Det som skulle vært..

Du skulle vært der. Tatt telefonen når jeg ringte. I dag skulle vi feiret. At du var halveis til hundre. Kreften spiste deg opp, sakte men sikkert først, så voldsomt og fort i slutten.
Det er 2 og en halv måned siden i dag. 2 måneder som har vært grusomme. Vi hadde kanskje aldri det beste forholdet. Du tok noen valg da du flyttet som gjorde at ett allerede skjørt forhold ble ennå vanskeligere.
I dag sitter jeg igjen, og lurer på om jeg burde gjort noe annerledes. Kanskje burde jeg satt meg selv til side, og vært der for deg? Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg iallefall valgt en annen vei. Jeg hadde gjort det som sto i min makt for å få sagt alt jeg ville sagt, jeg hadde fortalt deg oftere at jeg var glad i deg, for det var jeg, selv om det ikke var så lett å vise det.
jeg skrev dette brevet til deg for ett par år siden, med ett håp om at du skulle se, og kanskje velge på ny. Du valgte ikke på ny, og plutselig var det for sent... Jeg vet ikke om jeg kan orke å leve med det. Hva burde jeg gjort, hvordan burde jeg taklet det? Var det feil det jeg gjorde? Å ta avstand? Jeg vet ikke.
Men en ting vet jeg, jeg var fryktelig glad i deg, og savner deg hver dag mamma <3

710 dager og sprekk etter sprekk

710 dager ble det, før jeg fant noen barberblad i lommeboken min... Så var det gjort. De siste dagene har bestått av selvskading og intox, og jeg har fått følelsen av å være tilbake for noen år siden...

Det blir ingen grunn til å feire om ett par uker, selv om jeg synes at 30 sting på to år er mye bedre statistikk enn minst 30 sting per dag i flere år.

Ellers er jeg fortsatt på lukket akuttpost, og blir her iallefall over helgen, så får vi se. Jeg vet ikke hva planen er... Orker ikke forholde meg til det. Jeg har min plan, selv om avdelingen nok vil gjøre det de kan for å hindre meg i det.

Om å ikke fortjene noe...

Akkurat nå er jeg inne i en periode hvor jeg ikke føler at jeg fortjener noenting. Jeg spiser lite, for jeg fortjener ikke mat. Jeg sover på gulvet uten dyne, for jeg fortjener ikke å ligge i sengen. Jeg tar ikke kontakt med personalet, for jeg fortjener ikke hjelp.

Det er slitsomt å ha det sånn.. Å hele tiden forhandle med meg selv. Kan jeg spise en skive? Ja hvis vinduet står oppe i natt så du fryser ennå mer. Kan jeg ha pute? Ja, for du spiste bare en skive i dag. Kan jeg ha dyne? Nei for du tok i mot samtale da du ble tilbudt det.

Alikevel, midt i all destruktivitet og verdiløshet. Er jeg 700 dager skadefri i dag. Det er helt utrolig, og jeg hadde aldri trodd det for 700 dager siden.


Armer med gamle arr etter kampene som har vært.. Det har vært mange usynlige kamper for å komme dit jeg er i dag, men jeg tror, innerst inne, at det er verdt det.

Hei verden...

Nå er det snart tre måneder siden jeg oppdaterte sist, og på de mnd. Har det skjedd en del. Bare noen uker etter sist oppdatering ble jeg innlagt. Jeg hadde 2 uker på lukket akuttpost på psyk, og følte jeg fikk god hjelp, og virkelig ble tatt på alvor.

Mens jeg var der fikk jeg tlf fra sykehuset i Ålesund som lurte på om jeg hadde hatt kontakt med mamma. Hun hadde nemlig ikke møtt til mr time. Dette var i midten av juli. Etterhvert sendte de ut politiet, og fikk innlosjert henne på kreftavd.

