Min surrete stressa verden

83 døgn and counting..

2012-01-20T12:22:00.000-08:00

83 døgn.. tenk det så lenge har jeg aldri vært skadefri før. Ikke siden august 2000. Det er virkelig en stor seier for meg. Jeg jobber videre mot et mye større mål.
Frem til nå har det vært lett, men nå de siste dagene har skadetrangen økt på, og selvmordstankene har meldt sin ankomst. Men jeg håper det er fordi jeg er i slutten av en depot periode, får ny depot injeksjon på mandag, så jeg håper at ting er tilbake til normalen på tirsdag.

Siden sist har jeg vært i møte med NAV, og fått dem til å betale for grunnkurset i instruktørutdannelsen til NIHF pluss hestekunnskap 1 og 2. Så i februar blir det å flytte til Forsand for en ukes tid med intensivt kurs opplegg. Og jeg gleder meg. Tenk at jeg kunne melde meg på uten å tenke meg noe mer om, uten å veie for og imot. Uten å lure på om jeg er frisk nok. Det er en ny opplevelse.

Ellers går dagene i det samme gamle, jeg er tilbake i leiligheten og dermed uten nett, så jeg får bare blogget når jeg er hjemme på besøk. Skal prøve å laste ned en blogg app til tlf så jeg kanskje kan få lagt ut noen korte oppdateringer innimellom.

Veien videre

2012-01-09T20:42:00.000-08:00

I skrivende stund er jeg på 73 døgn skadefri. Det er ny rekord. Det er både skremmende og flott på samme tid. Tidligere har jeg alltid sprukket når rekorden er slått. Og da har jeg sprukket kraftig. Denne gangen tror jeg ikke at jeg kommer til å sprekke, skadetrangen er bare tilstede i små øyeblikk om gangen, og den er lett å avlede.
Jeg har satt meg ett mål langt fram i tid, som jeg virkelig ønsker og nå. Men, for at nederlaget skal bli noe mindre dersom jeg sprekker har jeg delmål på veien. Dette var første delmål.
Tenk det, så lenge har jeg ikke vært skadefri på mange mange år.

Planen og målet fremover er å holde seg så frisk som overhodet mulig. Ta i mot eventuelle innleggelser frivillig, men jobbe mot null innleggelser. Jeg skal på møte med NAV på torsdag, og håper da at vi kan begynne å stake ut en vei retning arbeidslivet. Jeg kjenner at det tærer på meg å ikke ha jobb, å ikke ha penger til det jeg har lyst til, og måtte leve på godviljen til min far.

Jeg håper og være ute i noe slags jobb/tiltak til høsten. Jeg kjenner meg klar for det. Jeg kjenner at lysten er der, og jeg håper virkelig at saksbehandler er enig med meg. I første omgang skal jeg prøve å få dem til å betale for ett instruktørkurs jeg har lyst på.

Sykdomsforløp, eller noe...

2012-01-07T20:43:00.000-08:00

Jeg tuslet rundt på skolen etter skoletid, ville ikke gå hjem. Gjorde leksene mine på skolen, gikk og kjøpte meg noe mat. Tuslet rundt, håpet at en lærer kanskje snart gikk hjem og så meg, spurte hvorfor jeg ikke hadde gått hjem ennå, spurte hvordan det gikk. 12 år gammel og på vei inn i en depresjon allerede? Jeg vet ikke. Jeg fantaserte om å dø, planla begravelse og skrev avskjedsbrev. En dag ble jeg sett, av en sosiallærer som innkalte meg til møte dagen etterpå. Hun lurte på hvordan det gikk, jeg svarte at alle hatet meg. Og jeg trodde på det. Det ble med det ene møtet.

Så begynte jeg på ungdomsskolen, begynte å gå på fritidsklubb. Her jobbet det noen fantastiske mennesker som jeg raskt begynte å snakke med. Det var her en kveld at jeg plukket med meg noen tegnestifter i lommen. På veien hjem satte jeg meg i en grøft og begynte å leke med disse tegnestiftene. Dro den først sakte over håndleddet, så hardere, raskere. Det ble noen risp den kvelden, og det hjalp, fikk tankene over på noe annet.

Etterhvert oppsøkte jeg både helsesøster og sosiallærer, fortalte om tankene mine, og planene. Men avfeide alltid meg selv, veldig viktig for at de ikke skulle se så alvorlig på det og kontakte foreldre.

Det gikk mange år med risping, kanskje noen små kutt, men aldri noe som måtte stripses eller sys. Det var alltid mange risp, men ikke dype, hadde aldri guts nok til det. Og godt er det. Jeg fantaserte om å dø, men gikk aldri så langt at jeg gjorde noe forsøk.

I slutten av 2002 hadde besøkene til helsesøster og sosiallærer blitt hyppigere. Og kanksje var tankene mer alvorlige? Jeg husker ikke, men en fantastisk lærer hadde også begynt å jobbe på skolen vår, og jeg fortalte henne om at jeg var redd for en kamerat som slet med selvmordstanker, og etterhvert også om mine tanker. Enden på visa ble iallefall at sosiallærer og klassestyrer inviterte mine foreldre opp på møte.

23.januar 2003 en torsdag, siste torsdag i mnd. Min bursdag, den dagen jeg ble 16. Dommedag føltes det som, mine foreldre var innnkalt til møte, og jeg visste hva det dreide seg om. Jeg tok saken i egne hender, viste dem veien til møterommet, og marsjerte selv straka vegen til skolelege/helsesøster. Banket på og gav dem beskjed om at nå, kunne de få henvise meg til ungdomspsyk. Noe helsesøster hadde mast om i minst ett år. Hun var himmelfallen, og kunne ikke forstå hvorfor jeg plutselig hadde endret mening. Helt til jeg sa at jeg hadde bursdag den dagen. Var blitt 16 år. Og dermed begrenset foreldrene mine sin innsynsrett ganske kraftig.

I februar var det tid for første time med behandler. frk. fantastisk lærer skulle være med som moralsk støtte. Jeg husker jeg spurte om hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret jeg fikk var 3mnd. 3 mnd gikk, og jeg fikk beskjed om at behandler bare var vikar, og at jeg nå skulle få ny behandler. Frk. fantastisk lærer stillte opp igjen og ble med på første møte med nye behandler. Her gikk jeg i 2 år.

Våren 2005 ble jeg 18, men jeg fikk gå noen måneder ekstra helt til behandler fant ut at hun var gravid. Da var det på tide og bli henvist til voksenpsykiatrisk poliklinikk.

Høsten 2005 var jeg på leir, tankene om å dø plaget meg, og det fortalte jeg det til noen venner, de ble selvsagt bekymret og tok det videre til en hovedleder, som igjen kontaktet meg og ba meg møte henne. Hun mente at dette ikke var noe hun eller vennene mine ikke kunne ta ansvar for. Og at jeg måte bli med til legevakten. Jeg fikk utsatt det hele noen dager, men så kom telefonen. klokken 14 har du time på legevakten, jeg blir med, men du må møte opp. Pliktoppfyllende som jeg var møtte jeg opp. Legen var enig med hennes konklusjon og jeg ble for første gang innlagt på tvang.

Innleggelsen varte ikke lenge, bare over helgen. Så hadde jeg utskrivningsperm i en uke før jeg endelig ble utskrevet.

Det skulle gå ett år til neste innleggelse. Den var også på tvang. Husker ikke foranledningen til den, men den varte i 1 uke.

Nesten ett år etter i desember 2007 ble jeg atter en gang innlagt, også på tvang, men denne gang på en ny avdeling, så oppholdet varte i hele tre uker, jeg følte meg sett, hørt og tatt på alvor. Så, i Januar 2008 begynte helvete for fullt. Innleggelse etter innleggelse. Skadingen tiltok både i hyppighet og mengde. Og selvmordstankene var altoppslukende.

Høsten 2008 raste alt. Der var en stygg episode i hjemmet, og enden på visa ble at mine foreldre bestemte seg for å skille seg. 4 innleggelser fra september til desember, jeg var for første gang mer på sykehus enn hjemme.

Våren 2009 kom det første kuttet, jeg ble stresset mens jeg skadet meg, og kuttet for dypt. Det måtte sys. Ingenting har noensinne vært godt nok siden. Selvskadingen eskalerte voldsomt og jeg var på legevakt nesten hver dag. Jeg var mye innlagt hele året, og selvmordstankene var konstante.

2010 fortsatte i samme tralten, men i mai begynte jeg på arbeidstrening på Tryggvi islandshestgård. Det gikk foråvidt bra de første månedene, så ble jeg innlagt igjen i sommerferien, og løpet var vel allerede da kjørt. Hele høsten tilbragte jeg mer eller mindre på sykehus og legevakt. Det var mye turbulens, og jeg stakk av så fort anledningen ba seg.

2011 ble ett vendepunkt, jeg fikk nok av hele sykdomsgreia. Bestemte meg for å jobbe mot. Jeg hadde 2 ganske lange perioder skadefri.. 10 uker begge gangene. I oktober sprakk jeg på selvskadinga, syddde over hundre sting på en gang. Og ble tvangsinnlagt i 2 uker, når jeg dro derfra var det med en visshet om at det var siste tvangsinnleggelse, jeg er lei av å kjempe mot systemet. Jeg blir ikke bedre av det. 4 år med nesten 40 tvangsinnleggelser, uttallige besøk på legevakt. mer enn 2000sting og uttallige våkenetter er over. Ferdig, finito. Nå er det på tide at friske Cathrin reiser seg og begynner å leve!

Om å miste lappen..

2012-01-06T17:30:00.000-08:00

Jeg fikk melding av Lise om jeg kunne skrive litt om det å miste lappen pga psyken. Så da gjør jeg det.

18 august 2009 hadde jeg stukket av fra psykehuset. Og ble etterlyst og etterhvert funnet av politiet. Jeg satt i bilen og skulle ta livet av meg. En av de som kom spurte om jeg hadde lappen, og om han kunne få se den. Det kunne han jo, men her snudde det hele, han inndro sertifikatet mitt. på stedet. Og tok bilnøklene mine. "Du får det igjen senere" Ett par dager senere oppsøkte jeg politistasjonen i Sandnes for å hente sertifikat og nøkler, men her fikk jeg beskjed om at sertifikatet var inndratt og at jeg måtte kontakte en eller annen mann for å høre hva dette betydde. Så begynte ringerunden for å finne før nevnte mann. Når jeg endelig kom til rett person kunen han fortelle at førerkortet var inndratt av medisinske årsaker.

Jeg ringte fylkeslegen for å høre hvor fort jeg kunne søke om lappen igjen, og fikk beskjed om at det kom til å ta 4-5 uker før de hadde tatt stilling til om jeg skulle få den tilbake. Slik jeg husker det fikk jeg ett brev i posten med beskjed om at for å få lappen tilbake måtte de ha en legeerklæring på skjema NA202. Uheldigvis for meg fikk jeg ikke fastlegen til å skrive at jeg ikke hadde en alvorlig sinnslidelse, så fylkeslegen bestemte at jeg ikke kunne få lappen igjen uten spesialist erklæring.

