Om å være en ressurskrevende pasient

I natt var jeg på legevakten. Jeg kjente allerede før jeg ringe og før jeg visste noe om hvor travelt de hadde det at det var en vanskelig kveld å oppsøke dem på. Men litt assistanse etter noen kutt var nødvendig. Så jeg ringte. Fikk tid en stund senere, og dro opp. Men så er det jo sånn det er på legevakten at ting skjer, andre er sykere, trenger hjelp fortere, akkurat som det skal være der altså. For meg er ikke problemet ventingen. Det går veldig fint. problemet er at jeg vet at min grunn til å være der er selvpåført. Jeg er en byrde, som ikke bare går hardt inn for å påføre meg selv skade, men også krever ressurser, natt etter natt, uke etter uke, hver måned i mange år. Det er det man kaller en ekstra belastning.

Men i natt altså. Skaden var skjedd, hjelp måtte til, men tankene mine om å være en byrde for systemet var ganske sterke, og når det da blir travelt for personalet på legevakten, så går jeg i svart. Jeg gir beskjed om at jeg bare drar hjem og ordner selv, men får beskjed om at det syns de ikke var greit, om de ikke kunne få ringe meg når det var ledig. Jeg tenkte at drar jeg hjem så orker jeg sikkert ikke dra opp igjen, så jeg sa at jeg bare satt meg utenfor på en benk, så kunne de hente meg der når de var klar. Vel ute av det klamme venterommet ramler jeg fullstendig sammen. Jeg gråter og gråter, tenker på hvor fullstendig meningsløst det er å være en sånn byrde, at jeg ikke klarer å "ta meg sammen" selv om jeg veldig godt vet at det ikke er så enkelt desverre.

Så ringer telefonen, jeg får beskjed om å komme inn. Men jeg sitter fast. Jeg bare gråter og klarer ikke ta kontroll å si til meg selv at jeg har like mye rett på og behov for hjelp som alle andre som oppsøker legevakter rundt om i landet. Så der sitter jeg da, på en benk og kjemper med meg selv. Etterhvert kommer legen ut, spør om jeg ikke skal være med inn. Jeg hikster fram noe.. meningsløst tror jeg kanskje var det eneste ordet som var tydelig. Legen, som jeg aldri har møtt før, gjør det  eneste rette, han sier han henter, la oss kalle henne Lise, bånnsolide erfarne og utrolig omsorgsfulle sykepleier som jeg kjenner godt. hun kommer ut, trøster og stryker, og er veldig lei seg for at jeg måtte vente.. Jeg prøver å forklare at det er ikke ventingen som er problemet. at jeg bare er en byrde, og at det er andre som heller trenger hjelp, gå å hjelp dem sier jeg. hun sier at alle har fått hjelp, at det er min tur nå. Så blir jeg med inn. og selv om tårene renner jevnt og trutt, blir det en opplevelse som alikevel står blandt de positive møtene i min bok.

Jeg møter mange hjelpere. Heldigvis er det aller flest gode møter. Men så er det noen som ikke klarer å skjule at de synes det er ganske irriterende med sånne gjengangere som meg. Og jeg kan ikke si at jeg ikke forstår det. Jeg er jo ganske irritert på meg selv også. Men noen ganger lurer jeg på om de tenker likt om de med kompliserte somatiske problemstillinger som gang på gang trenger legehjelp. Jeg tror nemlig ikke det.

Jeg skulle ønske at de som møter på en dårlig måte, som i møte med meg, og sikkert sånne som meg har en holdning som minner mest om "hadde vært en tipp topp jobb hadde det ikke vært for alle de pasientene" og som på en supertravel lørdagskveld ikke klarer å møte med omsorg når du kommer for ørtende gang med kuttskader eller andre selvpåførte skader. kunne fått vært på innsiden av hodet mitt en sånn kveld som i kveld. Som kunne få se hvor voldsomt jeg kritiserer meg selv, kunne få kjenne på de indre kampene, mellom å ikke oppsøke hjelp, og å ta den plassen, fortjene den hjelpen på lik linje som andre. At de kunne forstå at det aller siste man trenger i en sånn akuttsituasjon som det tross alt er, er ekstra skam, påført av hjelperne, eller de som skulle hjelpe.

