Litt om relasjoner, og sånn...

Over 2 mnd er gått siden sist innlegg. Formen har forsåvidt vært bra... Jeg har hatt mer energi enn på flere år, samtidig som jeg har prøvd så godt jeg kan å balansere mellom aktivitet og hvile. Noen uker har det gått bra, noen uker itte, det er en prosess..

Selv om dagtid har gått greit helt siden utskrivelse, så har kveld og natt vært vondt og vanskelig. Litt selvskading har det blitt men ikke like mye som før.

De siste ukene har ting snudd. Det har vært tøffe tak, og lite energi, så tirsdag for en uke siden, la jeg meg inn på brukerstyrt seng. Det er ett fantastisk tilbud, som noen får tilbud om. Hvis senga er ledig kan du legge deg selv inn i 5 dager, man slipper hele runden med legevakt og amc2. Men nå er jeg hjemme igjen.

Selv om jeg skal være ærlig på at jeg spurte om å få være lenger. Desverre var ikke det mulig. Og da jeg fikk nei til det, begynte jeg å tenke på hvor mange ganger før jeg har virkelig kjempet for å bli hørt, både ifht til behovet for å få være lenger, men også andre ting. Og så mange ganger Jeg har fått nei. Og hvordan det har opplevdes for meg. Stortsett så har jeg blitt utrolig skuffet. Og følt meg avvist, eller dårlig møtt. Og ikke rent få ganger har jeg blitt ganske sur. Mens i går var det ikke noe problem i det hele tatt. Jeg tok ett nei for ett nei, var selvsagt litt lei, men det handler mer om at jeg er dårlig, og nok burde vært inne en stund til. Men jeg tenkte med en gang at det ikke var vond vilje på avdelingen som gjorde at jeg ikke kunne få noen dager til. Jeg opplevde alikevel at de hadde hørt meg, at de skjønte forespørselen, og at de gjerne skulle innvilget, men pga av mange ting gikk ikke det.

Jeg er sikker på at flere av de "avslagene" jeg har fått før har vært like godt begrunnet, men jeg har aldri opplevd det sånn. Da slo det meg, atter en gang, hvor viktig relasjoner er i en sånn behandlingssituasjon. Jeg ble innlagt på denne avd første gang i desember i fjor. Og så utrolig mye det har betydd for meg. Det var bare flaks at jeg havnet der, min egentlige avd var full, og jeg skulle egentlig bytte tilbake når det var plass. Heldigvis slapp jeg det.

Det vil alltid, i alle situasjoner, i alle avdelinger, i alle settinger der mennesker møtes, være noen man har mer kjemi med, noen man får en bedre relasjon til. Sånn er det. også i helsevesenet. Jeg synes det er synd at det er lite fokus på det iallefall sånn jeg opplever det, i psykiatrien. Jeg KAN ikke få like god hjelp av trude som jeg ikke opplever god kjemi med som astrid som praten går lett med, som jeg opplever ser meg og prøver å forstå hvordan jeg har det. Jeg har lurt på mange ganger at hvorfor det er sånn at i det man går inn dørene på ett sykehus, så forventes det at man skal snakke like godt med turid og karen. Når alle vet at ellers i samfunnet så er det ikke sånn. Jeg har ofte tenkt på at man stortsett i dag kan velge hvem man vil omgås, man kan velge fastlege, i ganske stor grad får man lov å bytte behandler på psykiatrisk poliklinikk hvis det trengs, man kan velge frisør og tannlege og det aller meste, men i spesialisthelsetjenesten, og da spesielt døgnposter, så møter man mye motbør hvis en prøver å si at det er noen få i personalet som en virkelig ikke klarer å forholde seg til.

Opp igjennom årene, så har jeg hatt relasjoner med mange hjelpere, noen dårlige, noen gode, og noen veldig gode. Det jeg aldri har opplevd er å ha en relasjon som er for god. Og det undrer meg at jeg opplever gang på gang at noen, og da ofte ledelsen på ulike steder virker til å være redd for for gode relasjoner. Hva er en for god relasjon lurer jeg på? Jeg skjønner at magda som jeg har en god relasjon med ikke forteller meg alt om hvordan hun har det, og det skal hun heller ikke, men jeg skjønner ikke hvorfor det virker som at noen bevisst går inn for å begrense den gode relasjonen. fordi den kan bli hva da? for god? Jeg har som sagt en lang historie i helsevesenet. Og at gode relasjoner blir for gode har jeg tilgode å se.

Jeg tror at det er mulig å lage gode og fruktbare relasjoner, som ikke blir feil. Jeg tror at personalet må være bevisst sin rolle, og de må huske på at det er forskjell på personlig og privat. I de fleste situasjoner går det an å være personlig i forskjellige grader, uten å bli privat. Men jeg skulle ønske at man tenkte seg om. Hvis livet mitt var veldig vanskelig, hvis du hadde mye bagasje i ryggsekken din. ville du fortalt om det til ett menneske som du visste navnet på, men som ellers ikke sa noe om seg selv, som ikke kunne fortelle deg hva han eller hun hadde til middag i går en gang? Eller når man snakker sammen rundt jul, og jeg spør fikk du noe fint til jul, og svaret er det snakker vi ikke om? Det er ikke førstemann jeg forteller om mitt mørkeste til iallefall..


Nå skal jeg avslutte dette surret. Poenget var, at man kan tåle mye mer "avvisning" og andre feilskjær når en god relasjon ligger i bunn. Jeg er utrolig takknemlig for den avd jeg nå tilhører, og helt ærlig håper jeg at jeg aldri må prøve ett nytt sted igjen:)