Så begynte "kampen" mot mine egne behandlere. Jeg prøvde å få dem til å søke om lappen minst en gang i mnd frem til februar mars, da mente de at jeg hadde vært stabil lenge nok til at de anså det som forsvarlig. Da var det avgårde til fastlegen først, for å få en generell erklæring fra henne. I denne omgang hadde jeg lest meg opp på om min lidelse kunne klasifiseres som alvorlig sinnslidelse, det gjør den heldigvis ikke, selv om man i perioder er på grensen til psykose. Så jeg fikk fastlegen til å krysse på nei på dette, i tillegg til denne så måtte min psykolog skrive en erklæring om at jeg var skikket til å ha lappen, og noe om hvor viktig det var for meg å ha den. At jeg ble hemmet i hverdagen og isolert uten lappen.

Søknaden ble ikke sendt før i april tror jeg, og da tok det 4-8 uker før fylkeslegen hadde vurdert om jeg var skikket. Gleden var derfor stor når brevet kom om at jeg hadde fått dispensasjon fra helseforskriftene og fritt kunne kjøre bil igjen.

Når du får dispensasjon, så får du bare det for ett år. Så i mars året etterpå var det samme suppa igjen, med legeerklæring og spesialist uttalelse, heldigvis var jeg inne i en ganske god periode da, og psykologen anbefalte derfor at jeg kunne få lappen for flere år. Jeg hadde også vist i året som gikk at jeg ikke brukte bilen til noe destruktivt. Så nå har jeg lappen helt fram til 2016.

Aktuelle linker her og her

Dersom noen lurer på noe er det bare å ta kontakt med meg, enten, på mail eller på facebook.. All kontaktinformasjon finnes på høyresiden her;)

Uvirkelig

2012-01-05T18:57:00.000-08:00

Jeg sitter og leser i arkivet mitt, leser om kutt, om tanker om å dø, om fortvilelse og desperasjon. Og det hele føles uvirkelig. Som om det var ett annet liv, en annen verden. Noen andre som opplevde det. 69 dager skadefri i dag. Og det er forbausende lett. Dagene suser avgårde, og skadetrangen er bare unntaksvis tilstede. Jeg klager ikke, for all del, men jeg føler det er urettferdig. Jeg leser om andre som strever og jobber og styrer på for å få det til, mens jeg bare leker meg gjennom.

Nå skal det nevnes at jeg i 2011 hadde to like lange perioder skadefri, og det var ikke like lett. Kanskje gjorde jeg jobben da? Kanskje det virkelig er sant som de har sagt, at det blir lettere og lettere. Kanskje de sprekkene jeg har hatt har vært nettop det, en sprekk. Og ikke verdens undergang slik som det føltes når det sto på.

Nå skal jeg snart begynne i gruppeterapi, og det er jeg spent på. Er virkelig glad at det tilbudet kom nå, når jeg er såpass reflektert rundt alt, så jeg ikke kommer inn der med ett super neagtivt fokus. Hadde det vært for ett år siden er jeg redd jeg hadde dratt folk ned i gjørma sammen med meg. Nå tror jeg kanskje jeg kan klare å være ett positivt tilskudd til gruppa. Blir uansett spennende.

Det virker som medisineringen virkelig funker, det er godt å kjenne på, jeg har jo alltid vært skeptisk til medisiner. Ikke kan jeg seponere dem selv heller når jeg får for meg at alt går bra, og jeg trenger vel ikke medisiner, siden jeg får det som depot sprøyte hver 14 dag.

Nei, det er deilig å kjenne på at livet går min vei. 13 år med selvskading, og 6 år med 40 innleggelser var vel nok kanskje?

Godt Nyttår!

2012-01-02T13:10:00.000-08:00

Godt nyttår til alle dere. Jeg går inn i 2012 med en god følelse. Haugevis av gode intensjoner og pågangsmot ut av en annen verden.

Ting går bare så bra om dagen. Skadetrangen holder seg borte, selvmordstanker har jeg ikke hatt på 8 uker, og jeg tror og håper at min siste tvangsinnleggelse virkelig ble den siste. Føler jeg at jeg blir så dårlig at jeg trenger å legges inn skal jeg jammen be om det, og iallefall ta i mot det hvis noen mener det er det lureste.

Hvordan går det med dere som leser da? Er det i det hele tatt noen igjen der ute? Eller skriver jeg bare for meg selv?

2011-et tilbakeblikk

2011-12-29T13:57:00.000-08:00

Januar

Året begynte med en masse turbulens. Jeg skadet meg mye og sov lite. Jeg feiret bursdagen min på forsand, og var på Trollspeilet kurs på øksnevad. Jeg diskuterte heftig med en venninne om hvorfor jeg blogger, og la ut en forklaring på det her.

Februar

Var en begivenhetsrik måned. Jeg ble intervjuet i Ekko. Og var med sykehusprest Leni på temakveld i Sunde kirke. Jeg deltok på innendørsstevne på øksnevad, og vant faktisk den ene klassen ;) Avsluttet tiltaket jeg var i på Tryggvi. Og så smalt det. Rimelig heftig. Jeg ble igjen fast innventar på legevakt.

Mars

Fortsatte i samme spor som februar avsluttet i.. Jeg skrev ett rimelig tøft brev til noen som står meg nær. kan leses her. Så ble jeg innlagt, og det var rimelig tøft. Referat fra en natt med beltelegging kan leses her.

April

Begynte tøft, med en traumatisk hendelse fra sykehuset. Så kjente jeg litt på at friske Cathrin cat tilstede, kanksje var det allerede her reisen mot friskheten startet? Jeg var også mye med fantastiske BE i denne perioden.

Mai

Jeg fikk vite at min fantastiske behandler skulle slutte, og at hun ikke ville henvise meg videre. Jeg hadde 54 dager skadefri i slutten av mai, målet var 67 dager. Jeg var virkelig positiv, innså at jeg kom til å sprekke, men var innstilt på å begynne på nytt etterpå.

Juni

Begynte med at jeg var skriver (dommerassistent) på stort stevne på forsand. Jeg var og så på min nye leilighet midt i sentrum. Og avsluttet måneden med innleggelse.

Juli
Tilbragte jeg nesten hele mnd innelåst på akuttpost. Fikk konstantert anemi, slapp heldigvis blodoverføring, og begynte på hestekur med jerntabletter. Det var jo heldigvis forklaringen på hvorfor alt hadde vært så tungt så lenge.

August

Jeg begynte innflytting i leiligheten, og irriterte meg over at folk var så imponerte over at jeg ordnet opp med NAV og kjørte bil med henger og greier. Hvorfor skal ikke vi "psyke" klare det like godt som alle andre?

September

Innflyttingen gikk ikke helt som planlagt. en innleggelse i begynnelsen av september. Men nytt mål ang selvskading.

Oktober
husker jeg ikke mye av. Jeg søkte penger av sinnslidendes venner, og fikk 4000 til kurs og stevner.
Så tiden gikk vel med til mye stall og venner kan jeg tenke meg. Sprakk helt sinnsykt på selvskadingen. Avsluttet oktober med en innleggelse.

November
Jeg var innlagt første uka, men ble utskrevet med en helt ny tro på at dette kan gå bra. Jeg anser meg som ferdig med psykehuset. OG med selvskadingen. Jeg har selvsagt små delmål, for å kunne gi meg selv ett klapp på skulderen.

Desember
Jeg flyttet inn i barndomshjemmet for julen, og var på julebord både med klubben og med bofellesskapet. et kurs fikk jeg også med meg i begynnelsen av desember. I dag, 29 desember har jeg 61 dager skadefri, og det har vært lett hele veien.

2012- ett år med mange muligheter håp og drømmer.

Jeg skal være skadefri!
Jeg skal ikke tvangsinnlegges.
Jeg skal begynne i gruppeterapi.

Jeg gleder meg til neste års oppsumering. Den skal være mye mer positiv enn denne!

Jul

2011-12-23T21:35:00.000-08:00

Så er det jammen tidlig Julaften morgen, jeg har ennå ikke vært i seng, skal snart prøve å sove noen timer, før det er askepott klokken 11.
Jeg liker ikke jul, men i år gleder jeg meg faktisk til julekvelden. Jeg og min søster feirer alene. Min far har nemlig dratt til Thailand med fruen. Jeg tror det blir koselig. I natt har vi laget ristopper og delfiakake, så da er vi så fornøyde at.

Julen er vanskelig synes jeg, alle skal liksom være så glade og fornøyde, og jeg har i mange år ikke vært så glad og fornøyd. Men i år går ting bare veldig bra. så kanskje kan jeg kjenne litt på juleglede når kvelden kommer.

Jeg har fått ny respekt for alle de som steller i stand jul rundt i det ganske land. Det er liksom litt å huske på når du skal gjøre all handling og matlaging og husarbeid og pynting. Det har blitt noen sene kvelder den siste uka.

Planen for morgendagen er som følger. Askepott, fellesridetur med alle i stallen, pinnekjøtt laging, middag, pakkesanger og helt til slutt klokken 23.00 konsert i Hana Kirke. Det gleder jeg meg kanskje mest av alt til;) tror det blir en fin avslutning på en hektisk dag.

Nok fra denne kanten for i natt. Ha en fredfylt julehelg alle sammen.

GOD JUL.

Fineste sangen

2011-12-15T15:16:00.000-08:00

Har virkelig fått denne på hjernen i det siste. Nydelig sang med nydelig tekst.

Hallo der

2011-12-14T15:57:00.000-08:00

Det har blitt lenge mellom innleggene her. Jeg har ikke nett i leiligheten, og da er det vanskelig å prioritere å blogge de få gangene jeg får låne nett. Nå har jeg flyttet inn i barndomshjemmet for julen. Far og Stemor har dratt til Thailand, og kommer ikke tilbake før 16 januar. Så det blir en spesiell jul. For to år siden var jeg jo også alene, men da fikk jeg tilbud om planlagt innleggelse på B3. Denne julen kommer lillesøs, så vi skal kose oss sammen jeg og hun. Jeg skal lage pinnekjøtt for første gang, wish me luck. Vi ender vel med matforgiftning begge to tenker jeg;)

Planene for julaften er å komme seg opp tidlig nok til å se tre nøtter til sakepott, for så å ri tur med den herlige stallgjengen så får vi se om vi klarer og presse inn en gudstjeneste. Så er det vel bare å hive seg i matlagingen før vi skal på konsert klokken 23.00. Det er kanskje det jeg gleder meg mest til av alt. En rolig og fin avslutning på julekvelden med veldig flinke folk. se her for mer info.

siden sist har jeg hatt en kjempesprekk på selvskadingen. 5 timer på legevakt for å bli lappet sammen og tvangsinnlagt. 2 uker på lukket akkutpsykiatrisk avdeling, for så å komme ut igjen super positiv. Jeg satt i bilen på vei hjem fra psykehuset, og tenkte at dette var siste gang jeg var innlagt, og selvskadingen er ett tilbakelagt kapittel. Så får vi se hvordan det går. Jeg har ett mål veldig langt fram i tid, men har bestemt meg for å sette opp noen delmål før den tid. Viktig med små steg.

Medisineringen jeg går på fungerer veldig bra. Behandleren på sykehuset vil at jeg skal begynne på antidepressiva i tillegg, men foreløpig har jeg ikke begynt, ting går jo så greit, hvorfor skal jeg ta mer medisiner enn nødvendig?

Jeg skal prøve å oppdatere bloggen litt mer jevnlig fremover, iallefall mens jeg bor hjemme og har tilgang på nett. så får vi se om jeg ikke får orden på noe i leiligheten også etterhvert.

