Det som skulle vært..

Du skulle vært der. Tatt telefonen når jeg ringte. I dag skulle vi feiret. At du var halveis til hundre. Kreften spiste deg opp, sakte men sikkert først, så voldsomt og fort i slutten.
Det er 2 og en halv måned siden i dag. 2 måneder som har vært grusomme. Vi hadde kanskje aldri det beste forholdet. Du tok noen valg da du flyttet som gjorde at ett allerede skjørt forhold ble ennå vanskeligere.
I dag sitter jeg igjen, og lurer på om jeg burde gjort noe annerledes. Kanskje burde jeg satt meg selv til side, og vært der for deg? Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg iallefall valgt en annen vei. Jeg hadde gjort det som sto i min makt for å få sagt alt jeg ville sagt, jeg hadde fortalt deg oftere at jeg var glad i deg, for det var jeg, selv om det ikke var så lett å vise det.
jeg skrev dette brevet til deg for ett par år siden, med ett håp om at du skulle se, og kanskje velge på ny. Du valgte ikke på ny, og plutselig var det for sent... Jeg vet ikke om jeg kan orke å leve med det. Hva burde jeg gjort, hvordan burde jeg taklet det? Var det feil det jeg gjorde? Å ta avstand? Jeg vet ikke.
Men en ting vet jeg, jeg var fryktelig glad i deg, og savner deg hver dag mamma <3

710 dager og sprekk etter sprekk

710 dager ble det, før jeg fant noen barberblad i lommeboken min... Så var det gjort. De siste dagene har bestått av selvskading og intox, og jeg har fått følelsen av å være tilbake for noen år siden...

Det blir ingen grunn til å feire om ett par uker, selv om jeg synes at 30 sting på to år er mye bedre statistikk enn minst 30 sting per dag i flere år.

Ellers er jeg fortsatt på lukket akuttpost, og blir her iallefall over helgen, så får vi se. Jeg vet ikke hva planen er... Orker ikke forholde meg til det. Jeg har min plan, selv om avdelingen nok vil gjøre det de kan for å hindre meg i det.