Siste nytt er at de vil søke meg til ennå en runde med ECT (elektrosjokkbehandling) Jeg er i utgangspunktet veldig positivt innstilt, men akkurat i dag er jeg en liten smule pessimist.
For, vil det virke? vil det hjelpe? Og ikke minst vil det vare? Tenk hvis det bare blir en kort opptur sånn som sist? Tenk hvis det bare varer en pitteliten stund, og så blir alt like galt igjen? Fikser jeg det? fikser det nederlaget? Kanskje er jeg ett håpløst tilfelle? Kanskje jeg ikke kan hjelpes?
Tenk hvis jeg skal ha det sånn som dette resten av livet. Jeg kan bare si at da kan ikke jeg leve spesielt mye lenger. Det orker jeg ikke. Men jeg må vel prøve denne gangen også, for å se om det er dette som er løsningen.
Jeg blir så sliten av å være trist å lei, av å prøve å fungere uten å få det til. Jeg har kanskje 2% av den energien jeg pleier å ha. sliten av tankekjør og grining over en lav sko. Jeg er kort sagt sliten av livet.
Heldigvis er jeg heldig med heiagjengen, og jeg har mange som holder håpet for meg når jeg ikke klarer selv, både ansatte og "insatte" og andre venner og kjente. Det setter jeg utrolig stor pris på. Samtidig som jeg kjenner på mye dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å treffe så mye folk, eller være med på de tingene som jeg vil. Jeg må ganske ofte hvile bare etter å ha tatt en dusj for tiden, så det å skulle være sosial koster ganske mye. Jeg kommer sterkere tilbake, håper jeg.