Jeg og søsteren min skulle dra opp for å besøke henne tirsdag kveld, da hadde hun vært på sykehus siden torsdag. Men tirsdag morgen fikk vi tlf om at hun var ikke kontaktbar, og at hun ble hastesendt med helikopter til trheim. Så vi hev oss rundt og dro dit. I trondheim ble det operert inn dren fra hode til buk for å ta bort noe av spinalvesken som hjernen produserer, men nå pga kreft på hjernehinnen ikke klarte å absorbere.

Hun våknet til iløpet av noen dager og ble sendt til ålesund igjen. Bedringen fortsatte til mandag, og de snakket om strålebehandling. Tirsdag var hun litt dårligere igjen. Talen var sløv og vanskelig å forstå. Og Onsdag morgen våknet vi igjen av tlf fra sykehuset, med beskjed om at hun igjen ble sendt til trheim.

Lillesøs ble med i helikopteret, og jeg dro hjem for å vente å se hva de sa der oppe. Beskjeden ble at det ikke var mer å gjøre. Og hun ble sendt tilbake til ålesund.

Torsdag var vi mye på sykehuset, men bestemte oss for å dra hjem å sove. Og fredag morgen fikk vi igjen tlf om at hun nå var ennå dårligere, og mest sannsynlig hadde fått en hjerneblødning.
Fredag 2.aug kl 15.30 tapte hun kampen mot kreften.

Jeg er veldig glad for at jeg dro opp, og for at vi var der så mye siste uken. Samtidig som jeg tenker på alt som burde vært sagt og gjort annerledes de siste årene.

Tiden etterpå ble fulgt av alt mulig praktisk. Vi vasket ut huset for å få solgt det. Og i slutten av aug kunne vi endelig begi oss på turen hjem.

Jeg ble innlagt med en gang jeg kom hjem. Og var en ukes tid på varatun, før de skrev meg ut. Så var jeg på konf tur i helga, før jeg igjen ble innlagt på sola. Der var jeg også en ukes tid før de skrev meg ut. Jeg var hjemme fra onsdag til søndag før jeg igjen ble innlagt. Denne gang på lukket akuttpost på sykehuset, og her skal jeg visst være en stund sier de.

Nytt fra denne kanten

Nå er det vel på tide å oppdatere verden litt, de som har meg på facebook får jo med seg det meste, men det er det jo ikke alle som gjør. Siden sist har ting gått fryktelig fort. 6 mai begynte jeg i jobb.. Det er bare en praksisplass, men i en vanlig bedrift. Så jeg jobber nå 50% på Rema 1000. Jeg trives godt, og gleder meg til å gå på jobb hver gang jeg skal. Selv om det er knallhardt å begynne klokken 8 om morgenen.

Utenom jobb er det ikke like rosenrødt. på grunn av at jeg nå ikke kan bruke hele dagene på å lade opp til kampene på kvelden er kveldene og noen ganger nettene fryktelig vanskelige. Da er det godt at der er gode folk på jobb både i bofellesskapet og på Varatun, og noen ganger på legevakten. Det er ikke akkurat som om det er nye revolusjonerende ting som kommer ut av samtalene, men det er ofte en god hjelp for å komme ut av situasjonen, avlede litt. og i 90% av tilfellene kan jeg gå å legge meg og faktisk få sove etterpå.

Dette med søvn er jo også litt nytt, jeg har begynt på ny medisin som gjør at døgnrytmen er fryktelig mye bedre nå enn den noen gang har vært. Og det beste er at det er piller med kroppens naturlige søvnhormon, så det føles ikke så farlig å ta dem.

Det var litt om stååa her i gården. akkurat nå har jeg flyttet inn i pappas hus, for de er på ferie. deilig med litt mer plass, og ikke minst nett tilgang på pc. blir her noen uker tenker jeg, så plutselig er jeg tilbake med mer nyheter;)

Hva skjer?

Siden sist har det ikke skjedd de helt store tingene, jeg har vært litt tung, men ikke sånn at jeg har lagt meg ned for å dø..
Det ble tidligere i år bestemt at jeg skulle søkes inn i Arbeid med bistand hos fretex. I førsteomgang blir det jobbsøkerkurs og etterhvert jobb..

