I det siste har jeg snakket med en del folk som har kjent meg lenge og fulgt meg gjennom mye. Som har fått med seg både de dypeste nedturene og de største oppturene. Og alle, uten unntak har kommentert hvor langt jeg har kommet!
Det har for meg vært vanskelig å se at jeg har kommet noen vei i det hele tatt,
Laila beskrev det så godt i sin blogg, det føles som man er ute å går i storm eller orkan, man går og går, men kommer ingen vei. Alikevel fortsetter man å gå.
Sist uke hadde jeg en kveld med skadetrang utav en annen verden, jeg var så sinnsykt nær ved å bare la alt fare. Men jeg ringte først til legevakten, turte ikke snakke med hun som tok telefonen, så til beredskapen, så satte jeg meg ned i fellesstua for å snakke med nattpatruljen, men ble ikke møtt på en ok måte, så da gikk jeg opp igjen for å drite i alt. Så tok jeg meg i det og ringte legevakten igjen, bestemte meg for at uansett hvem det var skulle jeg iallefall si hva problemet var, og ble møtt av frøken fantastisk sykepleier.
For ett år siden hadde jeg gitt opp etter den første telefonen, hvis jeg i det hele tatt hadde klart å ringe noen. Men denne gangen tok jeg kontakt 4 ganger med fire forskjellige folk, atter en gang svikter de som i teorien skal hjelpe, men legevakten stiller opp. Ikke nok med at jeg tok kontakt fire ganger, men jeg deo også opp til legevakten, fikk en liten samtale der, og kjørte hjem etterpå. Her ble det vanskelig igjen, og isteden for å tenke at jeg hadde fått nok hjelp så tok eg opp tlf atter en gang, og ringte legevakten, og fikk sykepleieren til å snakke meg gjennom det tøffestw jeg har gjort på lenge. Jeg kastet alt skade utstyret mitt, og for første gang på 13 år er hjemmet mitt barberbladfritt!
I går fikk jeg kommentaren: hadde du sagt for ett år siden at du skulle være 10 måneder skadefri på denne tiden neste år, hadde jeg aldri trodd deg!
Det hadde ikke jeg heller for å si det sånn, og hvordan det skjedde forstår jeg nesten ikke den dag i dag. Men her er jeg, nytt mål er satt og jeg har tro på at det skal gå veien! Jeg kjenner meg ferdig med skadingen, selv om trangen melder seg med mer eller mindre jevne mellomrom. Jeg tør ikke si t jeg har sluttet, men jeg har hele tiden nye mål å strekke meg mot og er rimelig fornøyd med det.
I gruppeterapi her om dagen satt jeg og fortalte hvordan deprwsjon artet seg for meg, og ble obs på at jeg snakket i fortid, som om jeg var ferdig med det. Det har jeg selvsagt ingen som helst garanti for, men jeg ser at det skal mer til nå enn før å trigge en nedtur. Før kunne en avlysning fra en venninne være nok til å velte hele lasset. Nok til at jeg ga meg hen til skading og selvmordsimpulser.
Nå har jeg klart meg gjennom min mors kreftdiagnose og tøffe beskjeder om at hun ikke kan bli frisk, og farfars død uten å være innlagt en eneste gang. Behandleren som satt ved siden av meg mens jeg snakket kom etterpå å sa at jeg har kommet veldig langt mens jeg har kjent henne, og det er ikke mange årene.
Store ting og forandringer har skjedd, og jeg innser at jobben jeg gjorde i de årene det stormet som værst, når jeg følte jeg sto på stedet hvil var verd det! Og jeg beveget meg fremover selvom jeg ikke følte det der og da.
Skadefrie armer med arr etter stormene som raste!