Men i natt altså, ble jeg møtt på en god måte. Tatt godt vare på, sett og til og med trøstet. Og selv om tårene fortsatt rant da jeg dro, var det en blanding av takknemlighet og egen kritikk, men ingenting påført av hjelperne, og det var egentlig ganske utrolig, for jeg hadde sagt til meg selv på forhånd at jeg måtte være forsiktig, fordi formen var sånn at jeg mest sannsynlig ville tolke og overtolke at i verste mening.

Status

Sommeren er på hell, hverdagen begynner igjen. Vel, for meg er det jo ikke stor forskjell på ferie og hverdag. Annet enn at hjelpeapparatet begynner å bli fulltallig igjen. Legen kommer tilbake og alle tre kontaktene mine i kommunen er ferdig med ferie.

Siden sist har jeg hatt en skikkelig nedtur. Endte opp med å ta en overdose, noe som er 5,5 år siden sist, litt over ett døgn på somatisk mio/oba.. og 5 dager innlagt på dps. Jeg fikk ikke plass på "min" avdeling. Og ble ikke akkurat imponert eller overrasket over dårlige møter og dårlig informasjon på den avdelingen jeg havnet på. Så da var det like greit at de ville ha meg kjapt ut. Legen sa før ferien at hun mener jeg har en eller annen form for kronisk utmattelse. Jeg får vel si meg enig. Det er slitsomt å ville så mye men orke så lite. I dag er det lørdag kveld. Jeg har ikke vært ute av leiligheten siden onsdag... På onsdag var jeg sjåfør for ei fantastisk dame, og slo det sammen med besøk hos gode venner og ett slag ticket to ride

Så har jeg gjort lite og ingenting siden da.. eller iallefall føles det sånn. Sendt ut noen kursbevis fra valpekurs, og moppet gulvet her hjemme og hadde besøk av en venninne i kveld. Ellers vekslet mellom å sitte å hvile å å ligge å hvile.. Det er vanskelig å ønske å være Cathrin med tusen jern i ilden og masse sosial kapasitet, og faktisk være hun som ikke orker å gå i butikken og må legge seg å hvile en time eller to etter å ha hatt besøk og sett en episode eller to av en serie. Jeg klarer ikke akseptere det. Og det er vel kanskje der problemet ligger. Kanskje der mye av grunnen til at jeg blir så deprimert og desperat etter ett annet liv innimellom. Som psykologen sa til meg i fjor. Du er morsom Cathrin, du har en forventning til deg selv om å være super aktiv tilbake til cathrin med 140% jobb og masse greier på fritiden, men du er faktisk 100% uføretrygdet, det betyr at det er opptil flere som har vurdert deg og kommet frem til at du har null restarbeidsevne. Du har nok med bare livet. Og det er ikke bare bare det heller alltid. 

Hun har ett poeng.. Jeg blir nok ikke fornøyd. Også er det ganske imponerende dårlig av meg, iom jeg ville sagt til ALLE andre at i den samme situasjonen er det godt nok bare å puste noen ganger, og utover det er alt en bonus.. 

Når livbøyå forsvinne øve nåttå

Publiserer dette facebook inlegget fra i dag her også.. for lettere å
Finne tilbake til det ved behov:)

I dag kjenne eg på kor himla lite imponerte eg e av helsenorge igjen.. på varatun har di hatt nesten døgnåpen telefon på akutt ambulant team i mange år.. iallefall siden 2006 sikkert lenger.. men fra å med i natt e d slutt, isje fordi di spare penger på det, men fordi det sga ver likt på alle dpsane.. for penger spare di isje.. di samme 4 nattevaktene e fortsatt på jobb.. og det e nå ein ting at di avslutte tlf på natt.. eller fjerne ei livbøya som meg å mange andre har hatt i ganske mange år.. men di fjerne an uten å informera.. eg har vært heldige å fått litt inside informasjon, så eg har visst det siden sist uga.. isje så veldig lenge å forbereda seg på å ver uten livbøyå, men, tid te å forbereda seg tross alt.. i natt va eg på legevakten, å spurte då om di va informerte om at tilbudet på natt forsvinne.. det va di isje.. og de henvise ofte folk te å ringa der, eller ringe sjøl å ber någen ta kontakt med den som har det vanskelig. Så har eg spurt de eg har truffe i psykisk helseteam om de va informerte.. de treffe jo tross alt ganske mange av de samme brukerane.. ingen av «mine» visste det iallefall.. eg lure på kor mange som har aat på varatun som ein del av sin kriseplan.. eg vett eg har det iallefall, men di kan eg jo bare stryka nå. Klart de fins på dagtid men då e jo eg heldige å har kommunen tilgjengelig.. burde isje de av oss som har brukt de aktivt, som har hatt di som livbøya, som har redda livet pga av di mange ganger, og spesielt på natt, få ett ørlite varsel og sjangs te å legga ein alternativ plan? Isteden for å bli tatt på sengå å møtt av ein automatisk telefonsvarer som informere om åpningstider 08-21 hverdager og 12-19 i helger? 