I dag har jeg forresten vært på julebord med bofellesskapet. Veldig koselig, og så har jeg iallefall fått i meg ett vellykket pinnekjøtt måltid i år ;)

(bildet er googlet)

Om å være midt i mellom

2011-09-19T16:01:00.000-07:00

Akkurat i dag har jeg det greit. Uroen er der, men skadetrangen er ikke så voldsomt, og tankene er ikke så påtrengende. Alikevel ble jeg tilbudt innleggelse når jeg var innom på psykehuset for å få depot sprøyta mi. Det er rart det der, at du kan føle deg ok, men verden rundt ser på uroen, og tenker innleggelse med en gang.

Det er også slitsomt å være midt i mellom. Ikke veldig dårlig, men alikevel ikke helt bra. Når du dukker opp på legevakten, prøver å si noe om at livet ikke er så greit, at de destruktive tankene truer med å bli handlinger. At du er redd kontrollen glipper. Når de er vandt med mye sterke skyts fra deg. "Nå skal jeg ta livet mitt!" "Jeg vil ikke ha noen innleggelse" "Jeg har det fint!" "Jeg trenger ikke hjelp"

Svaret du får er at det sikkert går bra, gå hjem og sov. Så gikk det ikke så bra, og du ender opp med en runde på sykehus, psykehus og DPS. Hadde de hørt hva du sa med en gang hadde man kanskje sluppet sykehus delen iallefall.

Jeg er litt frustrert på helsevesenet og systemet om dagen, siden jeg har fått leilighet i bofellesskap, mister jeg psyk.sykepleieren min, og det er ikke sikkert jeg får ny behandler. Og opplegget her i bofellesskapet er ikke på langt nær godt nok i forhold til det jeg er vandt med å ha.

Her er jeg igjen;)

2011-09-13T17:32:00.000-07:00

Over en måned har gått siden sist jeg skrev noe.
Jeg har flyttet inn i Leiligheten min, og derfor ikke hatt nett før i dag. Innflyttingen har ikke gått som jeg hadde håpet. Det har vært tøft, lange dager, mye film og mye destruktivitet. Ett par innleggelser har det blitt, men nå kjennes det ut som det snur. Selvom det har vært tøffe tak, så har jeg 33 dager skadefri i dag! Målet er minst 70. Nesten halvveis.

Ikke at jeg skal sprekke på 70, men jeg må ha ett delmål. ett skritt på veien. Sånn helt for meg selv så anser jeg selvskadingen som ett avsluttet kapittel. Om det går vet jeg ikke, derfor lager jeg meg delmål, antall dager til jeg kan gi meg selv ett klapp på skulderen, og kanskje unne meg noe ekstra. Fredag 21 okt altså.. Første mål! *Wish me luck.

Ellers går livet sin vandte gang, jeg har ikke fått orden på noe tv abbonement, så jeg glor film og henger i stallen, eller hos Lotti som er så snill og åpner leiligheten sin for meg kveld etter kveld.

Hvordan går det med alle dere?? Fortell!

Jeg er syk, men jeg er ganske ok for det?

2011-08-02T17:11:00.000-07:00

Ja, jeg har en diagnose, ja i perioder er jeg for dårlig til å orke å ha kontakt med veldig mange. I perioder skader jeg meg selv, i perioder vil jeg ikke leve lenger. I perioder trenger jeg beskyttelse fra meg selv, og ganske ofte tenker jeg at jeg ikke er verdt noe, at jeg ikke fortjener venner, at jeg ikke fortjener mat, eller å ha det bra. Men sånn egentlig er jeg en ganske ok jente tror jeg.

Jeg er lei, lei av at folk altid skal sette "oss psyke" i bås. Tro at vi liksom er mindre intelligente. Hvorfor blir det stor ståhei når jeg kommer kjørende med tilhenger på bilen. Hadde det blitt like stor ståhei dersom jeg hadde med en venninne som kjørte for meg? Skal liksom ikke jeg klare det? Hvorfor?

Hvorfor er folk så imponerte over at jeg ordner opp med NAV, tar telefoner selv? Ja, det er ett tungrodd system og jeg forstår at noen kan bli oppgitt og motløse i møte med dem. Men hvorfor er det så "imponerende" at jeg faktisk ordner noe selv? Hvis jeg bare hadde vært arbeidsledig hadde alle forventet det av meg, nå er det liksom superbra?

Jeg ønsker ikke å bli satt i bås. Jeg er Cathrin, med gode og dårlige sider. Som i perioder ikke har det så bra, som i perioder ikke helt klarer alt jeg burde gjort. Men som størstedelen av tiden klarer meg veldig bra. Som er sånn helt gjennomsnittlig intelligent.

Bare ett lite hjertesukk fra meg i natten.

Hei folkens..

2011-08-01T16:35:00.000-07:00

Over en mnd siden sist. Har ikke orket, har ikke tenkt blogg en gang. Tilsammen 3 uker innleggelse på de siste 4 uker. Kaos, uro, destruktivitet. Og tretthet. Jeg har vært enormt sliten siste to ukene, bare sovet, fått konstantert anemi, og begynt på jern. Håper det hjelper. Ikke rart jeg har sovet mye i det siste.

Utskrevet i går, litt blandede følelser til det kjenner jeg. Men vi får krysse armer og bein for at det går veien. Siden sist har jeg også begynt på medisiner. Det er jo spennende. Også har jeg begynt å flytte inn i leiligheten min. Som er i ett bofellesskap. 12 leiligheter i en blokk, også er det personal der på dag og kveld. Tror dette kan bli veldig bra.

Siste innleggelsen min var også en opptur på en måte. Bare en episode med fysisk selvskading, ingen beltelegginger. og mye søvn på en hel uke. Det er en helt annen historie enn den første for en mnd siden. Så det er jo bra. Følte også at jeg fikk ett mye bedre samarbeid med legen denne gangen.

Litt sånn kjapt oppsumeringsinnlegg i natten der.. Skal skrive noe mer vettugt senere en gang.

Glad i dere.

uro

2011-06-28T21:42:00.000-07:00

Her sitter jeg, klokka er 06.31 uroen river i meg. Jeg har kjempet, kjempet hardt i hele natt. Vil ikke skade! Vil klare meg uten legevakt bare en natt. høyrefoten tripper, ukontrollert, fortjener ikke "fri"
burde kanskje ha gitt blaffen tidligere i natt, fått det gjort, og kanskje fått sove. Ser ut som at jeg må gå våken nå. For dumt og legge seg nå.

Det er ferie tid. Fastlege har ferie, behandler har sluttet, får kanksje, muligens, mest sannsynlig, men ingen garantier, ny behandler i august/september. Det er lenge til september....
Psykepleier har også ferie, har fått vikar for henne, men det er jo begrenset hvor mye en får sagt til nye personer.

Skikkelig syteinnlegg fra meg i natt. Men sånn er det jo noen ganger.

Ups and downs..

2011-06-15T14:39:00.001-07:00

Målet ble nådd, pluss en dag. Sprekken kom. Som forventet.. Prøvde det jeg kunne å utsette, men kontrollen glapp... Hadde håpet det ikke skulle bli ett så stort nederlag, men det ble det jammen.

Sa ja til leiligheten i dag, så nå venter jeg bare på å få skrive under på kontrakten.. Blir spennende å se hvordan det blir i bofellesskapet. Jeg går inn i det med litt blandede følelser.

Ny bolig?

2011-06-07T16:42:00.000-07:00

I dag har jeg vært og sett på leilighet. I ett bofelleskap ganske midt i sentrum. Jeg var ganske skeptisk. Har ikke hørt så veldig mye positivt om akkurat dette bofellesskapet, og da spesielt personalet har jeg hørt mye negativt om. Men førsteintrykket er iallefall veldig positivt. Så må jeg bare finne ut om hvem jeg kontakter for å ta imot leiligheten. ;) Hvis noen har vaskemaskin, komfyr, kjøleskap eller oppvaskmaskin som virker men som de vil bli kvitt er det bare og skrike ut!

Og sånn ellers er det 61 dager, eller akkurat 2 måneder siden sist jeg skadet meg! ;D

Stille før stormen?

2011-05-31T18:52:00.000-07:00

Det har vært stille her på bloggen i det siste, det pleier ikke være noe godt tegn. Men nå dere, nå går det bra! 54!! dager skadefri i dag;) Det er seier det. 13 dager igjen så er målet nådd!
Har fått tilbud om ny leilighet, fått superpositiv uttalelse av behandler ang sertifikatet, fått søkt om støtte til hestehold hos NAV. Og til og med kanskje fått en mulighet til å jobbe litt! Friske meg er virkelig i siget om dagen. Og slik håper jeg inderlig at det fortsetter!

Sånn er jeg om dagen;) ett eneste stort smil;)

Jeg bruker mye tid i stallen

Prøver og være litt sosial også.. I helgen skal jeg inn til forsand og være skriver. Det blir garantert kjempe morro. Er vel nesten første gang det blir så stort stevne i dette området. 6 internasjonale dommere kommer, så det å forstå hva de sier, og skrive det ned riktig kan vel bli en utfordring. 2 av dem er heldigvis norske:) Helga etter er det klart for tur til Seljord. Har heldigvis ordnet meg reserve sjåfør dersom fylkesmannen ikke har klart og bestemme seg for om jeg skal få ha lappen eller ei. Lillesøs kommer ned og skal være med;)

Det er fantastisk om dagen, skadetrangen melder seg selvsagt innimellom. Siden fredag har jeg snakket med politi, legevakt, og psykepleier på avdelingen, og det er en fantastisk følelse når jeg kan smile og le, og si at alt går fint. Og mene det, og bli trodd på det! OG se at det gleder dem som har betydd så mye for meg! Som jeg har vært utrolig sint på, men som jeg ser har reddet livet mitt gang på gang. Det er virkelig fantastisk.

67 dager er målet, og jeg vil tro at jeg sannsynligvis sprekker en gang etter det. Men det er helt greit. Da begynner vi bare på nytt, med nytt mål. 68 dager. En dag mer hver gang. Så blir det bra til slutt!

Hvordan har du det?

2011-05-19T17:39:00.000-07:00

Jeg har det... bra?
Er det slik det føles, å ha det bra? Er det dette jeg kan forvente? Har jeg for store forventninger?

Om dagen går ting sånn tålig greit, litt skadetrang hele tiden, mye noen dager. Men det er håndterbart... jeg har akkurat nå 42 døgn skadefri. Det har vært en kamp noen dager, men sånn i det store og hele så har det vært lettere enn jeg hadde trodd. Målet er 67 døgn. Både fordi da har jeg vært der jeg gjerne vil kunne gå med bare armer hvis det er fint vær, og fordi at jeg realistisk sett sannsynligvis kommer til og sprekke den dagen, da det er siste time med min behandler. Som nok vil føre til en heftig nedtur.

Var hos behandler i går, og hadde sendt henne link til mitt forrige innlegg før timen. Noe som førte til en fantastisk bra time. Kanskje den mest konstruktive timen vi har hatt. Jeg fikk sagt noe om at jeg ønsket ny behandler. Og vi fikk satt ned noen mål jeg ønsker å ha hvis jeg får ny behandler.

Mål 1: Slutte med selvskading! fordi at det er det som stjeler mest tid og energi, og fordi at det har blitt så mye og så alvorlig at blodsirkulasjonen i armene ikke er like god lenger, lymfedrenasjen i den ene armen har jeg og tatt kverken på. Og fortsetter jeg i samme sporet kan det ende med at jeg må amputere.. Det er jo ikke ønskelig.

