Om å finne ting å mestre

Altså, det går i rykk og napp med mye, og definitivt med denne bloggingen. Noen ganger fordi jeg ikke har noe nytt eller spennende og melde, og noen ganger fordi verden ramler i hodet på meg. Denne gangen er det vel mest det siste.

Da norge stengte i mars, var jeg syk, med en influensa som varte og rakk, og siden jeg ikke er helsepersonell, eller har noen viktig funksjon i samfunnet, ble beskjeden at jeg måtte forholde meg som om jeg var covid smittet, og være i isolasjon til symptomene forsvant. Det ble fem tøffe uker uten kontakt med omverdenen. Jeg fant ut at for å holde litt på forstanden måtte jeg lage meg lister over hva jeg skulle gjøre av husarbeid. Det gikk bra en stund, men til slutt ble det rent for mye, og jeg endte opp med en innleggelse. 14 dager med mye ro og hvile, og en koronatest senere var jeg klar for verden igjen.

Det gikk så som så, 3 uker senere ramlet verden min litt sammen igjen og en ny innleggelse sto for tur. Jeg er heldig som hører til på den avdelingen jeg gjør, jeg blir godt ivaretatt, selv om den fantastiske psykologen jeg har fått ha de siste to årene har sluttet nettopp. Under dette oppholdet deltok jeg i kognitiv gruppe. En gruppe som egentlig ikke er så veldig gruppeterapi, men mer lettfattelig undervisning om de kanskje vanligste tingene man er innlagt for. De fleste gangene jeg har vært med har jeg ikke egentlig lært så mye nytt, men det er iallfall noe å gjøre. Dagene på avdelingen kan lett bli lange til vanlig. Og nå med strenge smittevernstiltak var det ikke lov med besøk, og kun korte turer ut enten på butikken eller en rusletur i nærområdet, og alltid med følge av personal. Så jeg gikk på gruppa. Og om det ikke akkurat var mye revolusjonerende nytt, så bet jeg meg merke i en setning. undervisningen var om stress og sårbarhetsmodellen, om  hva stress er og hva det kan føre til. Og at man har forskjellig sårbarhet for hva stress gjør med oss. Setningen stress er mangel på mestring bet jeg meg fast i. For for meg iallfall så stemmer det så himla godt! Uten at jeg har definert det sånn før.

Når stresser jeg mest? Når jeg ikke mestrer følelsene, og tankene mine. Hva fører det til- katastrofetanker, og ennå mer stress. Og for meg kanskje selvmordstanker eller destruktive handlinger. Kan jeg klare å minske stresset ved å vite hva som skjer? Ved å skjønne at den uroen jeg kjenner på er ett resultat av at jeg ikke mestrer nettop den uroen, og at uroen bare blir verre ved å stresse med det? Kanskje på sikt? kan jeg klare å minske nedturene ved å fortelle meg selv at det er ok å ikke mestre alt alltid? Det er for meg veldig lett å fortelle alle andre at på en dårlig dag er det lov å legge lista så lavt som nødvendig. Det er lett å si til venner at hvis det eneste du klarte en dag var å komme deg fra seng til sofa, så er det helt greit, men å kjenne at det er greit for egen del sitter veldig langt inne. Uansett, med baktanken stress er mangel på mestring, begynte jeg også å tenke at jeg kanskje må prøve å legge til rette for litt mestring i hverdagen. Jeg har i ganske lang tid brukt mye tid å energi på å psyke meg selv ned, på å fortelle meg selv at ingenting jeg gjør er godt nok. At ingen venner egentlig liker meg. At alle som vil henge med meg egentlig bare gjør det for å være snille. og med fornuften min er det ikke vanskelig å se at det ikke stemmer, det er bare det at følelsene ikke alltid henger med.

Så kom det en mulighet for noen uker siden. Ett ridekurs skulle arrangeres, og jeg vant ett gavekort på deler av et kurs i fjor en gang. Hesten jeg pleier å ri var skadet, så jeg tok kontakt med en veldig snill venninne i hestemiljøet som har flere hester. kunne hun tenke seg å låne meg en hest, ehm og kjøre den hesten til stedet kurset skulle være. Og hun er akkurat så snill. Så kurs ble det i helga.

