Fortsatt innlagt, og i gang med ECT behandling. Nå går dagene stortsett i å prøve å hvile, samtidig som jeg må prøve å ha litt kontakt med omverdenen. Men, det er tøffe tak om dagen, jeg føler meg avvist, selv nårjeg vet 100% at jeg ikke er det. Når jeg tar opp tlf, og ringer til noen, som jeg kanskje kommer på at er opptatt akkurat da. Så handler jo det faktisk ikke om at han eller hun ikke ville snakke med meg, men at de ikke kunne snakke med noen akkurat da. Alikevel kan jeg kjenne at tårene kommer. Det er jo ikke farlig med tårer, men jeg har ikke vært vandt til å gråte, annet enn i sinne.
Det er ganske utmattende å hele tiden være på randen av grining.
Jeg har hatt en omgang med ect, og skal ha neste behandling i morgen tidlig, jeg hadde en runde med meg selv, der jeg ikke hadde tro på dette ect greiene. Hvorfor skal det virke lenger denne gangen enn sist? Er det verdt å gå gjennom en gang til, hvis det bare varer noen uker før alt er like galt igjen? Jeg vet ikke, men jeg må gi det en sjangs.
Jeg tror ikke jeg fikser ennå ett nederlag hvis effekten ikke varer, men, den tid, den sorg. Må prøve å se på det sånn iallefall...