Mål 2: fjerne selvmordstanker og suicidforsøk. Tankene fordi det stjeler mye energi, tanker i seg selv er ikke farlig. Det er når impulskontrollen glipper det blir fare på ferde.

Så får vi ta alt det andre etterhvert. Begge disse tingene er jo bare symptomer på noe annet. Noe som ligger dypere, men jeg er redd for å dykke ned i det, uten å ha disse symptomene under kontroll. Konsekvensene blir så store da.
Jeg er spendt på hva fremtiden bringer, spendt på om de som bestemmer mener at jeg fyller kriteriene for ny behandler. Spendt på om kjemien isåfall stemmer, og spendt på hvordan det friske livet blir!

Changes

2011-05-05T18:03:00.000-07:00

Var hos behandler på tirsdag, og fikk vite at hun skal slutte. Det er selvsagt veldig trist, for jeg føler virkelig at vi har en god relasjon. Reiste dit med intensjoner om å be om mer målrettet behandling, jeg ønsker virkelig å bli frisk, det livet jeg har levd til nå er ikke nok, jeg ønsker virkelig å ha det bra, å kunne si ja, la oss dra på den turen om 3 måneder. Uten forbehold. Å la vennegjengen slippe å ta forbehold om jeg er i form eller ikke.

(bildet er googlet)

Det utgikk jo selvsagt, spørsmålet om målrettet behandling altså. Så kom spørsmålet om hva jeg tenkte om ny behandler. Måten hun spurte på, fikk meg til å ane ugler i mosen, så jeg ba henne si hva hun tenkte. Og det viser seg at hun i utgangspunktet ikke tenker at jeg trenger videre henvisning. Betyr det at jeg er frisk? Nei, på ingen måte, men hun mente det var tilstrekkelig med psykiatrisk sykepleier som jeg har. Jeg fikk meg ikke til å si så mye om det på tirsdag, men tenker at jeg må få sagt noe om hva jeg tenker nestegang, hun skal jo være der ut juni. Så det er ikke noen brå avslutning uansett.

Jeg mener at jeg trenger ny behandler, jeg har gått til poliklinisk behandling i 8 år, og føler at jeg trenger at avslutningen kommer fordi jeg mener at jeg er klar til å stå på egne ben, ikke fordi at hun skal slutte. Jeg har ett ønske om å bli frisk, og jeg trenger hjelp på den veien, jeg trenger å lære nye mestringsstrategier. Ja, jeg har psyk. sykepleier, men jeg har forstått det sånn at de, iflg. loven ikke har lov å drive behandling. De skal være ett supplement, og hjelpe meg med praktiske ting. Ikke føler jeg at jeg har så voldsomt fantastisk god relasjon med psykepleieren heller.

Er jeg for storforlangende? Sykeliggjør jeg meg selv? Er det det som er problemet?

Jeg har full forståelse for at hun skal slutte, sånn er det bare, ingenting å gjøre med det. Men i det øyeblikket hun sa at hun ikke ville henvise meg videre, følte jeg meg avvist. Og destruktive meg våknet til liv.

-er jeg ikke syk nok?

-hva må jeg gjøre for å være syk nok?

-hvor alvorlig må jeg skade meg? Kanskje ett selvmordsforsøk er det som skal til?

Heldigvis har jeg mange gode venner rundt meg som var enige med meg, derfor klarte jeg å roe meg helt ned, og ikke handle på disse syke tankene. Jeg kjenner at skadetrangen har våknet ennå mer til liv, men det går bra, det må gå bra! Jeg VIL at det skal gå bra!

(bildet er googlet)

Jeg skal gå bakken, men jeg trenger at noen holder i tauet.

Om å være både og..

2011-04-30T21:07:00.000-07:00

Jeg heter Cathrin, jeg er 24 år, jeg driver med islandshest, prøver kontinuerlig å forbedre meg som rytter, jeg spiller saxofon, er med litt som konfirmantleder når det passer seg sånn, liker godt barn, er veldig sosial, sånn rimelig greit intelligent, liker å skrive, litt med i politikken. Og jeg er psyk. Alvorlig vil noen si.

Det er ikke alltid like lett å kombindere disse rollene. Men nå om dagen synes jeg jeg får det rimelig godt til. Selv om mye av nettene går med til å kontrollere skadetrang, og mye av dagene går med på å ta igjen søvn, så går ting sånn tålig greit. Det er deilig. Det er godt å få bruke seg litt i dugnadskomiteen i klubben, å få planlegge neste høst i kurskomiteen. Og det er fantastisk morsomt å bare komme på at vi kan ha ett lite endagskurs i stallen hos oss, åsså melder det seg bare masse folk med en gang:)

Det er fantastisk tungt å måtte snu på hver en krone, å se inkassovarsler dumpe ned i postkassa, det er vanskelig for meg å ikke ha noen som helst sjangse til å ordne opp i dem sånn med en gang. Men det er også så fantastisk når det så ser ut til å ordne seg.

Det er vanskelig for meg å ikke bli trodd, å ikke ha den tilliten en skulle ønske en hadde fra sine nærmeste. Det er vanskelig å ikke vite hva fremtiden bringer. Jeg vet at der kommer til å bli noen endringer fremover, men jeg vet ikke hvor det bærer, og jeg vet ikke for hvor lenge. Det takler syke meg dårlig. Men samtidig er jeg der at jeg ikke bruker veldig mye energi på det. Litt sånn det som skjer det skjer holdning. Og det er befriende herlig.

I skrivende stund er jeg på 23døgn uten selvskading. Det er seier det. Lenge siden det har gått så lenge. Og det beste med det er at trangen har holdt seg til nettene, vanligvis så eskalerer det når det går så lang tid, slik at hele døgnet blir preget av uro og skadetrang, ikke denne gang. Og det er rimelig fantastisk. Jeg kan leve med søvnløse netter.

Noen sa i dag at jeg stråler for tiden, veldig hyggelig å høre, selv om det er litt uvirkelig. Jeg? stråle? pleier da ikke det. Kanskje det er friske Cathrin som tørr å stikke hodet frem ;)

Nå må jeg bare ikke bli for overmodig. Skynde meg sakte, var det ikke det som var planen?

2011-04-15T16:17:00.000-07:00

Jeg kjenner på litt rare følelser om dagen. Jeg kjenner at "friske" Cathrin er tilstede oftere og oftere. Og det skremmer meg. Det er selvfølgelig veldig kjekt med litt overskudd og humør, men samtidig er det skummelt. Jeg vet at jeg må begrense meg selv, jeg vet at jeg ikke må gjøre alle de tingene jeg så gjerne skulle gjort, for da smeller det. Igjen.

Det skjer mange spennende ting om dagen, jeg lover å fortelle mer når alt er avklart.

Samtidig fikk jeg journalutskrift i uka, det var ikke mye morsom lesning. Mange skriver som om de tror at jeg skader meg, og blir innlagt og går i behandling bare for gøy. Hvis jeg kunne velge ville jeg valgt det friske livet tusen ganger. Jeg ønsker å være i jobb, jeg ønsker å ha penger nok til å gjøre ting jeg har lyst til, å slippe å snu på hver krone.
Jeg ser samtidig antydning til det friske livet. Det er ikke så fjernt for meg nå som det var for ett år siden. Jeg har tro på at jeg kommer dit igjen engang. Jeg må bare skynde meg langsomt. Det er der utfordringen ligger, å ta den tiden man faktisk trenger. Ta på seg skylappene og overse resten av verden, ta ting i eget tempo. Jeg har alltid vært dårlig på det. Men jeg tror nok det går, denne gang. Om en stund

er du ferdig?

2011-04-06T18:18:00.000-07:00

Advarsel: Kan være triggende.

Uroen kom snikende. Jeg vandret fra stue til røykerom, til sofaen i gangen, til røykerom tilbake på sofaen, begynte å gå mot rommet mitt, snudde halveis, tilbake på røykerommet, og ut på sofaen i gangen. Orket ikke være sosial i stuen, men kunne ikke være på rommet. Kontakten min kom, om jeg ville ha litt eventuellt medisin? Jo, kanskje... vi kan prøve. Medisinen kom. Inn på røykerommet. Trangen ble for sterk. Full fart inn på rommet, ikke snu seg, ikke se seg tilbake.

Prøve å ta kontrollen, trykke på alarmknappen. det er nok nå, nok kutt.. tårene renner. kontakten kom, fikk barberbladet. Trøstende ord, strøk meg over håret. Går ut døren, kommer snart tilbake, skal bare ringe på legen. Plutselig var jeg ikke ferdig, full fart, inn på badet nytt blad. la d stå til, mange kutt. Jeg fortjener ikke å slutte, aldri. Personalet kommer inn igjen. Jeg sier at jeg ikke var ferdig ennå alikevel. Ok sier hun, og går ut.

Etter en stund kommer hun inn igjen, er du ferdig nå? NEI. Ok.
-jeg raser. Har ingen kontroll. fortjener ikke å slutte, fortjener ikke hjelp. Prøver å stenge dem ute fra badet samtidig som jeg kutter, klarer det.
-skal vi trykke alarm Cathrin?
-NEI!!!
-men da må du gi fra deg barberbladet.
-NEI!
-Ok..

-Er du ferdig nå??
- Nei!
-Ok

-Vil du at vi skal trykke alarm?
-NEI!!!!
-Da må du slutte nå.
-NEI!!!
-Ok...

-Er du ferdig?
-NEI!!!
-skal vi hjelpe deg å bli ferdig da??
tårene renner, og jeg hvisker, nei.. jeg fortjener ikke hjelp, jeg fortjener ikke å slutte.. gå ut, gå bort!

Plutselig kommer ennå ett personal inn. Kjefter på meg. Sier det er respektløst av meg å ikke gi fra meg barberbladet. Brøler at jeg hadde jo trykt på knappen tidligere. Bedt om hjelp.
Ja, svarer jeg tynt, men det var jo tidligere. nå fortjener jeg ikke hjelp.
Det er respektløst brøler hun. Å risikere å skade noen andre.
Det er jo ikke det jeg vil, jeg vil bare skade meg selv hvisker jeg.

så kommer det mange folk plutselig. De holder meg nede, begynner å vaske rommet mens de holder meg fast. Etterhvert kommer beltesengen inn.. Legger meg, jeg dunker hodet, har ingen kontroll. De holder meg nede. Legen kommer. Spør om jeg vil ha beroligende, jeg brøler at han skal dra seg ut.. Personal fra annen avdeling mener de må sette noe intramuskulært på meg. stetsolid hører jeg noen si.

Jeg klarer å vri meg litt løs, får inn noen gode dunk. Så kommer frøken respektløs inn igjen, og brøler at alle untatt en skal gå ut. hun stakkars som står igjen sier at hun gjerne vil ha en person til der inne. Så de blir igjen to stk. Jeg prøver og dunke hodet, resignerer, det går ikke. Jeg er fanget. Puster med magen. gjennvinner kontrollen. Sier at jeg ikke vil ha noe stetsolid. Sier det går bra.

Gråter. Fortjente ikke dette. Fortjente ikke å få hjelp. Tenker at jeg må roe meg fort for å få skadet meg mer.

Tøff natt..

2011-03-16T20:50:00.000-07:00

Der lå jeg, fastspendt i belter... De kom fort denne natten, fikk bare tid til ett par kutt.. Plutselig var de over meg.. Mange personal. Finn beltesengen sa de.. 1-2-3- løft.. Magen først, så beina, og armene til slutt..

