Jeg ble utskrevet 22 mars. Ting var så bra som de kanskje aldri har vært før, men det varte dessverre ikke så lenge. Og den 6 mai ble jeg innlagt igjen. Jeg var heldig og fikk komme til samme avdeling som sist.
Hva skjedde og hvorfor ble det sånn? Jeg snakket jo om balansen sist, og den var jeg ikke så flink på å finne. Jeg kjørte på med foredrag og div andre greier, litt flyttehjelp og selskap for en venninne. Og en førstegangsopplevelse som speaker på stevne. Samtidig som ting var vanskelig i mitt indre liv. Dermed brukte jeg mye av tiden på selvdestruktivitet, noe som også tapper for krefter. Så her sitter jeg igjen. En ny runde med innleggelse.
Det er vanskelig med balanse, for alt jeg gjør er jo ting som jeg synes er veldig gøy og hyggelig, og jeg synes det er fryktelig vondt å måtte begrense meg, for det eneste jeg vil er å kunne gjøre alt jeg både vil og må.. men jeg må vel snart innse at kapasiteten ikke er like stor som jeg skulle ønske.
Og når jeg da samtidig ikke klarer å være fornøyd med noenting jeg gjør, og må straffe meg selv for at ingenting er godt nok, så blir det en himla vond spiral som er vanskelig å komme utav. Feks sitter jeg ennå å tenker på ett foredrag jeg hadde for helsefagarbeidere i videreutdanning som de var kjempe fornøyde med, mens jeg har tusen ting som kunne vært bedre. Og jeg var speaker for første gang 1 mai, og igjen nå i helgen. Jobben jeg gjorde var bra nok til å være første gang, men jeg er selvsagt ikke fornøyd. Og dermed må jeg dø, eller iallefall blø i følge mine indre demoner.
Jeg er i en prosess i forhold til å prøve å finne ut hvor denne strenge tonen mot meg selv kommer fra, og plassere ansvaret mentalt der det hører hjemme. Det er tøffe tak, og det har blitt noen sting i det siste,. Jeg blir ei lita og usikker jente, som trenger bekreftelse og omsorg, og som er himla sårbar dor avvisning og dårlige møter. Det er vondt og vanskelig og veldig skambelagt.
Nå er siste nytt at jeg skal søkes til nærlandsheimen for et rehab opphold på 3 uker for oss med sykelig overvekt. Det blir bra. Kanskje jeg kan klare å slanke vekk noen kg så jeg slipper å være størrelse liten elefant lenger. Og kanskje kan det hjelpe litt på psyken også. Håper det.