 Og selv om jeg gruet meg enormt på forhånd. tenk at lille meg skulle få låne den fine hesten. Jeg hadde bare ridd ham en gang før på tur i skogen. Tenk hvis jeg ikke fikk til noen ting, tenk hvis instruktøren synes jeg var helt håpløs... psyket meg selv ordentlig ned der altså. Også gikk det så bra! Ikke bare fikk jeg til en hel del i går. Selvom det var vanskelig og tungt(!) Så ble det ikke så aller verst! Men det var også forbedring i dag! og det er gøy! De av oss som har drevet med hest en stund har vel lært at man ikke nødvendigvis merker de største endringene fra dag til dag. Men jammen ble det litt bedre i dag! Jeg er sliten, vond, støl, stiv og hadde sikkert blitt anbefalt avlivning dersom jeg skulle gjennom en veterinærundersøkelse akkurat nå, men satser på det blir bedre etterhvert! Jeg kjente på mestring. Og ikke stress! Jeg tror jeg hadde smilt rundt dersom ørene ikke var i veien. Eller det vil si når jeg ser på bildene var det visst mest dyp konsentrasjon, men jeg smilte inni meg.

 Og det var godt! Det var ganske lenge siden jeg har kjent på den gleden innvendig! Gøy!  Også håper jeg at jeg klarer å ta vare på den gleden noen dager. Mer enn det er nok å håpe på for mye, og det handler jo om å legge lista lavt nok.

Om å være en ressurskrevende pasient

I natt var jeg på legevakten. Jeg kjente allerede før jeg ringe og før jeg visste noe om hvor travelt de hadde det at det var en vanskelig kveld å oppsøke dem på. Men litt assistanse etter noen kutt var nødvendig. Så jeg ringte. Fikk tid en stund senere, og dro opp. Men så er det jo sånn det er på legevakten at ting skjer, andre er sykere, trenger hjelp fortere, akkurat som det skal være der altså. For meg er ikke problemet ventingen. Det går veldig fint. problemet er at jeg vet at min grunn til å være der er selvpåført. Jeg er en byrde, som ikke bare går hardt inn for å påføre meg selv skade, men også krever ressurser, natt etter natt, uke etter uke, hver måned i mange år. Det er det man kaller en ekstra belastning.

Men i natt altså. Skaden var skjedd, hjelp måtte til, men tankene mine om å være en byrde for systemet var ganske sterke, og når det da blir travelt for personalet på legevakten, så går jeg i svart. Jeg gir beskjed om at jeg bare drar hjem og ordner selv, men får beskjed om at det syns de ikke var greit, om de ikke kunne få ringe meg når det var ledig. Jeg tenkte at drar jeg hjem så orker jeg sikkert ikke dra opp igjen, så jeg sa at jeg bare satt meg utenfor på en benk, så kunne de hente meg der når de var klar. Vel ute av det klamme venterommet ramler jeg fullstendig sammen. Jeg gråter og gråter, tenker på hvor fullstendig meningsløst det er å være en sånn byrde, at jeg ikke klarer å "ta meg sammen" selv om jeg veldig godt vet at det ikke er så enkelt desverre.

Så ringer telefonen, jeg får beskjed om å komme inn. Men jeg sitter fast. Jeg bare gråter og klarer ikke ta kontroll å si til meg selv at jeg har like mye rett på og behov for hjelp som alle andre som oppsøker legevakter rundt om i landet. Så der sitter jeg da, på en benk og kjemper med meg selv. Etterhvert kommer legen ut, spør om jeg ikke skal være med inn. Jeg hikster fram noe.. meningsløst tror jeg kanskje var det eneste ordet som var tydelig. Legen, som jeg aldri har møtt før, gjør det  eneste rette, han sier han henter, la oss kalle henne Lise, bånnsolide erfarne og utrolig omsorgsfulle sykepleier som jeg kjenner godt. hun kommer ut, trøster og stryker, og er veldig lei seg for at jeg måtte vente.. Jeg prøver å forklare at det er ikke ventingen som er problemet. at jeg bare er en byrde, og at det er andre som heller trenger hjelp, gå å hjelp dem sier jeg. hun sier at alle har fått hjelp, at det er min tur nå. Så blir jeg med inn. og selv om tårene renner jevnt og trutt, blir det en opplevelse som alikevel står blandt de positive møtene i min bok.