Panikk, prøve å dunke hodet. Sterke armer, holder meg fast, plasserer dyne under hodet.. Sånn, da var det polstret. Alle går, untatt en, må passe på. Vri meg litt sånn, der ja, en hard kant, dunk, dunk, dunk. Sterke armer igjen. Resignasjon, det går ikke. Personalet setter seg på gangen, med åpen dør..

Jeg er redd, panikken tar meg. "unnskyld, kan du lukke døren??" Nei, vi må passe på nå vet du.. Hun kommer inn, begynner å rydde etter kampen.. Jeg spør tynt, kan du lukke døren? Nei, der er ingen i gangen. Ingen går forbi her...

Ingen så at jeg var redd. Tårene renner.. De kommer og tar meg. De andre.. Hvem? Jeg vet ikke, noen. vær så snill, lukk døren ber jeg med skjelvende stemme. Men nei, døren må visst være åpen...

Jeg er redd.. De forstår ikke at når jeg ikke får gjort det jeg skulle, må jeg straffest.. De kommer nå, de andre.. Best å krype inn i hjørnet...

Ser du?

2011-03-11T20:40:00.000-08:00

Ser du at måten du velger å leve livet ditt på påvirker andre enn deg selv?
Vi er mange rundt som er glade i deg, som ønsker deg alt godt, og som vil ha gamle deg tilbake. Til syvende og sist er det bare du som kan endre det mønsteret du er inne i. Men her sitter ei lita jente, som savner deg, som savner å ha noen å ringe til, bare for å si hei, for å høre hvordan det går. Som savner å ikke måtte lure på hvordan tilstanden er i andre enden av telefonen. Som lurer på hvordan hun kunne hjulpet, hva hun kunne gjort anderledes.

Vet du at jeg tenker på deg hver dag? Vet du at jeg bekymrer meg? Vet du at jeg skulle ønske at jeg kunne ha kontakt med deg? For det skulle jeg virkelig, men slik situasjonen er nå, kan jeg ikke. Du skulle vært den voksne av oss, men jeg er ikke sikker på om det er sånn akkurat nå. Du har tatt ett valg, ingen tok det valget for deg. Nå håper jeg at du velger på ny. Men samtidig er jeg redd for at du ikke velger meg, eller oss. Hva skal jeg da gjøre?

Det er kun du som kan endre på dette, ingen andre. Du valgte veien inn selv, selv om du kanskje ikke bestemmer lenger. Du kan ta ett nytt valg, du kan velge å begynne å jobbe deg ut av det. Men før du kan velge det, må du innse at det er ett problem.

Vet du at jeg er glad i deg? At jeg skulle ønske at jeg kunne vise det? At jeg skulle ønske at jeg kunne besøke deg?

Men jeg kan ikke det, det er en tung erkjennelse, jeg kan faktisk ikke gjøre noe. Jeg kan bare stå maktesløs å se på. men den dagen du er klar til å kjempe, håper jeg at du gir beskjed. Så skal jeg heie, litt på avstand først, men jeg vil veldig gjerne følge deg over mål linja. Jeg er bare ikke sterk nok til å bære deg hele veien.
Du skulle fulgt meg på min vei, jeg vet at jeg ikke lot deg få lov. Kanskje hadde du ikke fått lov dersom din situasjon var annerledes heller, men du skulle ha stått klar. Du gjør ikke det, og det er ikke lett for meg.

Du skulle ha vært en jeg kunne stole på. Du skulle ha støttet meg. Vi burde snakke med hverandre om alt. Hvorfor ble det sånn? Du har jo sett en annen som sto deg nær velge samme veien. Jeg kan huske at du sa at det ville du aldri utsette oss for. Ser du at det er det du gjør nå?
Jeg ser, selv om jeg ikke så begynnelsen på den andre situasjonen. Og jeg liker ikke utviklingen.

Jeg vil gjerne strekke ut en hånd, men jeg vet at det ikke er en hånd å gripe tak i, så foreløpig låner jeg noen andre sine hender.

Jeg er glad i deg.

(bildene er googlet)

Jeg er litt tom

2011-03-07T19:34:00.000-08:00

tom for emner, tom for overskudd, tom for livsglede, tom for livsmot, tom for alt egentlig.

Siden sist har jeg bare vært en gang på legevakten, og det var faktisk ikke med vilje en gang... :D Men jeg måtte sy uansett da...

Nå er det vinterferie... Hva skal folk med vinterferie egentlig? Utrolig tåpelig. Jeg hadde virkelig mannet meg opp til å møte hos behandler i morgen (idag) men så kom jeg på at hun har jo vinterferie ja. Det utgikk med andre ord.
Så her ~~sitter~~ ligger jeg... Skadetrang fra helvete. Ingen livslyst, ekstremt dårlig impulskontroll. Og ingen behandler. Superfint. Jeg virkelig elsker livet mitt.

Jeg tror jeg skal slutte nå, og heller håpe at skrivekløen melder seg en dag jeg har noe mer fornuftig å komme med...

Når det først smeller

2011-02-26T22:18:00.000-08:00

Så smeller det virkelig godt.. Jeg gidder ikke tusle stille og forsiktig bort til veggen og dunke hodet bare litt, ånei du, her tar man rennfart og smeller med hodet først..
De siste ukene har værft tøffe.. Til tross for store mål, og spennende oppdrag, så har tankene vært sterke. Skadetrangen har vært enorm.. Jeg har holdt det i sjakk med å sove mindre, spise mindre, ikke møte til behandler og andre destruktive ting, som ikke er synlige...

Natt til torsdag smalt det første gang. Og siden jeg har innsett at skadetrangen ofte kommer av at jeg har mestret noe, så tenkte jeg at det var pga at jeg vant den ene klassen på stevnet i helga, og at temakvelden i Sunde menighet gikk bra, og at jeg var fornøyd med intervjuet. Så jeg tenkte ikke så mye mer på det.. Gjort er gjort og spist er spist..

Men så, natt til lørdag smalt det igjen. Rimelig heftig. Fullstendig mangel på kontroll. Jeg kom hjem og var skit paranoid, for jeg kunne ikke forstå at legen virkelig hadde latt meg dra hjem etter sammenlappingen.. Åkei tenkte jeg, ett nederlag til, jeg overlever det. Så sovnet jeg.. Våknet 5 timer senere, og formen var fortsatt dårlig..
Og i natt smalt det igjen.. enda heftigere enn i går. Og jeg innser, med skrekk at jeg er tilbake der at jeg omtrent ikke trenger å si navnet mitt på legevakten, de vet hva som kommer. Jeg er der igjen at jeg ikke klarer å samtale med legen som syr, redd for å si noe feil, redd for at de skal se alvoret.. Redd for innleggelse. Jeg kan jo ikke si ja til det frivillig. Jeg kan jo ikke la dem få hindre meg i å være destruktiv?

Men, har du kontroll? Jeg vet ikke, jeg er virkelig ikke sikker... Vi får se...

Å være åpen..

2011-02-23T19:28:00.000-08:00

Jeg har valgt å være åpen om at jeg er syk.
I mange år var jeg kanskje ikke klar over hvor alvorlig syk jeg var, og jeg gjorde mitt beste for å ikke fortelle det til noen. Iallefall ikke vise sårene mine til noen.
Jeg har i perioder brukt kirkens sos. Og våren 2008 skrev de at de søkte etter noen som kunne fortelle om sin erfaring med dem. Jeg tenkte som så at jeg kunne jo godt fortelle, dersom noen ville lytte, så jeg svarte på mailen. Eva forfatter kom susende til sandnes, og intervjuet meg. Jaja, tenkte jeg blir vel kanskje en liten artikkel dette da.. Det ble noe større.. I november 2008 deltok jeg på lanseringen av dokument innenfra.
Det kan du lese her. I kjølvannet av Dokument innenfra har jeg fått være med på litt flere ting. Jeg har vært med Eva både til Bergen og Kristiansand, og jeg var med sykehusprest Leni her i stavanger. Jeg ble også invitert til radiointervju i Juntafil. Det kan du høre her. Jeg ble også intervjuet i Krigsropet en gang.

Så har det vært rolig, jeg har skrevet en del her på bloggen, og litt til eget bruk. Men før jul kom ennå en forespørsel. Om jeg kunne tenke meg å stille på radio for å snakke litt om verdighet?

Atter en gang er det Eva som drar meg med;) Hun har nemlig gitt ut bok. Boka heter livstegn, og kan f.eks bestilles her. En fantastisk fin bok om verdighet. Jeg er kanskje litt innhabil siden jeg er nevnt noen ganger. Men det er ett viktig tema, som jeg synes Eva belyser på en fantastisk måte!

Og stille opp og snakke om verdighet det kunne jeg da alltids gjøre, så i januar en gang var jeg i studio for å gjøre opptak. Jeg synes det gikk veldig bra, journalistdama var veldig grei å snakke med, men vi snakket fryktelig lenge, så jeg var spendt på hva det endte opp som etter all klipping.
I dag våknet jeg til meldinger både på tlf og facebook om at folk hadde hørt meg på radio, og det var visst så bra at ;) så da måtte man da inn å sjekke om det lå på nett, og det gjorde det.

Link her
(Får ikke linket til selve programmet, men det er i programmet sendt i går, altså 23.02 i den første delen. Altså den som begynte kl 9...) Dere må høre litt om demonstrasjoner for libya først, men det tåler dere vel;)

Enjoy, og kom gjerne med tilbakemeldinger om hva dere synes;)

Ser du smilet mitt?

2011-02-17T19:04:00.000-08:00

Smilet, som sitter klistret på fjeset mitt. Som lurer alle. Lurer jeg deg? Lurer jeg meg selv?
Hvem lurer jeg egentlig? Jeg smiler aldri mer enn når ting går nedover. Jeg er aktiv, 2 hester, venner, stevne, trening, mål. Fasaden er på plass. Bak fasaden er det mørkt, jeg planlegger, tenker, hvor, hvordan, når.
Skrev under på søknad om bolig i bofellesskap her en dag, kostet meg ikke en kalori. Likegyldig.

På tirsdag 19.30 skal jeg til Sunde kirke, ble invitert til å være med på en kveld der med psykehuspresten. Skal snakke litt om verdighet, åpenhet rundt psykdom, og litt om meg og mitt, om at vi alle er flere personer, at det ikke er DE som er psyke, men Vi, du og jeg. Det kan nemlig være deg i morgen. Det vet jeg at jeg skal. Så langt har jeg planlagt. I forrige innlegg skrev jeg om mål, om NM og A krav, det ligger langt frem i tid, og jeg vet ikke om det kommer til å skje, men tilfelle planene mine ikke blir gjennomført må jeg ha ett langsiktig mål. Det er viktig, for fasaden sin skyld. Alt er fint. Tror alle.

I uka som var har jeg hatt kvalitetstid med en fantastisk dame, som jeg bare har blitt så enormt glad i på veldig kort tid. Veldig koselig. Takk for det.

Jeg har også begynt å møte hos behandler. Fikk sagt en del ting jeg har tenkt på sist time, hun er fantastisk dyktig til å gjennomskue masken min, så jeg gidder ikke prøve en gang. Dønn ærlig, enklest sånn.

Joda, så neida så, nok babbel fra meg for denne gang. Snakkes plutselig.

