Tørketid

Bloggtørke altså... Uplanlagt og lenger enn på lenge. Men her er jeg altså, sprell levende og like hel.

Siden sist har det ikke skjedd de helt store forandringene. Jeg hadde en nedtur i januar, som ikke var helt uventet, den ble bare litt tøffere enn forventet, og resulterte i en innleggelse.. Frivillig, og litt i forkant. En helg på gangen på lukket akutt avdeling, og en uke på dps etterpå. Fikk prøve meg på ny avd på dps. Det var forsåvidt ett greit sted å være det, mer personal tilstede enn der jeg har vært tidligere iallefall, det er jo ett pluss. Blir jo ikke helt den samme tryggheten når personalet ikke kjenner meg og tegnene mine, men etter litt oppstramming fra nærmeste pårørende ble det greit å være der.

Siden da har jeg blitt ett år eldre (skrekk og gru), ikke i begynnelsen av 20 årene lenger, men nærmere slutten.. Det betyr at jeg har vært i behandling i 10 år. Godt at det endelig har begynt å løsne. Det tok sin tid.

Jeg har begynt i ny gruppe på poliklinikken. Gruppe nummer 3 det altså. Nå blir det litt endringer, så det er for tidlig å mene noe om hvordan det blir. Men vi er noen av de samme fra i fjor, så helt galt kan det vel ikke bli.

Ellers er det ups and downs, men det er vel sånn livet er for de fleste. Selv om blåmann herjer hver gang jeg har gjort noe gøy eller koselig, har jeg ridd stormen av til nå. Ingen selvskading siden sprekken i september. Fornøyd med det.

Jeg har blitt flinkere til å ta kontakt med hjelpeapparatet når det butter i mot, både de her på huset, og legevakt når det ikke er noen tilgjengelig her.
Hvis jeg nå bare kan få ristet av meg den tunge kappen jeg går å drar på så er livet rett å slett ikke så værst..