Jeg møter mange hjelpere. Heldigvis er det aller flest gode møter. Men så er det noen som ikke klarer å skjule at de synes det er ganske irriterende med sånne gjengangere som meg. Og jeg kan ikke si at jeg ikke forstår det. Jeg er jo ganske irritert på meg selv også. Men noen ganger lurer jeg på om de tenker likt om de med kompliserte somatiske problemstillinger som gang på gang trenger legehjelp. Jeg tror nemlig ikke det.

Jeg skulle ønske at de som møter på en dårlig måte, som i møte med meg, og sikkert sånne som meg har en holdning som minner mest om "hadde vært en tipp topp jobb hadde det ikke vært for alle de pasientene" og som på en supertravel lørdagskveld ikke klarer å møte med omsorg når du kommer for ørtende gang med kuttskader eller andre selvpåførte skader. kunne fått vært på innsiden av hodet mitt en sånn kveld som i kveld. Som kunne få se hvor voldsomt jeg kritiserer meg selv, kunne få kjenne på de indre kampene, mellom å ikke oppsøke hjelp, og å ta den plassen, fortjene den hjelpen på lik linje som andre. At de kunne forstå at det aller siste man trenger i en sånn akuttsituasjon som det tross alt er, er ekstra skam, påført av hjelperne, eller de som skulle hjelpe.

Men i natt altså, ble jeg møtt på en god måte. Tatt godt vare på, sett og til og med trøstet. Og selv om tårene fortsatt rant da jeg dro, var det en blanding av takknemlighet og egen kritikk, men ingenting påført av hjelperne, og det var egentlig ganske utrolig, for jeg hadde sagt til meg selv på forhånd at jeg måtte være forsiktig, fordi formen var sånn at jeg mest sannsynlig ville tolke og overtolke at i verste mening.

Status

Sommeren er på hell, hverdagen begynner igjen. Vel, for meg er det jo ikke stor forskjell på ferie og hverdag. Annet enn at hjelpeapparatet begynner å bli fulltallig igjen. Legen kommer tilbake og alle tre kontaktene mine i kommunen er ferdig med ferie.

Siden sist har jeg hatt en skikkelig nedtur. Endte opp med å ta en overdose, noe som er 5,5 år siden sist, litt over ett døgn på somatisk mio/oba.. og 5 dager innlagt på dps. Jeg fikk ikke plass på "min" avdeling. Og ble ikke akkurat imponert eller overrasket over dårlige møter og dårlig informasjon på den avdelingen jeg havnet på. Så da var det like greit at de ville ha meg kjapt ut. Legen sa før ferien at hun mener jeg har en eller annen form for kronisk utmattelse. Jeg får vel si meg enig. Det er slitsomt å ville så mye men orke så lite. I dag er det lørdag kveld. Jeg har ikke vært ute av leiligheten siden onsdag... På onsdag var jeg sjåfør for ei fantastisk dame, og slo det sammen med besøk hos gode venner og ett slag ticket to ride

Så har jeg gjort lite og ingenting siden da.. eller iallefall føles det sånn. Sendt ut noen kursbevis fra valpekurs, og moppet gulvet her hjemme og hadde besøk av en venninne i kveld. Ellers vekslet mellom å sitte å hvile å å ligge å hvile.. Det er vanskelig å ønske å være Cathrin med tusen jern i ilden og masse sosial kapasitet, og faktisk være hun som ikke orker å gå i butikken og må legge seg å hvile en time eller to etter å ha hatt besøk og sett en episode eller to av en serie. Jeg klarer ikke akseptere det. Og det er vel kanskje der problemet ligger. Kanskje der mye av grunnen til at jeg blir så deprimert og desperat etter ett annet liv innimellom. Som psykologen sa til meg i fjor. Du er morsom Cathrin, du har en forventning til deg selv om å være super aktiv tilbake til cathrin med 140% jobb og masse greier på fritiden, men du er faktisk 100% uføretrygdet, det betyr at det er opptil flere som har vurdert deg og kommet frem til at du har null restarbeidsevne. Du har nok med bare livet. Og det er ikke bare bare det heller alltid. 