Flink? Jeg?

2011-02-17T18:45:00.000-08:00

Jeg er aktiv på forumet til Trollspeilet. Og her en dag dukket det opp et innlegg om Janteloven og angsten for å være god. Dette satte i gang noen tanker hos meg. Jeg har skrevet lite om forholdene hjemme. Men dette tror jeg at jeg kan skrive uten at det blir stress..

Hjemme hos meg har det vært veldig viktig å være vellykket. Jeg har stortsett alltid lykkes med det jeg har bestemt meg for å gjøre. Skolen gikk som en lek, var en ganske habil keeper i fotball og håndball da jeg var yngre, og saxofon var heller ikke vanskelig. Mye av grunnen til at jeg ikke har blitt bedre i noe av det, er fordi jeg ikke har giddet å jobbe med det. motivasjonen svikter når jeg kommer til ett visst punkt. Jeg har alltid tenkt at jeg har vært lat, og at det bare har vært min egen feil. Jeg har ikke tenkt å skylde dette på noen andre, men jeg har tenkt.
Janteloven er så enormt sterkt innarbeidet i oss. Og jeg tror at grunnen til at jeg alltid har mistet motivasjonen etter en stund er fordi jeg har vært så enormt redd for å bli flinkere enn noen andre. Jeg har liksom alltid jobbet meg opp til ett akseptabelt hobby nivå, for så å være fornøyd med det.

Jeg har aldri vært bortskjemt med at noen har sagt at de er glad i meg bare fordi at jeg er meg. Altså har min verdi vært avhengig av prestasjoner. (jeg hadde blitt en bra buddhist ;))
Dette blir jo motsetninger som ikke går sammen. Janteloven sier, du må ikke bli for flink, men hele min verdi er jo basert på at jeg er flink nok.
For en 12åring ble dette for mye og takle, og jeg begynte med selvskading. Historien om den kjenner vi jo fra tidligere innlegg.

Dette er altså noe jeg har fundert og tenkt på de siste dagene. Hvor enormt viktig det er å se hverandre, hvor viktig det er å bekrefte hverandres verdi enten man kom på første eller siste plass i konkurransen, enten ambisjonene er VM neste år, eller kanskje klubbmesterskapet om 3 år.
DU er bra, bare fordi at du er du.

Midt oppi disse tankene kom jeg fram til at grunnen til at jeg ikke har fortalt så veldig mange om målet mitt for meg og ponni er fordi jeg er redd for reaksjonene. Jeg har nemlig satt meg ett ganske høyt mål til meg og være. Og det er på ingen måte innen rekkevidde akkurat nå, men jeg tror alikevel at det er mulig, en gang, i fremtiden. Jeg og ponnis skal nemlig klare A kravene. Og ri NM... Hoisann, der var det sagt. Jeg har luftet det til de nærmeste hestevennene mine de siste dagene, og jeg angrer egentlig litt på at jeg ikke har sagt noe om det før, for mottakelsen har vært formidabel. Ikke ett negativt ord har de sagt. Så, nå vet dere det også...

Ett kapittel er avsluttet

2011-01-28T19:27:00.000-08:00

I mai begynte jeg i Arbeidstrening på Tryggvi islandshestgård. Jeg gledet meg, og synes dette var rimelig fantastisk. Jeg hadde vel ikke egentlig sånn voldsomt behov for arbeidstrening i den forstand, siden jeg har hatt jobb, og det ikke har vært så vanskelig, problemet var vel at jeg periodevis var veldig dårlig, og mye innlagt. Og når jeg ble søkt dit, var jeg uten lappen, og ble derfor sittende mye hjemme. Det er på ingen måte bra, så vi ble enige om å søke på ett eller annet tiltak. Jeg kjente godt de som driver gården, og har kjent dem i mange år, og kom på at de hadde sånn tiltak på dagtid, så jeg foreslo selv for NAV damen at det kanskje kunne være noe. Det var hun jo veldig enig i, så søknad ble sendt, og jeg fikk plass.

Dagen da jeg skulle begynne kom, og jeg var innlagt, egentlig uten utgang, men jeg fikk ordnet supertidlig samtale med legen, og inngikk en avtale om direkte retur etter at jeg var ferdig. Så oppstarten gikk som planlagt. Og begynnelsen gikk også som planlagt. Sånn stort sett. Forsov meg jo litt, men det må man nesten regne med når døgnrytmen min har vært som den har vært i årevis. Det å ta bussen hjemmefra hall 9 er faktisk ganske tidlig når jeg er vandt med å begynne jobb tidligst hall 12. Uansett. Frem til sommeren gikk det relativt greit. var jeg borte, så tok jeg det igjen en annen dag. Når vi skulle begynne igjen etter ferien var jeg atter en gang innlagt, men denne gang på DPS, så utgang var ikke ett problem. Jeg ble vekt, og sparket ut dørene. Formen min gjorde derimot at jeg ikke klarte å være fulle dager. Døgnrytmen var mot meg en god stund, og jeg kom mye for sent. I sept/okt tok vi ett valg om å endre arbeidstid fra 2 dager i uken med 9.30-14.30 til 3 dager i uken med arbeidstid fra 12.00-15.00, noe som da burde tilsi at jeg skulle klare og møte. Slik gikk det desverre ikke. Noen dager orket jeg, andre dager ikke. Formen var ikke spesielt bra. Og i midten av okt ble jeg innlagt.

Så fulgte 6-7 uker med mye turbulens. Ingen utgang, utgang med følge, intox, politi, ambulanse, psyk-ambulanse, sting, alarmer og beltelegginger. "Jobb" var ikke aktuelt med andre ord. I desember ble jeg utskrevet, og jeg håpte at nå skulle det bli bra. Men de første ukene hjemme ble tøffe. Verden gikk i 5.gir, mens jeg sullet rundt i 1. Jeg satte meg selv mål, i morgen skal jeg gå, men før jeg visste ordet av det hadde jeg besøkt legevakt og stall 2 ganger og det var dagen etter i morgen. Uken før jul tok jeg meg selv i nakken, jeg visste at det var behandlerferie, og jeg fikser dårlig ferier, så nå måtte noen rutiner på plass. Så jeg møtte på jobb, fysisk tilstede tenkte jeg. Det virket, en stund. Denne uken skulle jeg ha møte med jobbkonsulenten. Og hun mente vi måtte ha møte med NAV for å evaluere. Vi snakket litt om hvilken retning det bar i, og vi var vel enige i at det gikk mot en avslutning av tiltaket.

For meg var dette et knusende nederlag, og jeg brukte resten av desember og deler av januar for å bearbeide det. Jeg klarte ikke dette en gang. Friske Cathrin raste; skjerp deg, møt opp, du fikser dette, fysisk tilstede, du kan ikke mislykkes i dette, fikser du ikke dette en gang er du ikke verdt noe!
Blåmann triumferte; Flott, ligg hjemme og velt deg i driten, mer tid til destruktive handlinger, ikke sov, ikke spis, gjør jo ingenting om du kutter deg, skal jo ikke bruke armene mer enn i stallen uansett.
Møtet med NAV var forsåvidt positivt, jeg hadde akseptert tingenes tilstand, folk på venteliste, noen andre kan få mer utav tilbudet, komme seg i jobb. Jobbkonsulenten stillte forberedt til møtet, med terminliste fra NIHF, foreslo at NAV kunne dekke kurs for meg. NAV dama hadde forberedt seg også, kurs på starum, ridelærer 1.

Vi ender nok i første omgang opp med dommerkurs hos NIHF (Norsk Islandshest forening) Hvis NAV sier ja iallefall.

På torsdag var siste dag på gården, nesten iallefall vi begynte på en sluttrapport. Får se den endelige 9.februar. Og selvom jeg fortsatt føler at jeg har mislyktes i noe som i utgangspunktet skulle være enkelt for meg. Oppmøte var liksom det vanskligste, selve jobben er kjent, og ting jeg trives med. Så er det godt og slippe dårlig samvittighet hver gang jeg ikke klarte og møte. Hver gang jeg ser ubesvarte anrop fra arbeidslederne. Å komme luskende inn døra litt for sent, eller etter en uke med fravær. Det kjenner jeg skal bli godt. Å kunne oppdatere facebook og blogg med ting jeg skal i helga eller i kveld uten å måtte tenke tenk hvis de leser det, tenk hvis de tenker at jeg ikke vil møte, siden jeg presser meg til å gå i stallen eller delta på kurs eller være med venner. For det hadde virkelig ikke noe med vilje og gjøre, dette var noe jeg virkelig skulle ønske jeg mestret, noe jeg hadde enormt lyst til, og noe jeg tror kunne vært bra.

Men vi sees jo på diverse heste ting, jeg er jo ofte i området, og stikker nok nesen nedom.
Takk til dere på Tryggvi for fine måneder:D

Hei Verden.

2011-01-26T16:50:00.000-08:00

Hvorfor blogger jeg? Hvorfor velger jeg å dele så åpent med hele verden? Hvorfor?
Det er en del som har spurt meg om dette i det siste, og jeg har tenkt, og fundert, og forsvart.

Jeg skrev en gang en blogg, her, jeg var ca 16 år, og hadde det veldig vondt, jeg delte omtrent alt, totalt usensurert, og jeg truet og skrev om selvmordstanker og planer. Etter samtale med diverse ledere i diverse kristne sammenhenger slettet jeg hele bloggen. Jeg innså at det jeg la ut kanskje ikke var så lurt at de jeg liksom skulle være leder for leste det. Ikke var det spesielt konstruktivt for meg heller.
Jeg startet på ny frisk, med en hverdagsblogg, med "hva har skjedd siden sist" innlegg, og lite annet. Jeg skrev på dialekt, og håpet at de som leste var folk jeg kjente.

(Fotograf Margit Frøitland)

Så tok jeg ennå ett valg, jeg tok et valg om å være mer åpen, jeg ville nå ut til folk, jeg ville ikke at psykisk sykdom skulle være tabu, jeg ville at folk skulle forstå at jeg var Cathrin med alle feil og mangler. Jeg ville være åpen om hvordan dagene mine var. Kanskje jeg ville ha litt forståelse, kanskje jeg ville ha en kommentar om at det fantes andre der ute som kjente seg igjen i det jeg skrev.
Slik begynte det, jeg sensurer meg selv, en gang, to ganger, ti ganger før jeg publiserer. Jeg er faktisk ikke 110% usensurert.

Den bloggeren jeg nå ønsker å være, er en som skriver åpent om hvordan livet er, som tørr å være ærlig på at livet faktisk ikke alltid er like greit. Jeg ønsker samtidig å skrive noen tekster som ikke nødvendigvis omhandler konkrete episoder, eller situasjonen min her og nå, jeg ønsker å reflektere rundt forskjellige ting jeg føler er relevant.

Men, det er viktig å omgi seg med friske mennesker. Var en påstand jeg fikk servert her om dagen. Ja, det er jeg veldig enig i, og ja, jeg publiserer link til bloggen på facebook, fordi at jeg vet at det sitter folk der, som ønsker og lese, men som kanskje ikke finner på å gå inn her av seg selv. Så må det være opp til hver enkelt av mine venner om de ønsker og lære mer om meg spesielt og psykiatri, og psykisk helse generelt. Jeg tvinger ingen til å gå inn her og lese, men jeg velger å ikke nekte noen heller.