Jeg gleder meg, og satser på rundt 50% i matbutikk til å begynne med. I går var jeg på første møte med jobbkonsulent, og det var veldig positivt. Jeg er gira på veien videre. Selv om det skremmer vannet av meg å skulle binde meg til noe. Det har jo aldri gått før, for jeg har aldri visst når neste runde med innleggelse skading og det som verre er var i vente.

Nå er jeg snart 1,5 år skadefri, minus sprekken i sept. Og det er rimelig fjernt for meg å komme dit igjen. Det er ikke lenger ett alternativ. Derfor er kampene jeg fortsatt kjemper tøffere nå enn før, fordi jeg kjemper hardere imot, og lar ikke blåmann vinne.

All ære til hjelpeapparatet som tar så godt vare på meg når det stormer som verst.

Tørketid

Bloggtørke altså... Uplanlagt og lenger enn på lenge. Men her er jeg altså, sprell levende og like hel.

Siden sist har det ikke skjedd de helt store forandringene. Jeg hadde en nedtur i januar, som ikke var helt uventet, den ble bare litt tøffere enn forventet, og resulterte i en innleggelse.. Frivillig, og litt i forkant. En helg på gangen på lukket akutt avdeling, og en uke på dps etterpå. Fikk prøve meg på ny avd på dps. Det var forsåvidt ett greit sted å være det, mer personal tilstede enn der jeg har vært tidligere iallefall, det er jo ett pluss. Blir jo ikke helt den samme tryggheten når personalet ikke kjenner meg og tegnene mine, men etter litt oppstramming fra nærmeste pårørende ble det greit å være der.

Siden da har jeg blitt ett år eldre (skrekk og gru), ikke i begynnelsen av 20 årene lenger, men nærmere slutten.. Det betyr at jeg har vært i behandling i 10 år. Godt at det endelig har begynt å løsne. Det tok sin tid.

Jeg har begynt i ny gruppe på poliklinikken. Gruppe nummer 3 det altså. Nå blir det litt endringer, så det er for tidlig å mene noe om hvordan det blir. Men vi er noen av de samme fra i fjor, så helt galt kan det vel ikke bli.

Ellers er det ups and downs, men det er vel sånn livet er for de fleste. Selv om blåmann herjer hver gang jeg har gjort noe gøy eller koselig, har jeg ridd stormen av til nå. Ingen selvskading siden sprekken i september. Fornøyd med det.

Jeg har blitt flinkere til å ta kontakt med hjelpeapparatet når det butter i mot, både de her på huset, og legevakt når det ikke er noen tilgjengelig her.
Hvis jeg nå bare kan få ristet av meg den tunge kappen jeg går å drar på så er livet rett å slett ikke så værst..

Tørketid

Bloggtørke altså... Uplanlagt og lenger enn på lenge. Men her er jeg altså, sprell levende og like hel.

Siden sist har det ikke skjedd de helt store forandringene. Jeg hadde en nedtur i januar, som ikke var helt uventet, den ble bare litt tøffere enn forventet, og resulterte i en innleggelse.. Frivillig, og litt i forkant. En helg på gangen på lukket akutt avdeling, og en uke på dps etterpå. Fikk prøve meg på ny avd på dps. Det var forsåvidt ett greit sted å være det, mer personal tilstede enn der jeg har vært tidligere iallefall, det er jo ett pluss. Blir jo ikke helt den samme tryggheten når personalet ikke kjenner meg og tegnene mine, men etter litt oppstramming fra nærmeste pårørende ble det greit å være der.

Siden da har jeg blitt ett år eldre (skrekk og gru), ikke i begynnelsen av 20 årene lenger, men nærmere slutten.. Det betyr at jeg har vært i behandling i 10 år. Godt at det endelig har begynt å løsne. Det tok sin tid.

Jeg har begynt i ny gruppe på poliklinikken. Gruppe nummer 3 det altså. Nå blir det litt endringer, så det er for tidlig å mene noe om hvordan det blir. Men vi er noen av de samme fra i fjor, så helt galt kan det vel ikke bli.

