Da norge stengte i mars, var jeg syk, med en influensa som varte og rakk, og siden jeg ikke er helsepersonell, eller har noen viktig funksjon i samfunnet, ble beskjeden at jeg måtte forholde meg som om jeg var covid smittet, og være i isolasjon til symptomene forsvant. Det ble fem tøffe uker uten kontakt med omverdenen. Jeg fant ut at for å holde litt på forstanden måtte jeg lage meg lister over hva jeg skulle gjøre av husarbeid. Det gikk bra en stund, men til slutt ble det rent for mye, og jeg endte opp med en innleggelse. 14 dager med mye ro og hvile, og en koronatest senere var jeg klar for verden igjen.
Det gikk så som så, 3 uker senere ramlet verden min litt sammen igjen og en ny innleggelse sto for tur. Jeg er heldig som hører til på den avdelingen jeg gjør, jeg blir godt ivaretatt, selv om den fantastiske psykologen jeg har fått ha de siste to årene har sluttet nettopp. Under dette oppholdet deltok jeg i kognitiv gruppe. En gruppe som egentlig ikke er så veldig gruppeterapi, men mer lettfattelig undervisning om de kanskje vanligste tingene man er innlagt for. De fleste gangene jeg har vært med har jeg ikke egentlig lært så mye nytt, men det er iallfall noe å gjøre. Dagene på avdelingen kan lett bli lange til vanlig. Og nå med strenge smittevernstiltak var det ikke lov med besøk, og kun korte turer ut enten på butikken eller en rusletur i nærområdet, og alltid med følge av personal. Så jeg gikk på gruppa. Og om det ikke akkurat var mye revolusjonerende nytt, så bet jeg meg merke i en setning. undervisningen var om stress og sårbarhetsmodellen, om hva stress er og hva det kan føre til. Og at man har forskjellig sårbarhet for hva stress gjør med oss. Setningen stress er mangel på mestring bet jeg meg fast i. For for meg iallfall så stemmer det så himla godt! Uten at jeg har definert det sånn før.
Når stresser jeg mest? Når jeg ikke mestrer følelsene, og tankene mine. Hva fører det til- katastrofetanker, og ennå mer stress. Og for meg kanskje selvmordstanker eller destruktive handlinger. Kan jeg klare å minske stresset ved å vite hva som skjer? Ved å skjønne at den uroen jeg kjenner på er ett resultat av at jeg ikke mestrer nettop den uroen, og at uroen bare blir verre ved å stresse med det? Kanskje på sikt? kan jeg klare å minske nedturene ved å fortelle meg selv at det er ok å ikke mestre alt alltid? Det er for meg veldig lett å fortelle alle andre at på en dårlig dag er det lov å legge lista så lavt som nødvendig. Det er lett å si til venner at hvis det eneste du klarte en dag var å komme deg fra seng til sofa, så er det helt greit, men å kjenne at det er greit for egen del sitter veldig langt inne. Uansett, med baktanken stress er mangel på mestring, begynte jeg også å tenke at jeg kanskje må prøve å legge til rette for litt mestring i hverdagen. Jeg har i ganske lang tid brukt mye tid å energi på å psyke meg selv ned, på å fortelle meg selv at ingenting jeg gjør er godt nok. At ingen venner egentlig liker meg. At alle som vil henge med meg egentlig bare gjør det for å være snille. og med fornuften min er det ikke vanskelig å se at det ikke stemmer, det er bare det at følelsene ikke alltid henger med.
Så kom det en mulighet for noen uker siden. Ett ridekurs skulle arrangeres, og jeg vant ett gavekort på deler av et kurs i fjor en gang. Hesten jeg pleier å ri var skadet, så jeg tok kontakt med en veldig snill venninne i hestemiljøet som har flere hester. kunne hun tenke seg å låne meg en hest, ehm og kjøre den hesten til stedet kurset skulle være. Og hun er akkurat så snill. Så kurs ble det i helga.
Og selv om jeg gruet meg enormt på forhånd. tenk at lille meg skulle få låne den fine hesten. Jeg hadde bare ridd ham en gang før på tur i skogen. Tenk hvis jeg ikke fikk til noen ting, tenk hvis instruktøren synes jeg var helt håpløs... psyket meg selv ordentlig ned der altså. Også gikk det så bra! Ikke bare fikk jeg til en hel del i går. Selvom det var vanskelig og tungt(!) Så ble det ikke så aller verst! Men det var også forbedring i dag! og det er gøy! De av oss som har drevet med hest en stund har vel lært at man ikke nødvendigvis merker de største endringene fra dag til dag. Men jammen ble det litt bedre i dag! Jeg er sliten, vond, støl, stiv og hadde sikkert blitt anbefalt avlivning dersom jeg skulle gjennom en veterinærundersøkelse akkurat nå, men satser på det blir bedre etterhvert! Jeg kjente på mestring. Og ikke stress! Jeg tror jeg hadde smilt rundt dersom ørene ikke var i veien. Eller det vil si når jeg ser på bildene var det visst mest dyp konsentrasjon, men jeg smilte inni meg.
Og det var godt! Det var ganske lenge siden jeg har kjent på den gleden innvendig! Gøy! Også håper jeg at jeg klarer å ta vare på den gleden noen dager. Mer enn det er nok å håpe på for mye, og det handler jo om å legge lista lavt nok.
