Det å være i forkant, å gjenkjenne signalene, avverge, var for meg helt ukjent for ett år siden. Jeg kunne kanskje kjenne igjen signalene. Men skulle alltid være så forbanna selvhjulpen. Ikke be om hjelp, for det fortjente jeg ikke.
Hadde prøvd ett par ganger på å få innleggelse uten blod og gørr, men aldri blitt møtt på det. Og da er blåmann( borderline) skrudd sammen slik at alt er svart hvitt, og at jeg dermed ikke kan be om innleggelse neste gang, for det fortjener jeg ikke, ikke syk nok.
Fra i fjor til i år har det skjedd en del ting, jeg har blitt enormt mye flinkere til å ta plass. Til å tenke at jeg fortjener hjelp, selv om jeg ikke må sy eller tvangsinnlegges. Jeg har lært at det funker å ringe noen, at legevakten heller tar meg inn til ett kvarters samtale med en sykepleier før det går galt. Heller det enn å måtte sette av både lege og sykepleier til sammenlapping i flere timer..
De har fortalt meg det, hver gang jeg har turt å ringe, at det er bra at jeg ringer. Nå har de sagt det så ofte at jeg klarer å tro på det selv også.
Så mye flinkere har jeg blitt at jeg klarte å krysse den største grensen, å be om og takke ja til innleggelse i oktober. At jeg klarte å si noe om at dps med åpne dører ble for usikkert. At jeg flere ganger i løpet av den innleggelsen klarte å be om hjelp når skadetrangen kom, slik at jeg ikke skadet meg. At jeg flere ganger, selv om jeg i utgangspunktet hadde smuglet dem inn, klarte å gi fra meg barberbladene.
Jeg liker dette med å være i forkant. Det føles godt å kjenne seg selv så godt.. Det føles godt og klare å trosse Blåmann så ofte som jeg gjør.