Ellers er det ups and downs, men det er vel sånn livet er for de fleste. Selv om blåmann herjer hver gang jeg har gjort noe gøy eller koselig, har jeg ridd stormen av til nå. Ingen selvskading siden sprekken i september. Fornøyd med det.

Jeg har blitt flinkere til å ta kontakt med hjelpeapparatet når det butter i mot, både de her på huset, og legevakt når det ikke er noen tilgjengelig her.
Hvis jeg nå bare kan få ristet av meg den tunge kappen jeg går å drar på så er livet rett å slett ikke så værst..

Tilbakeblikk på året som har gått

2012, året med mest oppturer, men også noen rimelig heftige beskjeder, som burde slått meg i bakken.

Januar
Jeg satte ny rekord.. 73 døgn skadefri. Og var rimelig fornøyd med det. Jeg var redd for å sprekke, men lysten, og viljen til å fortsette var der. Jeg håpet på å være ute i jobb/tiltak til høsten. Og fikk godkjent rideinstruktørkurs som første steg på veien. Jeg startet også opp i gruppeterapi i slutten av mnd.

Februar

Jeg kunne telle 100 skadefrie dager, og var fryktelig fornøyd med det. Jeg var en uke på kurs på forsand, og er godkjent c instruktør på islandshest.

Mars
I begynnelsen av mars var det travelt å være meg, med møter hist og her, pluss behandling og ett aktivt sosialt liv utenom. I slutten av mars kom den første store nedturen på nesten ett halvt år. Jeg var alvorlig deprimert, og utenom den daglige turen i stallen, lå jeg bare i senga og så på film.

April
Jeg kjente på at det var tungt å holde meg skadefri. Og stumpet røyken i samme slengen. Det varte bare en måned så ballet det på seg, og røyken ble en fast følgesvenn igjen.

Mai
Jeg var 6 mnd skadefri, og over 200 dager. Jeg sto i det vonde og kjempet meg gjennom. Min kjære veninne åpnet leiligheten sin for meg gang på gang, når jeg kjente det ble for mye å takle alene.

Juni
Noen tekster jeg skrev ble publisert på nettsiden til RVTS sørHer om å ikke skade seg og om å velge livet. Min mor fikk kreft diagnose, og også beskjed om at den var langtkommen og med spredning både her og der. Jeg var dermed i ålesund en tur. Og jeg var 8 måneder skadefri.

Juli
Jeg tok mot til meg, og ringte etter hjelp når skadetrangen ble for mye å takle... Og ble møtt på det. Min kjære farfar døde, og det ble dermed en tur til ålesund i begravelse. Jeg fikk også være med noen å male i juli.

August
Ting var ikke lett. Sånne tøffe beskjeder som sommeren bød på er ikke oppskriften på gode dager. Men jeg nådde målet om 300 døgn skadefri. Begynte i ny gruppe på poliklinikken.

September

Jeg snakket mye med folk jeg har kjent lenge, og nesten alle jeg møtte var så imponerte av hvor langt jeg var kommet. At jeg hele tiden er i forksnt, og sloss meg gjennom alt det tøffe. Helt til det sprakk, i slutten av september. Og jeg skadet meg. Selv om det ikke var dypt, var det fortsatt ett nederlag.

Oktober
Var preget av vrangtanker, og resulterte i en innleggelse. I forkant og frivillig.
Jeg nådde målet om ett år skadefri, bortsett fra smellen i september.

November

13 måneder skadefri, og ikke overveldende svart mørke. Selv om måneden ikke var preget av regnbuer og solskinn, var den heller ikke køl svart.

Desember
Jeg grudde meg til desember i forkant, men den gikk overraskende fort forbi. Var en del på legevakten for samtale, og har hatt kjempe stor nytte av det. Julen ble feiret i ålesund. Jeg og lillesøs kjørte opp og ned. Og i romjulen ble jeg syk, for 11 år på rad. Nyttår ble feiret med gode venner hjemme i rogaland.

Jeg går inn i 2013 med forventninger om ett bra år. Gode intensjoner, og hårete mål:)