Hei!
I natt ramlet jeg utpå, skadet meg og måtte dermed en tur til legevakten for å sy. Det er jo aldri noe morro, og jeg føler meg sjelden så liten som når jeg tar den telefonen og sier navnet mitt, jeg er jo dessverre såpass godt kjent der oppe at de omtrent gjør klar sutursettet før de hører hva jeg vil. Det å komme opp der pleier heldigvis å være en ok opplevelse. Men ikke i natt. I natt ble jeg møtt av en lege, som for all del ikke sa noe galt med ord, men opplevelsen var alikevel vond. Han virket meget oppgitt over at jeg ville ha bedøvelse. Og da han satt bedøvelse fikk jeg lyst å minne om at jeg faktisk har følelse i armen, det er ikke ett dødt kjøttstykke. Han gjorde for all del jobben, alle kuttene ble sydd. Og at jeg gikk ut av det rommet og følte meg som en kjempe stor byrde er forsåvidt ikke det værste som kunne skje.
Jeg lå der på benken og tenkte på alle andre som må møtes av denne legen. 13 år gamle julie som skader seg for første gang. Eller kanskje 25 år gamle thea som kommer for første gang etter å ha vært skadefri lenge. Jeg vet at jeg bebreider meg selv plenty når jeg har skadet meg. Og det siste jeg trenger i den situasjonen er at helsepersonell som liksom skal hjelpe, får meg til å føle meg ennå mer verdiløs.
For all del, legen jeg traff i dag sa ingenting, kanskje var han bare stresset og trøtt, klokka var tross alt 3 på natta. Kanskje hadde jeg hatt en helt annen opplevelse med han klokka 10 en mandag morgen. Det vet jeg jo ikke. Men tanken på at min opplevelse av dagens møte kanskje er riktig, og tabken på at 13 år gamle julie blir møtt på samme måten gjør meg eitrande forbanna.. Eller, det er løgn, jeg blir ikke sint, bare på meg selv. Men jeg blir irritert og oppgitt. Fordi mitt møte i dag, minner meg på at det finnes sånne holdninger som jeg opplevde i dag. Det finnes folk, både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten som fortsatt snakker om at mennesker skader seg for oppmerksomhet. Jeg har møtt mange som skader seg, og har snakket med mange om grunnen til å skade seg. Og ikke en har snakket om at man ønsker mer oppmerksomhet.
Jeg skulle mye heller ønske jeg kunne klart å ringe til legevakten å be om en samtale, så kunne jeg sittet i en god stol og tatt en kaffikopp sammen med en av de flotte sykepleierne isteden for å ligge på en benk å bli sydd mens man helst bare ville vært alle andre plasser enn akkurat der.
