Jeg kjenner på litt rare følelser om dagen. Jeg kjenner at "friske" Cathrin er tilstede oftere og oftere. Og det skremmer meg. Det er selvfølgelig veldig kjekt med litt overskudd og humør, men samtidig er det skummelt. Jeg vet at jeg må begrense meg selv, jeg vet at jeg ikke må gjøre alle de tingene jeg så gjerne skulle gjort, for da smeller det. Igjen.

Det skjer mange spennende ting om dagen, jeg lover å fortelle mer når alt er avklart.

Samtidig fikk jeg journalutskrift i uka, det var ikke mye morsom lesning. Mange skriver som om de tror at jeg skader meg, og blir innlagt og går i behandling bare for gøy. Hvis jeg kunne velge ville jeg valgt det friske livet tusen ganger. Jeg ønsker å være i jobb, jeg ønsker å ha penger nok til å gjøre ting jeg har lyst til, å slippe å snu på hver krone.
Jeg ser samtidig antydning til det friske livet. Det er ikke så fjernt for meg nå som det var for ett år siden. Jeg har tro på at jeg kommer dit igjen engang. Jeg må bare skynde meg langsomt. Det er der utfordringen ligger, å ta den tiden man faktisk trenger. Ta på seg skylappene og overse resten av verden, ta ting i eget tempo. Jeg har alltid vært dårlig på det. Men jeg tror nok det går, denne gang. Om en stund

er du ferdig?

Advarsel: Kan være triggende.

Uroen kom snikende. Jeg vandret fra stue til røykerom, til sofaen i gangen, til røykerom tilbake på sofaen, begynte å gå mot rommet mitt, snudde halveis, tilbake på røykerommet, og ut på sofaen i gangen. Orket ikke være sosial i stuen, men kunne ikke være på rommet. Kontakten min kom, om jeg ville ha litt eventuellt medisin? Jo, kanskje... vi kan prøve. Medisinen kom. Inn på røykerommet. Trangen ble for sterk. Full fart inn på rommet, ikke snu seg, ikke se seg tilbake. 

Prøve å ta kontrollen, trykke på alarmknappen. det er nok nå, nok kutt.. tårene renner. kontakten kom, fikk barberbladet. Trøstende ord, strøk meg over håret. Går ut døren, kommer snart tilbake, skal bare ringe på legen. Plutselig var jeg ikke ferdig, full fart, inn på badet nytt blad. la d stå til, mange kutt. Jeg fortjener ikke å slutte, aldri. Personalet kommer inn igjen. Jeg sier at jeg ikke var ferdig ennå alikevel. Ok sier hun, og går ut.

Etter en stund kommer hun inn igjen, er du ferdig nå? NEI. Ok.
-jeg raser. Har ingen kontroll. fortjener ikke å slutte, fortjener ikke hjelp. Prøver å stenge dem ute fra badet samtidig som jeg kutter, klarer det.
-skal vi trykke alarm Cathrin?
-NEI!!!
-men da må du gi fra deg barberbladet.
-NEI!
-Ok..


-Er du ferdig nå??
- Nei!
-Ok


-Vil du at vi skal trykke alarm?
-NEI!!!!
-Da må du slutte nå.
-NEI!!!
-Ok...


-Er du ferdig?
-NEI!!!
-skal vi hjelpe deg å bli ferdig da??
tårene renner, og jeg hvisker, nei.. jeg fortjener ikke hjelp, jeg fortjener ikke å slutte.. gå ut, gå bort!

Plutselig kommer ennå ett personal inn. Kjefter på meg. Sier det er respektløst av meg å ikke gi fra meg barberbladet. Brøler at jeg hadde jo trykt på knappen tidligere. Bedt om hjelp.
Ja, svarer jeg tynt, men det var jo tidligere. nå fortjener jeg ikke hjelp.
Det er respektløst brøler hun. Å risikere å skade noen andre.
Det er jo ikke det jeg vil, jeg vil bare skade meg selv hvisker jeg.

så kommer det mange folk plutselig. De holder meg nede, begynner å vaske rommet mens de holder meg fast. Etterhvert kommer beltesengen inn.. Legger meg, jeg dunker hodet, har ingen kontroll. De holder meg nede. Legen kommer. Spør om jeg vil ha beroligende, jeg brøler at han skal dra seg ut.. Personal fra annen avdeling mener de må sette noe intramuskulært på meg. stetsolid hører jeg noen si.

Jeg klarer å vri meg litt løs, får inn noen gode dunk. Så kommer frøken respektløs inn igjen, og brøler at alle untatt en skal gå ut. hun stakkars som står igjen sier at hun gjerne vil ha en person til der inne. Så de blir igjen to stk. Jeg prøver og dunke hodet, resignerer, det går ikke. Jeg er fanget. Puster med magen. gjennvinner kontrollen. Sier at jeg ikke vil ha noe stetsolid. Sier det går bra.

Gråter. Fortjente ikke dette. Fortjente ikke å få hjelp. Tenker at jeg må roe meg fort for å få skadet meg mer.