Om å ikke fortjene noe...

Akkurat nå er jeg inne i en periode hvor jeg ikke føler at jeg fortjener noenting. Jeg spiser lite, for jeg fortjener ikke mat. Jeg sover på gulvet uten dyne, for jeg fortjener ikke å ligge i sengen. Jeg tar ikke kontakt med personalet, for jeg fortjener ikke hjelp.

Det er slitsomt å ha det sånn.. Å hele tiden forhandle med meg selv. Kan jeg spise en skive? Ja hvis vinduet står oppe i natt så du fryser ennå mer. Kan jeg ha pute? Ja, for du spiste bare en skive i dag. Kan jeg ha dyne? Nei for du tok i mot samtale da du ble tilbudt det.

Alikevel, midt i all destruktivitet og verdiløshet. Er jeg 700 dager skadefri i dag. Det er helt utrolig, og jeg hadde aldri trodd det for 700 dager siden.


Armer med gamle arr etter kampene som har vært.. Det har vært mange usynlige kamper for å komme dit jeg er i dag, men jeg tror, innerst inne, at det er verdt det.

Hei verden...

Nå er det snart tre måneder siden jeg oppdaterte sist, og på de mnd. Har det skjedd en del. Bare noen uker etter sist oppdatering ble jeg innlagt. Jeg hadde 2 uker på lukket akuttpost på psyk, og følte jeg fikk god hjelp, og virkelig ble tatt på alvor.

Mens jeg var der fikk jeg tlf fra sykehuset i Ålesund som lurte på om jeg hadde hatt kontakt med mamma. Hun hadde nemlig ikke møtt til mr time. Dette var i midten av juli. Etterhvert sendte de ut politiet, og fikk innlosjert henne på kreftavd.

Jeg og søsteren min skulle dra opp for å besøke henne tirsdag kveld, da hadde hun vært på sykehus siden torsdag. Men tirsdag morgen fikk vi tlf om at hun var ikke kontaktbar, og at hun ble hastesendt med helikopter til trheim. Så vi hev oss rundt og dro dit. I trondheim ble det operert inn dren fra hode til buk for å ta bort noe av spinalvesken som hjernen produserer, men nå pga kreft på hjernehinnen ikke klarte å absorbere.

Hun våknet til iløpet av noen dager og ble sendt til ålesund igjen. Bedringen fortsatte til mandag, og de snakket om strålebehandling. Tirsdag var hun litt dårligere igjen. Talen var sløv og vanskelig å forstå. Og Onsdag morgen våknet vi igjen av tlf fra sykehuset, med beskjed om at hun igjen ble sendt til trheim.

Lillesøs ble med i helikopteret, og jeg dro hjem for å vente å se hva de sa der oppe. Beskjeden ble at det ikke var mer å gjøre. Og hun ble sendt tilbake til ålesund.

Torsdag var vi mye på sykehuset, men bestemte oss for å dra hjem å sove. Og fredag morgen fikk vi igjen tlf om at hun nå var ennå dårligere, og mest sannsynlig hadde fått en hjerneblødning.
Fredag 2.aug kl 15.30 tapte hun kampen mot kreften.

Jeg er veldig glad for at jeg dro opp, og for at vi var der så mye siste uken. Samtidig som jeg tenker på alt som burde vært sagt og gjort annerledes de siste årene.

Tiden etterpå ble fulgt av alt mulig praktisk. Vi vasket ut huset for å få solgt det. Og i slutten av aug kunne vi endelig begi oss på turen hjem.

Jeg ble innlagt med en gang jeg kom hjem. Og var en ukes tid på varatun, før de skrev meg ut. Så var jeg på konf tur i helga, før jeg igjen ble innlagt på sola. Der var jeg også en ukes tid før de skrev meg ut. Jeg var hjemme fra onsdag til søndag før jeg igjen ble innlagt. Denne gang på lukket akuttpost på sykehuset, og her skal jeg visst være en stund sier de.