Jeg har tillit til at de jeg omgås har evnen til å la meg være Cathrin. på godt og vondt, "friske Cathrin" de dagene det passer, om at de godtar "psyke Cathrin" når de dagene kommer. Og klarer du ikke akseptere at jeg ønsker og være åpen, så er det jammen ikke sikkert jeg ønsker å omgås deg. Krasst? Ja, kanskje, men det er nå engang sånn det er.

(fotograf Stall Sviland)

Psykisk sykdom kan, like lite som fysisk sykdom, ties i hjel. Det er der fortsatt, selvom ingen vet om det. Hadde jeg bare vært med syke folk, så hadde jeg forstått bekymringen, men jeg er fortsatt Cathrin, og Cathrin har mange venner, i mange ulike miljø. (selvom bildene forteller at jeg bruker mye tid i stallen) OG, jeg trives med det.

Takk for meg for denne gang

Opppsumering 2010

2011-01-23T22:17:00.000-08:00

bedre sent enn aldri?

Januar
Begynte med en tur på Varatun, jeg var ikke fornøyd med måten jeg ble sett eller møtt på. Jeg ble ikke spesielt pent behandlet av politiet, og etter noen dager hjemme, ble jeg for første gang innlagt fordi noen leste bloggen min, skjønte at jeg hadde problem med å si fra selv og tok ansvar. Det ble 9 dager på lukket avdeling. Jeg feiret blant annet bursdagen min der inne.

Februar.
Jeg filosoferte litt over motivasjon, den svingte en del. Jeg tok ett valg om å leve.
Jeg satt veldig pris på Kinemor, som fortsatt er en av mine nærmeste og beste venner. Behandler var med på å søke om lappen, og jeg sendte søknad om tiltak på Tryggvi. Februar var også første mnd på 11 måneder uten innleggelser.

Mars
Jeg ønsket og være fri, jeg ville også ha flyvertinne som kunne vise meg hvilken vei jeg skulle velge. Legevakten ble hyppig besøkt, og jeg ønsket meg noen som kunne holde meg i hånden. Jeg var med på konkuransegruppe, og kontrastene i hverdagen var store.

April
Døgnrytmen var på villspor, jeg kjøpte og leste Regines bok. Jeg funderte på hvem Vi som er psyke er, og om selvskadere er mindre verdt. Jeg fikk blogg award av snille Charlotte, og jeg fikk brev om oppstart på Tryggvi. Ved utgangen av april var det 3mnd uten innleggelser. En seier for meg.
April var også skadefri, og det var en stor seier!
Mai
Jeg fantaserte om å bli frisk, jeg gledet meg stort til den dagen jeg kunne svare at det går bra, og virkelig mene det.
Så gikk det galt jeg ble "frivillig"innlagt, og det var mye stress. Men oppstarten på tryggvi 10mai gikk som planlagt.Og jeg var en tur på pinsestevnet i seljord. Og fikk tatt fram "friske" Cathrin der.

Juni
Begynte ikke spesielt bra, men fikk en fin avslutning.
Hovedsaken i Juni ble vel at jeg fikk lappen tilbake, og med ett ble mer mobil. Jeg flyttet Salka til ny stall, og ting var relativt greit.

Juli
Vi hadde sommerferie fra gården, behandlere tok ferie, og jeg fikk ikke den oppfølging i ferien som jeg og behandlere mente jeg burde ha. Var innlagt noen få dager, men skrev meg ut for å gå på kurs.Ting gikk ikke så bra, så Varatun måtte ta ansvar til slutt. Jeg prøvde å skrive en forklaring på hvorfor jeg selvskader. Og jeg leste Kors på halsen, og fikk et ørlite håp om at kanskje behandlingen i Skien kunne være løsningen for meg. Juli ble avsluttet med innleggelse på Varatun.

August
Var fortsatt innlagt, og jeg innså at jeg ikke ser alvorlighetsgraden av det jeg holder på med. Og den psykiske selvskadingen eskalerte, og jeg bestemte meg for å ta på Cathrin-fikseraltalene masken min.

September
Fokuset var på og holde ut, timetelling til jeg kunne la alt fare, til jeg kunne være destruktiv igjen. Jeg var en tur på stord for å ri stevne. Og jeg irriterte meg over at jeg ikke klarer like mye lenger. Orker ikke lite søvn og mye sosiale ting.

Oktober
Jeg "lurte"systemet (eller meg selv) Noen hadde ringt amc2 for de var bekymret, så da måtte jeg minne alle på at jeg har et til tider velfungerende behandlingsapparat. Jeg var redd for å leve, redd for å dø. Og avsluttet oktober med intox og innleggelse. Tvang, lukket akuttpost, ingen utgang, og mye styr.

November
Begynte måneden med utskrivelse. Kjente på at det ikke var så lurt, men ingen hørte på det øret, så det gikk som det gikk, ute litt over ett døgn, før det ble ny intox, ny runde med akuttmotak, observasjon, psyk, lukket akuttpost. Ingen utgang og Tvang. Fikk gå ut for å røyke sammen med personal, tok beina på nakken, ny intox ny runde. Paragrafvurdert, funnet for ustabil, videre tvangsinnlagt. Fikk en lege jeg ikke var spesielt fornøyd med. Kjemi er viktig. Samtidig var vi 3 stk på avdelingen, som fikk til å kose oss litt sammen innimellom. Frøken fantastisk sykepleier på avdelingen begynte så smått og jobbe etter svangerskapsperm, og vi fikk noen koselige turer sammen.

Desember
Begynte med gode intensjoner og utskrivelse.Jeg kjente på trøtthet etter innleggelsen, ting går så fort ute i den virkelige verden.Jeg prøvde å fortelle noe om hvem som skjuler seg bak denne bloggen. Jeg prøvde og stille på jobb, men feilet, gang på gang. døgnrytme på avveie, og annet stress. Klarte å snu en uke før jul, og ting så ut som at det skulle gå greit, så jeg sa fra meg plassen jeg hadde på sykehuset i julen. Lurt? I think not.
Skrev det kanskje mest ærlige innlegget jeg noen gang har publisert.
Det nye året gikk jeg inn i sammen med gode venninner. Gode intensjoner.. Vi får se.

2011.
Mitt år? Eller blåmann sitt år?

Ennå ett år...

2011-01-23T21:21:00.000-08:00

Ennå ett år er gått, vi skriver 2011, og jeg har hatt bursdag... I går ble jeg 24 år. Jeg har ikke skrevet så voldsomt mye om det, rett og slett fordi at jeg ikke føler det er noe å feire. Feire at jeg har levd i 24 år? At jeg har tenkt og planlagt og skadet meg i 12? At jeg ikke ønsker å leve så veldig mye lenger?

Jeg må vel si at feiringen var mer positiv i år enn i fjor, i fjor ble dagen nemlig tilbragt på lukket psykiatrisk akuttpost. Hei hurra.. Når avdelingen så tar ansvar, og handler inn is og greier, så er jo det i utgangspunktet veldig snillt og veldig koselig, men samtidig ble det en påminnelse om at jeg har vært der for mye, det er nemlig ikke helt vanlig å feire bursdagen til pasientene..
I år ble dagen, og dagen før, og natta.. Tilbragt på forsand, jeg har vært tilskuer på kurs, og fikk tilbud om å sove over hos ei der inne. Veldig snillt. Og veldig koselig. Datteren hennes tok ansvar lørdag kveld, og fant fram iskake og lys :) så ble det litt feiring alikevel:)

Jeg går og ruger på en del innlegg, så skal prøve å få satt dem på papiret snart.

Another day (in paradise?)

2011-01-13T18:13:00.000-08:00

Så var nok ett døgn forbi. Det har blitt tilbragt på sofaen, og en liten tur i stallen. Jeg visste det i går, at smellen kom i dag, og nok en gang hadde jeg rett.. Skulle ønske jeg ikke kjente meg selv så godt.

Tankene har svirret hele dagen. Hvordan, og når. Planlegge for å ikke bli funnet fortidlig, men samtidig er det jo kjekt å bli funnet en gang, gjerne før forråtnelsen har gått for langt. Veldig destruktivt, I know. Men det er der jeg er nå. Jeg har det som sagt ikke travelt, men det skal planlegges, og det skal gjøres skikkelig.

Jeg har hatt lyst å sove siden hall 9, og her ligger jeg, klokken kvart over 3. Ennå våken. Skal ta en ekstra pille nå og prøve å finne søvnen. Men den helsikes uroen vil vel ikke gi seg regner jeg med.

Fred.

2011-01-12T19:01:00.000-08:00

I morgen kl 10.30 er det meningen at jeg skal sitte blid og opplagt på venterommet på poliklinikken. Vel, newsflash.. Not gonna happen. Jeg har avlyst, og mener det. Jeg har funnet fred. Jeg har tatt ett valg, ikke ett veldig konstruktivt valg. Men ett valg, og jeg har fått fred. Det har jeg ikke tenkt at behandler skal få endre på. Jeg har tidenes mest fantastiske behandler, så ikke misforstå. Jeg burde gå, det hadde vært fornuftig og lurt, og sikkert til det beste. Men jeg har fått fred. Fred med valget jeg har tatt. Fred med valget om at jeg ikke kommer til å bli spesielt gammel. Fred. som i fri fra tankekjør, fri fra skadetrang fri fra alt.

Jeg er likegyldig. Jeg kan svare ja til alt alle vil ha meg med på. Ja, ja JA, for det kommer ikke til å skje.
Fantastisk.

I dag har jeg faktisk hatt litt overskudd. Jeg har vært på kafè med sykehuspresten, en tur i stallen, og hatt koselig besøk her hjemme. Jeg får vel svi for det i morgen vil jeg tro, men det var kanskje verdt det.

Ellers så har jeg en del spennende nyheter, men det får vi ta litt etterhvert...

Døgnrytme til salgs...

2011-01-10T22:36:00.000-08:00

Eller egentlig gisbort... Siden sist har jeg rotet det til for meg. Natt til lørdag fikk jeg ikke sove... Ikke i det hele tatt.. Tenkte og styrte og stresset verre... Men måtte gi tapt kl 07.00 lørdag var heldigvis en travel dag, så det var forsåvidt greit og holde seg våken. Jeg har nemlig vært på Trollspeilet kurs. Denne gangen var det bare Pelle som var her, men jeg fikk masse utav helga fordetom jeg... Jeg ble også litt mer gira på å trene, i første omgang satser jeg på tabata squats, på forumet deres er det nemlig en utfordring om å gjøre tabata squats (knebøy) i 2 mnd... Og de mener at vi vil merke bedring i form på den tiden. Jeg tror dem jeg altså... Tabata er en intervalltreningsmetode, som går ut på at du jobber i 20sek pause i 10sek også er det 8 repetisjoner. altså 4 min. Det rekker jeg. Men huff, nå har jeg jo publisert det her, så da må jeg kanskje gjennomføre det også...

Kom hjem lørdagskveld, våt og kald, og bestemte meg for å hoppe i badekaret. Der sovnet jeg, i 1,5 time... Trøtt? jeg? Gikk på stua etterpå, for å få litt varme i skrotten, og våknet kvart på 9 morgenen etter... 12 timer søvn er jo fint:) Søndagen ble også brukt til kurs, og jeg klarte og legge bort litt tanker på dagen. Men så kom jeg hjem, og der var de igjen. Så det ble sent kveld. Hele natta ble brukt til skadebegrensning, og utsettelse. Sovnet heldigvis tilslutt.Sov lenge på mandag, og nå ligger jeg her, tidlig tirsdagsmorgen. Uten å få sove. Tankene spinner. Planer er det en hel hau av, men tiden er ikke inne akkurat ennå. Jeg prøver det jeg kan å holde meg våken akkurat nå. Men innser at jeg muligens må gi tapt..