Hun har ett poeng.. Jeg blir nok ikke fornøyd. Også er det ganske imponerende dårlig av meg, iom jeg ville sagt til ALLE andre at i den samme situasjonen er det godt nok bare å puste noen ganger, og utover det er alt en bonus.. 

Når livbøyå forsvinne øve nåttå

Publiserer dette facebook inlegget fra i dag her også.. for lettere å
Finne tilbake til det ved behov:)

I dag kjenne eg på kor himla lite imponerte eg e av helsenorge igjen.. på varatun har di hatt nesten døgnåpen telefon på akutt ambulant team i mange år.. iallefall siden 2006 sikkert lenger.. men fra å med i natt e d slutt, isje fordi di spare penger på det, men fordi det sga ver likt på alle dpsane.. for penger spare di isje.. di samme 4 nattevaktene e fortsatt på jobb.. og det e nå ein ting at di avslutte tlf på natt.. eller fjerne ei livbøya som meg å mange andre har hatt i ganske mange år.. men di fjerne an uten å informera.. eg har vært heldige å fått litt inside informasjon, så eg har visst det siden sist uga.. isje så veldig lenge å forbereda seg på å ver uten livbøyå, men, tid te å forbereda seg tross alt.. i natt va eg på legevakten, å spurte då om di va informerte om at tilbudet på natt forsvinne.. det va di isje.. og de henvise ofte folk te å ringa der, eller ringe sjøl å ber någen ta kontakt med den som har det vanskelig. Så har eg spurt de eg har truffe i psykisk helseteam om de va informerte.. de treffe jo tross alt ganske mange av de samme brukerane.. ingen av «mine» visste det iallefall.. eg lure på kor mange som har aat på varatun som ein del av sin kriseplan.. eg vett eg har det iallefall, men di kan eg jo bare stryka nå. Klart de fins på dagtid men då e jo eg heldige å har kommunen tilgjengelig.. burde isje de av oss som har brukt de aktivt, som har hatt di som livbøya, som har redda livet pga av di mange ganger, og spesielt på natt, få ett ørlite varsel og sjangs te å legga ein alternativ plan? Isteden for å bli tatt på sengå å møtt av ein automatisk telefonsvarer som informere om åpningstider 08-21 hverdager og 12-19 i helger? 

Eg skjønne te ein viss grad ønsket om å ha likt tilbud uavhengig av dps tilhørighet, men, ein ting e å isje ha og aldri ha hatt tilbudet, ein heilt aen ting e å bli frarøva livbøyå si øve nåttå.. og tidspunktet.. sommerferie, lite folk på jobb ellers i hjelpeapparatet.. kunne d våre lurt å venta te høsten iallefall? Når behandlera og andre e tebage på jobb? Mitt team består vanligvis av 3 flinke folk.. 2 av di e på ferie nå.. det seie seg sjøl at eg isje e aleina i den situasjonen... heldigvis e fastlegen på jobb ei stonn te og har tid te meg ei gang i ugå nå.. hu va forresten heller isje informert om planane om å stenga telefonen på natt.. eg klare meg eg altså, men kor mange e i samme situasjon? Og kor mange har den telefonen som den sovepillå på nattbordet som du isje tar, men som du isje får sova hvis e vekke? Eg bare spør?

Nytt år og nye tider

Så har det gått mange måneder uten ett eneste innlegg fra meg. Litt fordi det ikke har vært så mye å skrive om. Og litt fordi at jeg ikke akkurat er i toppform. Men noen ting har jo skjedd siden sist. 

