Siden forrige innlegg har det jammen skjedd litt av hvert. Hele våren var tung som ei hengemyr, jeg ble henvist to ganger til dalane dps, men fikk avslag. Så til slutt endte det med en planlagt innleggelse på ny avdeling på sandnes dps.. Jeg var skeptisk, veldig skeptisk. Da avslutningen på den forrige innleggelsen min var alt annet enn bra, og jeg var redd der ville være spøkelser i veggene som ville vanskeliggjøre ting ved en ny innleggelse.
Men så utrolig grunnløs den bekymringen var. Jeg ble møtt og sett og forstått og ikke minst samarbeidet med på en måte jeg ALDRI har opplevd før, hverken her eller i byen.. at det kan være så stor forskjell på to avdelinger i samme bygg er nesten skummelt..
Behandleren min her sammen med teamet mitt har laget planer opp og ned og i mente, de hadde til og med eget personalmøte med fokus på hvordan selvskading skal møtes, alt for at jeg skulle slippe dårlige opplevelser. Men tiden gikk litt i fra oss. Planene ble laget fordi at behandleren min og jeg skulle dykke litt ned i materien som ingen har turt før.. alle har snakket om stabilisering, men det er vanskelig å bli stabil når alle skuffene i hjernen med alle vonde erfaringer spretter opp på likt, gang etter gang. Og jeg ikke vet hva de inneholder, og dermed blir like overmannet hver gang. Så ble det ferie for behandleren, og vi ble enige(!) om at det ikke var vits at jeg var her i ferien med masse ferievikarer. Derfor avtalte vi at jeg skulle komme tilbake til høsten.
Tre uker hjemme ble det, så kom tydeligvis høsten for meg.. Det ble ikke planlagt, mem en akutt innleggelse, men siden jeg da var på plass når behandler kom tilbake, gikk vi i gang.. jeg stapper hånda inn i vepsebolet to ganger i uken, og stoler på at hun og miljøpersonalet står klar med epi penn, i form av støttesamtalee og tettere rammer når reaksjonene kommer. Foreløpig går det på ett vis, symptomtrykket er høyere, mer skadetrang, mer presserende suicidaltanker, jeg fortjener mindre og mindre, vanskelig å ta medisinene, selv om de hjelper skriker følelsene som om det er gift. Sengen er forbudt område på natten, så jeg sover på gulvet. Men det er nå eller aldri. Funker ikke dette, så vet jeg ikke om jeg orker mer.
Jeg har heldigvis litt mer energi nå, det hjalp med en hestekur med jerntabletter, ikke rart alt føltes ut som en kamp når hb var på 9 tallet..
I dag vet jeg at noen har tipset om bloggen min på ett kurs for nyansatte på sus. Velkommen til evnt nye lesere. Jeg håper at mine erfaringer, dyrekjøpte som noen er, kan gjøre veien i helsevesenet lettere for noen som kommer etter. Bla i arkviet, og ta gjerne kontakt hvis noen lurer på noe..
