Om å ikke høre til.

På mange vis hører jeg til mange steder. Jeg har ett stort hestenettverk, Jeg har venner fra skoletiden, venner jeg har møtt i div kristne sammenhenger, noen musikkvenner, noen syke venner. Og mange gode venner.

Alikevel har jeg på en måte ikke en gjeng. De fleste av mine venner har sin egen gjeng. En gjeng hestejenter, noen har barndomsvenninner som de treffer. Og selv om jeg på ingen måte er ensom. Så er det en ting som for meg noen ganger er tøft.

Noen ganger tenker jeg, hvem er min beste venn? Og for all del, Det er egentlig ikke mangel på kandidater, men de fleste har noen andre som er deres nr1. Jeg ser greys på ny nå, og som meredith og grey sier om hverandre.. Your my person. Hvem er min person?

Dette er vel kanskje definert som ett luksusproblem, jeg er klar over det. Mange der ute har jo ingen kandidater å vurdere en gang. men alikevel vil jeg skrive litt om det. For det å være ensom i mengden er ganske vondt periodevis.

Når noen har bursdag feks, i disse sosiale medier tider, så legges det ut mer og mindre fotogene bilder av bursdagsbarnet.. Så lurer jeg på, hvem ville jeg sendt sånne tullebilder til? Og hvis jeg sendte ut noen, hvem ville lagret dem og brukt dem "mot"meg ved neste bursdag?
Små ting kanskje, men det å føle at man hører til ett sted i en gjeng, det er noe jeg savner.


Nå håper jeg ikke at noen av mine får helt noia og vil inkludere meg i sine gjenger pga dette innlegget, for det ville vært ennå værre en dagens situasjon. Jeg har venner, nei for søren jeg har mange, gode, fantastiske venner. Det er bare det at jeg ikke hører hjemme i deres gjenger.

Ok, nok gjentakelser for ett innlegg. ensomhet der altså, midt i en hau med flotte venner;)

Og ja forresten, 55 dager skadefri. hurra eller noe...

Destruktiv,konstruktiv?

I dag er en sånn dag, hvor jeg har lyst å blogge, men finner ikke ordene helt. 

Så da bare begynner jeg, også får vi se hvor det fører hen.

om to dager er jeg 40 dager skadefri, hvis tingene går som jeg håper.

Formen er fortsatt ikke helt på topp. Jeg kjenner at jeg nok egentlig hadde trengt å være mer sosial enn jeg er. Men jeg kjenner jeg blir irritert veldig lett. Og folk som jeg ellers trives godt med, trigger noe i meg. Mange tapper mer enn vanlig, så det er egentlig ikke så mange jeg orker. Så da får jeg dårlig sammvittighet for å være en dårlig venn også.. 

I tillegg tror jeg at jeg er på vei til å gå i "avvisningsfella" jeg tåler sykt dårlig avvisning, og selv om jeg i de fleste tilfeller ser med fornuften at det ikke er en avvisning, så føles det ofte som det. Og go to løsningen min blir da å avvise, slik at jeg slipper å bli avvist. Eller ikke nødvendigvis avvise en gang, bare slutte å ta kontakt. Forsvinne i det stille. 

Så var jeg hos behandler i dag. Vi snakket bla om en del smådestruktive greier jeg gjør, som ikke er fysisk skadelig, men som forteller meg at jeg ikke er verdt mer. Så da prøver jeg å motvirke det da, så i dag ble det en ny blomster bukett til meg selv. Og en fuglemater. 

Ellers var jeg en tur på sele og besøkte "gudbarnet" hun har blitt stor og fin:)

Og siden sist har jeg blitt brilleslange. Hele tre par briller. genialt med brilleabbonement!

Så, oppsummert.. bedre enn før, men ikke så bra? Noe sånn...