Jeg har søkt om og fått innvilget bytte av leilighet. så nå står jeg på venteliste på nytt sted å bo. 

Jeg har vært innlagt noen måneder, en innleggelse som fortsatte det gode inntrykket av den avdelingen jeg nå hører til, selv om jeg ble utskrevet i lik eller kanksje til og med dårligere form enn ved innleggelse. Men det er mange gode folk, som vil det beste for meg, selv om jeg ikke klarte å nyttigjøre meg behandlingen denne gang. 

Jeg har avsluttet behandling på poliklinikken. En blanding av mange ting som gjør at det ble "utskrivelse" nå. Punkt en, jeg er på ett sted hvor jeg ikke har motivasjon eller tro på at noen som helst behandling kan hjelpe. 

behandler skal ut i permisjon, 

Den gruppebaserte behandlingen de ønsket å henvise meg til blir for intensiv for slik formen min er nå, og i tillegg på jæren dps. Så for meg virker det helt uoverkommelig å klare det 2-3 ganger i uka, jeg har nok med å komme meg i dusjen en gang i uka for tiden. Hadde behandlingen vært spot on, så kanksje hadde jeg klart å motivere meg, men den fokuserer i hovedsak på relasjoner, og det er vel kanskje mitt minste problem. 

Så, selv om jeg skulle ønske at avsluttet behandling var fordi formen var mye bedre, så føles det riktig å gi seg nå. 

Jeg har fått muligheten til å ri en kjempesøt islandshest en gang i uka nå. Veldig glad for det, selv om det noen uker blir med møkking og foring, så er det godt med litt hestelukt i nesen igjen. 

Denne uka kom det ut ett lite intervju med meg igjen. Det er alltid kjekt å få bidra med noen tanker som kanskje kan lære noen litt om hvordan jeg opplever hjelpere. Det føles som alle dårlige dager og opplevelser er litt mindre meningsløse hvis det kan føre til at noen lærer litt, og kanskje noen slipper å oppleve noen av de tingene jeg har opplevd i møte med hjelpeapparatet. Det kan leses her https://rvtssor.no/aktuelt/257/maset-om-mestring/

så oppsumert, ting er dårlig, dagene tilbringes vekselvis på sofa og i sengen, du vet du er sliten når du må hvile etter hvilen. Men jeg prøver å komme meg i stallen, og på valpekurs, ellers er det ikke så mye overskudd til noe...

Hva skjer, legevakten?

Legevakten, hva driver dere med? 

Jeg, en dame i 30 årene, som har skadet meg de siste 20 årene, som helt sikkert er en hodepine for helsevesenet på flere plan, også økonomisk. Fortjener jeg ikke like mye helsehjelp som andre? Jeg undrer meg over at sandnes legevakt lager egne regler for meg, som at jeg blir sendt til sus for suturering av kutt som ikke er sykehusmat i alvorlighetsgrad, men som legevakten ikke har ressurser til å sy dersom det tar mer enn 30 min? Jeg er jo en innbygger i sandnes kommune på lik linje med andre, og man kan jo lure på om det er en straffereaksjon, at man skal prøve å straffe meg skadefri? Jeg lurer på om alle pasienter som krever mer enn 30 min av legens tid, feks barn som ikke sitter i ro. Blir de da holdt fast og sydd, eller tar legen den tiden det tar? Eller blir de også sendt til sus? 

Som selvskader er det mye skam, jeg har sagt mange ganger at jeg mer enn gjerne skulle grodd en ekstra arm, for å kunne sy meg selv. Og i natt satt jeg og googlet hvor jeg kan kjøpe stiftemaskin, så jeg bare kan stifte kuttene mine selv nestegang. Etter at legevakten tydeligvis har begynt å ta seg veldig godt betalt for suturtråd. Den 20.12 var jeg på legevakten og sydde ca 25 sting, legen bedøvde to av fire kutt og brukte to tråder, pris? 177kr som er egenandelen for større kirurgiske prosedyrer på legevakten. I dag 23.12 var jeg igjen på legevakten, sydde 4 kutt, ingen bedøvelse, 16 sting, to tråder, pris? 357kr. 

