Jeg har vært langt nede før, jeg har satt datoer for å ta livet mitt, jeg har skadet meg daglig. Jeg har sydd flere tusen sting tilsammen de siste ti årene. Antall innleggelser har bikket 100 med god margin. Antall behandøere er tosifret, og mengden miljøpersonal sikkert tresiftet. Alle har jobbet for å hjelpe meg, noen har klart det bedre enn andre. 24 behandlinger med ect har det vært
Men nå har jeg gitt litt opp. Jeg sliter med å klare å holde motet oppe, jeg tror ikke at noe kan hjelpe, det meste er liksom prøvd. For tiden tenker jeg at min løsning må bli å ikke leve lenger, for å få fred fra det helvete jeg opplever at jeg lever i. Det er ikke akutt, og jeg har ikke tenkt å gjøre noe akkurat nå. Bare så ingen får angst og slår alarm;) men, det er tøffe tak. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt så lite tro på at det skal bli bedre før. Jeg har liksom selv på det vondeste og mørkeste hatt ett lite glimt av håp. Men nå føles det bare mørkt...
Jeg er jo en person som liker å være der det skjer, som liker å kunne stille opp når venner trenger barnepass eller dyrepass eller flyttehjelp eller noe, men nå føles det som jeg har løpt maraton etter at jeg har vært i dusjen, så det er lite energi til noenting. Det er uvandt for sosiale meg å ikke orke å treffe venner.
Fornuften min er det jo heldigvis ikke så veldig mye galt med, så selv om jeg ikke klarer å kjenne på at det er håp om bedring. Så prøver jeg å koble på fornuften å si til meg selv at det kan bli bedre..
