg, som ønsker deg alt godt, og som vil ha gamle deg tilbake. Til syvende og sist er det bare du som kan endre det mønsteret du er inne i. Men her sitter ei lita jente, som savner deg, som savner å ha noen å ringe til, bare for å si hei, for å høre hvordan det går. Som savner å ikke måtte lure på hvordan tilstanden er i andre enden av telefonen. Som lurer på hvordan hun kunne hjulpet, hva hun kunne gjort anderledes.
Vet du at jeg tenker på deg hver dag? Vet du at jeg bekymrer meg? Vet du at jeg skulle ønske at jeg kunne ha kontakt med deg? For det skulle jeg virkelig, men slik situasjonen er nå, kan jeg ikke. Du skulle vært den voksne av oss, men jeg er ikke sikker på om det er sånn akkurat nå. Du har tatt ett valg, ingen tok det valget for deg. Nå håper jeg at du velger på ny. Men samtidig er jeg redd for at du ikke velger meg, eller oss. Hva skal jeg da gjøre?
Det er kun du som kan endre på dette, ingen andre. Du valgte veien inn selv, selv om du kanskje ikke bestemmer lenger. Du kan ta ett nytt valg, du kan velge å begynne å jobbe deg ut av det. Men før du kan velge det, må du innse at det er ett problem.
Vet du at jeg er glad i deg? At jeg skulle ønske at jeg kunne vise det? At jeg skulle ønske at jeg kunne besøke deg?
Men jeg kan ikke det, det er en tung erkjennelse, jeg kan faktisk ikke gjøre noe. Jeg kan bare stå maktesløs å se på. men den dagen du er klar til å kjempe, håper jeg at du gir beskjed. Så skal jeg heie, litt på avstand først, men jeg vil veldig gjerne følge deg over mål linja. Jeg er bare ikke sterk nok til å bære deg hele veien.
Du skulle fulgt meg på min vei, jeg vet at jeg ikke lot deg få lov. Kanskje hadde du ikke fått lov dersom din situasjon var annerledes heller, men du skulle ha stått klar. Du gjør ikke det, og det er ikke lett for meg.
Du skulle ha vært en jeg kunne stole på. Du skulle ha støttet meg. Vi burde snakke med hverandre om alt. Hvorfor ble det sånn? Du har jo sett en annen som sto deg nær velge samme veien. Jeg kan huske at du sa at det ville du aldri utsette oss for. Ser du at det er det du gjør nå?
Jeg ser, selv om jeg ikke så begynnelsen på den andre situasjonen. Og jeg liker ikke utviklingen.
Jeg vil gjerne strekke ut en hånd, men jeg vet at det ikke er en hånd å gripe tak i, så foreløpig låner jeg noen andre sine hender.
Jeg er glad i deg.
(bildene er googlet)
Vi er mange rundt som er glade i deg, som ønsker deg alt godt, og som vil ha gamle deg tilbake. Til syvende og sist er det bare du som kan endre det mønsteret du er inne i. Men her sitter ei lita jente, som savner deg, som savner å ha noen å ringe til, bare for å si hei, for å høre hvordan det går. Som savner å ikke måtte lure på hvordan tilstanden er i andre enden av telefonen. Som lurer på hvordan hun kunne hjulpet, hva hun kunne gjort anderledes.
Vet du at jeg tenker på deg hver dag? Vet du at jeg bekymrer meg? Vet du at jeg skulle ønske at jeg kunne ha kontakt med deg? For det skulle jeg virkelig, men slik situasjonen er nå, kan jeg ikke. Du skulle vært den voksne av oss, men jeg er ikke sikker på om det er sånn akkurat nå. Du har tatt ett valg, ingen tok det valget for deg. Nå håper jeg at du velger på ny. Men samtidig er jeg redd for at du ikke velger meg, eller oss. Hva skal jeg da gjøre?
Det er kun du som kan endre på dette, ingen andre. Du valgte veien inn selv, selv om du kanskje ikke bestemmer lenger. Du kan ta ett nytt valg, du kan velge å begynne å jobbe deg ut av det. Men før du kan velge det, må du innse at det er ett problem.
Vet du at jeg er glad i deg? At jeg skulle ønske at jeg kunne vise det? At jeg skulle ønske at jeg kunne besøke deg?
Men jeg kan ikke det, det er en tung erkjennelse, jeg kan faktisk ikke gjøre noe. Jeg kan bare stå maktesløs å se på. men den dagen du er klar til å kjempe, håper jeg at du gir beskjed. Så skal jeg heie, litt på avstand først, men jeg vil veldig gjerne følge deg over mål linja. Jeg er bare ikke sterk nok til å bære deg hele veien.
Du skulle fulgt meg på min vei, jeg vet at jeg ikke lot deg få lov. Kanskje hadde du ikke fått lov dersom din situasjon var annerledes heller, men du skulle ha stått klar. Du gjør ikke det, og det er ikke lett for meg.
Du skulle ha vært en jeg kunne stole på. Du skulle ha støttet meg. Vi burde snakke med hverandre om alt. Hvorfor ble det sånn? Du har jo sett en annen som sto deg nær velge samme veien. Jeg kan huske at du sa at det ville du aldri utsette oss for. Ser du at det er det du gjør nå?
Jeg ser, selv om jeg ikke så begynnelsen på den andre situasjonen. Og jeg liker ikke utviklingen.
Jeg vil gjerne strekke ut en hånd, men jeg vet at det ikke er en hånd å gripe tak i, så foreløpig låner jeg noen andre sine hender.
Jeg er glad i deg.
(bildene er googlet)
Tuesday, March 8, 2011
Jeg er litt tom
tom for emner, tom for overskudd, tom for livsglede, tom for livsmot, tom for alt egentlig.
Siden sist har jeg bare vært en gang på legevakten, og det var faktisk ikke med vilje en gang... :D Men jeg måtte sy uansett da...
Nå er det vinterferie... Hva skal folk med vinterferie egentlig? Utrolig tåpelig. Jeg hadde virkelig mannet meg opp til å møte hos behandler i morgen (idag) men så kom jeg på at hun har jo vinterferie ja. Det utgikk med andre ord.
Så hersitter ligger jeg... Skadetrang fra helvete. Ingen livslyst, ekstremt dårlig impulskontroll. Og ingen behandler. Superfint. Jeg virkelig elsker livet mitt.
Jeg tror jeg skal slutte nå, og heller håpe at skrivekløen melder seg en dag jeg har noe mer fornuftig å komme med...
Siden sist har jeg bare vært en gang på legevakten, og det var faktisk ikke med vilje en gang... :D Men jeg måtte sy uansett da...
Nå er det vinterferie... Hva skal folk med vinterferie egentlig? Utrolig tåpelig. Jeg hadde virkelig mannet meg opp til å møte hos behandler i morgen (idag) men så kom jeg på at hun har jo vinterferie ja. Det utgikk med andre ord.
Så her
Jeg tror jeg skal slutte nå, og heller håpe at skrivekløen melder seg en dag jeg har noe mer fornuftig å komme med...
Subscribe to:
Posts (Atom)