Eg skjønne te ein viss grad ønsket om å ha likt tilbud uavhengig av dps tilhørighet, men, ein ting e å isje ha og aldri ha hatt tilbudet, ein heilt aen ting e å bli frarøva livbøyå si øve nåttå.. og tidspunktet.. sommerferie, lite folk på jobb ellers i hjelpeapparatet.. kunne d våre lurt å venta te høsten iallefall? Når behandlera og andre e tebage på jobb? Mitt team består vanligvis av 3 flinke folk.. 2 av di e på ferie nå.. det seie seg sjøl at eg isje e aleina i den situasjonen... heldigvis e fastlegen på jobb ei stonn te og har tid te meg ei gang i ugå nå.. hu va forresten heller isje informert om planane om å stenga telefonen på natt.. eg klare meg eg altså, men kor mange e i samme situasjon? Og kor mange har den telefonen som den sovepillå på nattbordet som du isje tar, men som du isje får sova hvis e vekke? Eg bare spør?

Nytt år og nye tider

Så har det gått mange måneder uten ett eneste innlegg fra meg. Litt fordi det ikke har vært så mye å skrive om. Og litt fordi at jeg ikke akkurat er i toppform. Men noen ting har jo skjedd siden sist. 

Jeg har søkt om og fått innvilget bytte av leilighet. så nå står jeg på venteliste på nytt sted å bo. 

Jeg har vært innlagt noen måneder, en innleggelse som fortsatte det gode inntrykket av den avdelingen jeg nå hører til, selv om jeg ble utskrevet i lik eller kanksje til og med dårligere form enn ved innleggelse. Men det er mange gode folk, som vil det beste for meg, selv om jeg ikke klarte å nyttigjøre meg behandlingen denne gang. 

Jeg har avsluttet behandling på poliklinikken. En blanding av mange ting som gjør at det ble "utskrivelse" nå. Punkt en, jeg er på ett sted hvor jeg ikke har motivasjon eller tro på at noen som helst behandling kan hjelpe. 

behandler skal ut i permisjon, 

Den gruppebaserte behandlingen de ønsket å henvise meg til blir for intensiv for slik formen min er nå, og i tillegg på jæren dps. Så for meg virker det helt uoverkommelig å klare det 2-3 ganger i uka, jeg har nok med å komme meg i dusjen en gang i uka for tiden. Hadde behandlingen vært spot on, så kanksje hadde jeg klart å motivere meg, men den fokuserer i hovedsak på relasjoner, og det er vel kanskje mitt minste problem. 

Så, selv om jeg skulle ønske at avsluttet behandling var fordi formen var mye bedre, så føles det riktig å gi seg nå. 

Jeg har fått muligheten til å ri en kjempesøt islandshest en gang i uka nå. Veldig glad for det, selv om det noen uker blir med møkking og foring, så er det godt med litt hestelukt i nesen igjen. 

Denne uka kom det ut ett lite intervju med meg igjen. Det er alltid kjekt å få bidra med noen tanker som kanskje kan lære noen litt om hvordan jeg opplever hjelpere. Det føles som alle dårlige dager og opplevelser er litt mindre meningsløse hvis det kan føre til at noen lærer litt, og kanskje noen slipper å oppleve noen av de tingene jeg har opplevd i møte med hjelpeapparatet. Det kan leses her https://rvtssor.no/aktuelt/257/maset-om-mestring/

så oppsumert, ting er dårlig, dagene tilbringes vekselvis på sofa og i sengen, du vet du er sliten når du må hvile etter hvilen. Men jeg prøver å komme meg i stallen, og på valpekurs, ellers er det ikke så mye overskudd til noe...