Da jeg spurte hvorfor prisen hadde steget på tre dager fikk jeg til svar at de hadde lagt inn den ekstra tråden. Jeg skal selvsagt betale for utstyr som alle andre, men 180kr for en tråd syntes jeg at var himla dyrt, jeg sjekket derfor priser på apoteket, for 36 tråder av typen ethilon 4-0, som er det de pleier bruke, er prisen 1599kr dvs skarve 45 kr per tråd. Inkludert i egenandelen for større kirurgiske prosedyrer er en tråd, dermed skulle jeg betalt ca 222kr hvis det bare var den ene tråden? Kanskje litt mer, men ett påslag på 135kr er vel litt voldsomt.. 

legekonsultasjonen er jo utenom dette, og siden jeg har frikort er jeg heldig og den er gratis. 

Er økonomien i legevakten så dårlig at vi som er pasienter må betale overpris? Der henger jo lapper rundt om på legevakten som kan tyde på det, «ikke bruk bedøvelse med adrenalin uten at det er helt nødvendig, 5x så dyr som vanlig?». Isåfall lurer jeg på om jeg kan få stille med egne bandasjer og tråd, det vil være meget billigere. Eller om en lege kan gi meg ett lynkurs i stifting av kutt, så skal jeg aldri plage dere igjen. 

Jeg tåler mye, kanskje for mye noen ganger, to ganger på 10 års tett befatning med legevakten har jeg sendt klage, det burde sikkert vært mer. Jeg, og andre med samme problematikk er vår egen største fiende og kritiker, og vi trenger ikke at legevakt og annet helsevesen bidrar til det. Jeg har opplevd og kjent mye fordommer på kroppen, og kan gå hjem og som regel tenke at det var tankeløst eller at de ikke vet bedre, men hva med livredde anna på 18 eller lise på 13? Jeg håper de blir møtt på en bedre måte, og at legevakten tar seg ett lynkurs i selvskadingsproblematikk. 

Om å ikke høre til.

På mange vis hører jeg til mange steder. Jeg har ett stort hestenettverk, Jeg har venner fra skoletiden, venner jeg har møtt i div kristne sammenhenger, noen musikkvenner, noen syke venner. Og mange gode venner.

Alikevel har jeg på en måte ikke en gjeng. De fleste av mine venner har sin egen gjeng. En gjeng hestejenter, noen har barndomsvenninner som de treffer. Og selv om jeg på ingen måte er ensom. Så er det en ting som for meg noen ganger er tøft.

Noen ganger tenker jeg, hvem er min beste venn? Og for all del, Det er egentlig ikke mangel på kandidater, men de fleste har noen andre som er deres nr1. Jeg ser greys på ny nå, og som meredith og grey sier om hverandre.. Your my person. Hvem er min person?

Dette er vel kanskje definert som ett luksusproblem, jeg er klar over det. Mange der ute har jo ingen kandidater å vurdere en gang. men alikevel vil jeg skrive litt om det. For det å være ensom i mengden er ganske vondt periodevis.

Når noen har bursdag feks, i disse sosiale medier tider, så legges det ut mer og mindre fotogene bilder av bursdagsbarnet.. Så lurer jeg på, hvem ville jeg sendt sånne tullebilder til? Og hvis jeg sendte ut noen, hvem ville lagret dem og brukt dem "mot"meg ved neste bursdag?
Små ting kanskje, men det å føle at man hører til ett sted i en gjeng, det er noe jeg savner.


Nå håper jeg ikke at noen av mine får helt noia og vil inkludere meg i sine gjenger pga dette innlegget, for det ville vært ennå værre en dagens situasjon. Jeg har venner, nei for søren jeg har mange, gode, fantastiske venner. Det er bare det at jeg ikke hører hjemme i deres gjenger.

Ok, nok gjentakelser for ett innlegg. ensomhet der altså, midt i en hau med flotte venner;)

Og ja forresten, 55 dager skadefri. hurra eller noe...