Dagene fyker avgårde

Det er vanvittig deilig å være i gang, jeg er i stallen hver dag, ofte midt på dagen... Så pleier jeg treffe noen i en stall en eller annen plass.. Det varierer fra dag til dag, og det er fryktelig godt å kjenne at jeg har så mange som gidder å tilbringe tid med meg:) veldig takknemlig for det:) og de siste dagene har jeg jammen funnet noen og være med på kveldstid også:)

I det siste har jeg altså stått opp, gått ut, og når jeg endelig har kommet hjem er det bare å krype i seng.. Ponnien har også fått sko, og jeg er såvidt i gang med trening:)

Kveldene rett før sengetid er ikke så gode ennå, men det skal jeg jammen tåle når dagene er såpass gode:)

Jeg håper det varer lenge. Kryss fingrene for det:)

Siden sist har det skjedd en del.. Jeg skrev ett innlegg for noen uker siden, men det har nok blitt slukt av det store internettet..

I juni var jeg på Kilden i kristiansand, og hadde ett innlegg på en konferanse. Det kan leses Her
Atter en gang er det fine Eva som drar meg med på ting:)

Så ett par uker etterpå ble jeg spurt av akutt ambulant team på dpsen min om jeg ville holde det samme innlegget på deres intern undervisning, så da gjorde jeg det også:)

Ellers har sommeren bestått av hyppige, men korte innleggelser oftest på dps, men også en tvangsinnleggelse på det som må være sus sitt svar på helvete.

Jeg var en tur på Nordisk mesterskap for islandshest i Herning, og en ukes tid på hyttetur på Åpta. Så litt ferie har det jo blitt blandt alle ukene på dps.

I det siste syns jeg egentlig bare alt blir verre og verre, jeg sover vannvittig mye, over helga skal jeg prøve å halvere dosen beroligende for å se om jeg kan klare å komme meg opp litt tidligere.. Og være litt mindre tung i humøret. Tør ikke fikle med meds før helga, for jeg er helt avhengig av søvn.

Vi arrangerer nemlig sydvestmesterskap for islandshest i helga, med nesten 50 ekvipasjer.. Pluss at jeg skal i bryllup..

Ellers er jeg over 5 mnd skadefri. Så det er jo litt stort.. Etter høsten i fjor, som var tyngre enn noensinne, trodde jeg aldri at jeg skulle kome opp av myra.. Men jeg er iallefall på vei, selv om ting er tungt, måler alltid ei jeg snakker mye med, ting opp imot høsten 2013.. Hun sier hun aldri har vært så redd for meg som da, og at lyset i øynene mine var helt slukket.. Jeg vet bare at jeg hadde det fryktelig..







Bilde fra i fjor høst:(










Og ett av nyere dato:)

Men altså 5mnd skadefri sånn ca, var ikke påsken i april?

Hurra for det:)

Artikkel:)

For noen uker siden dumpet noen spørsmål ned i mailboksen min.. Jeg svarte så godt jeg kunne, og nå har eva sydd det sammen til en veldig fin artikkel. Kan leses Her