Jeg forsvinner

2011-01-06T08:07:00.000-08:00

Prøver iallefall.. Avlyser avtaler. svarer ikke på meldinger. Vil ingenting. Vil ikke leve.
Ringte behandler i dag, avlyste neste time. Destruktive meg.
Behandler: har det skjedd noe siden i går?
Meg: nei
-men hvorfor vil du ikke komme
-det er bare sånn det er
-jeg håper du kommer
-nei
-hvorfor?
-nei, sånn er det bare, har andre planer
-om å ta livet av deg?
-mja kanskje..
-hva vil du at jeg skal gjøre med dette?
-ingenting (skriker inni meg, gjør noe)
-hvorfor ringte du da?
-bare for å gi beskjed om at jeg ikke kom (skulle ønske du kunne lese tankene mine.)
-ok, men da håper jeg vi snakkes neste uke.
-nei. hadet.

Fantastiske behandler kjenner meg, ringer opp igjen noen timer senere, spør om lov til å ringe beredskapen, for å be dem om å ringe meg i kveld.
-gjør som du vil.
Ringer meg opp ennå en gang, og forteller at beredskapen ringer meg i kveld.

Takk.,. Men jeg fortjener ikke hjelp. Vet ikke om jeg kommer til å svare, vet ikke om jeg klarer. Kontrolltap. Skadetrang. Destruktivitet. Likegyldighet.

Nytt år

2011-01-05T14:31:00.000-08:00

Nye muligheter? Eller bare samme gamle suppa??

først av alt så vil jeg bare takke for alle tilbakemeldinger på forrige innlegg.. Det kom ikke så mange kommentarer her, men desto flere via mail og meldinger, til og med noen telefoner har jeg fått om det. Takk.

Status akkurat nå: Mye negative tanker, og destruktive handlinger. Jeg har allerede opparbeidet meg 500kr i egenandeler. og det er jo godt gjort når året har vart i 5 korte dager. Men så har man jo da frikort før februar også, så det er jo fint. Men januar er vanskelig sånnsett. Det er dyrt å være syk...
I morgen tidlig skal jeg på møte med boligtjenesten. Det blir spennende å høre hva de har og si.

Skal prøve å mekke en liten oppsumering av året en av de nærmeste dagene. Nå er det natt..

Svart senker natten seg....

2010-12-16T21:22:00.000-08:00

Jeg sitter i bilen, ser flere og flere lys slukke, tenker at menneskene bak de mørke vinduene går til ro, legger seg. Sover. Mange med bare en bekymring, får jeg alle julegavene klar i tide? Eller hvilke klær skal jeg ha på meg i morgen. Enkle hverdagslige ting, ingen dør om du tar på deg feil bukse, ingen dør dersom du ikke fikk kjøpt alle gavene du tenkte... Så sitter jeg der i bilen, tenner en røyk, drikker litt vann.. Misunner dem som kan legge seg og sove.

Plutselig stopper en bil bak meg med usannsynlig sterke lys.. Onkel, eller i dette tilfellet tante politi ute på runde. Det sto nok i loggen deres at jeg har blitt hentet der noen ganger før.. "hvordan går det med deg?"
"jeg har det fint"
"du ser litt trist ut"
"det går greit"
"kan du ringe noen?"
"nei, det går helt fint"
"hadde du sagt det til meg dersom du planla å gjøre deg selv noe?"
Gråten sprenger på og barberbladet roper nesten der det ligger innesperret i knytteneven min..
"jaja, klart det, jeg skal snart hjem, skal bare sitte her litt"
"ok, lov meg at du ringer 02800 hvis det er noe da, så kommer vi og hjelper deg"

Ser politiet kjøre, feil vei. Må vente en stund tilfelle de kommer tilbake. Leker med barberbladet.. Kikker i speilet, det kjørte de, sakte, bekymret forbi. Maktesløsheten står skrevet i ansiktet deres, så lenge jeg sier alt er greit, er det faktisk ikke mye makt de har, så lenge noen andre ikke sier mot meg.

Tenner en røyk til, utsetter, prøver å ringe beredskapen, opptatt... NÅÅÅ sier tankene.. Kutt NÅ! Hendene adlyder.. 5-6 kjappe kutt.. Blodet renner.. De røde tårene mine renner.. Mange kutt til.. Det blør, ganske mye.. Ikke nok skriker tankene. Fornuften kjemper seg frem..
Nok nå... Slår nummeret 51971097, det ligger i fingrene. "Sandnes legevakt, sykepleier" svarer en velkjent stemme i andre enden. Skuldrene senker seg, hun ser, til og med gjennom telefonen ser hun. Stemmen blir spak, "hei det er Cathrin Nybø.." stemmen i andre enden kjenner meg, hun vet, vet at hun egentlig kan legge på og begynne og gjøre klar skadestuen. Men hun svarer "hei" og venter, kanskje håper at jeg ringer for noe annet, jeg vet, at jeg atter en gang må skuffe. "Ehm, eg har skada meg litt eg" "du har skada deg litt ja, men då må du bare komma opp då, snakkes snart."

Turen opp er alltid fæl. Blodsøl over alt, motstridende tanker, ikke nok, nok. Er det noen på venterommet? Hvordan er legen? Blir jeg lagt inn nå? Jeg vil ikke det, vil jeg? Klarer jeg å samarbeide? Hva skjer nå?

Går inn, veksler blikk med fantastiske sykepleier, setter meg, puster ut, ingen andre her. Så
Kommer uroen igjen, setter seg i høyre fot, den rister, ukontrollert, alltid. Det er det mest synlige beviset på at det ikke er over. Ennå..
Bestemmer meg for at jeg må snakke, fokusere på noe annet, kom på at jeg fant bilde av fantastisk sykepleier og hundene på nettsiden til en stall nabo. Snakker om det.. Om sporkurset hun hadde vært på da bildet ble tatt, snakker om hundene, forteller at jeg snakket med politiet i dag, ler litt av at de trodde meg når "alt var fint" hun blir alvorlig, lurer på hvordan de fant meg, jeg svarer at hun får spørre mannen sin.. Hn er politi. Legen ser bekymret ut, men begynner sammenlappingen. Vi snakker litt mer om hunder og hest og spor og alt.. Både jeg og sykepleier er ekkelt oppmerksom på ukontrollerbare høyrefot.. Jeg smiler, prøver å få smilet til å nå øynene, mislykkes, sykepleier lener seg på kneet mitt, prøver og stoppe ristingen.. Virker ikke, blikket vårt møtes ett sekund eller to, jeg presser frem enda ett falskt smil. Men klarer ikke holde blikk kontakten. Legen er ferdig, og lurer på om det går greit og dra hjem.. Jeg svarer ikke, vet ikke hva jeg skal svare. Sykepleier ordner opp. Mener det går greit, iallefall sånn hun kjenner meg..

Jeg vet ikke, lurer på hvem som kjenner meg lenger. Ingen vet.. Lenger...

Hjemme under dyna, tenker at kanskje hun kjenner meg litt alikevel, det tok noen timer fra jeg forlot legevakt til jeg kom meg hjem, men fornuften seiret i dag iallefall...

Jeg famler...

2010-12-14T20:56:00.000-08:00

Jeg famler, faller, prøver å reise meg, men stuper.. Ting går ikke så bra.. Hadde en tøff runde på legevakt natt til i går.. Døgnrytmen er totalt på tur.. Og de negative, og destruktive tankene styrer.. Jeg prøver å gjøre det jeg skal, ringe de rette folkene, møte opp på de timene og møtene jeg har, men jeg feiler gang på gang.. Nederlag på nederlag.. Noen prøver å fortelle meg at det er ok og være syk.. Det er faktisk lov og ikke gå på jobb når formen er dårlig.. Men ikke for supercathrin, jeg liker det kjempe dårlig.. Jeg prøver virkelig...

Kommer meg stortsett i stallen iallefall, så det er vel bra det.. Sånn for å se litt positivt på det hele..

I natt har jeg sovet kanskje en time, litt i minste laget kjenner jeg.. Må vel prøve å få noen timer til før jeg har lunsj foring i morgen...

Hvem er jeg?

2010-12-12T19:17:00.000-08:00

Det falt meg inn at jeg ikke egentlig noen gang har skrevet noe om hvem jeg er, sånn utenom at jeg nå sliter med psyke og selvskading og sånt...

Jeg er da en jente på snart 24 år... Som heter Cathrin. Jeg ble født en iskald januarnatt i kongsberg. Her bodde vi i ei hytte langt oppi skogen i ca 6 mnd, før far var ferdig på skolen, og vi flyttet til ålesund.

hytta i kongsberg... nr 8... der bodde jeg.

Så flytta vi til ålesund, har ikke bilder av første stedet, men her er huset jeg er oppvokst i.

I ålesund bodde vi frem til jeg var ca 9 år. Da flytta vi til Orstad i Klepp. Her ble hesteinteressen for alvor tent.. Bestevenninna mi hadde nemlig hest, og ikke nok med det, besteforeldrene hennes hadde gård, og leide ut til ca 30 hester. Jeg var i himmelen, i stallen iallefall. Her eskalerte mobbingen, jeg var nemlig som sagt fra ålesund, og på orsdag bør du minst være født der, eller iallefall ha familie som bor der, ellers er du jo innflytter... Og innflytterne er fritt vilt.. Men jeg har utrolig mange gode minner alikevel, jeg var stortsett i stallen hele dagene, og det var virkelig morro:D

Etter ett år måtte vi finne nytt sted å bo, vi skulle jo egentlig bare bo i rogaland 1 år pga fars jobb, men vi ble værende. Så da flyttet vi til Hana. Her brukte jeg også fryktelig lang tid på å komme inn i noe miljø, men jeg valgte å fortsette i korps. Så noen venner fikk jeg da. Selv om jeg kanskje ikke hadde så utrolig mange venner i klassen, så klarte jeg meg da.

I slutten av barneskolen fikk jeg hest på helfor, og da var det kanskje ikke så viktig med andre venner tenkte jeg. Men det var kanskje det. Det var nemlig nå alt det vanskelige begynte, jeg planla for første gang å ta livet av meg, i en alder av 12 år.. Det ble faktisk fanget opp av diverse lærere at jeg ikke hadde det så bra, og jeg ble tilogmed innkalt til sosiallærer, men de tenkte vel at det var en fase... Vel in your face, det var en lang fase.. 12 år...

Ungdomsskolen vil jeg egentlig ikke snakke så mye om, jeg trakk meg inn i meg selv en del første året. fikk noen venner som var ett par år eldre, men tilbragte mesteparten av tiden på diverse fritidsaktiviteter.. riding to dager i uken og annenhver helg, fotball, korps og ungdomsklubb. Så var jeg liksom ikke så avhengig av nære venner. Noen ble der jo, og jeg har forsåvidt mange gode minner fra "ikke sove hele natten prosjekt" og rideturer både langt og lenger enn langt.

på videregående flyttet vi igjen, noen hadde innsett at vi ikke kom til å flytte tilbake, så vi kjøpte hus, ikke så langt fra der vi leide. Og jeg vil vel si at nå begynte livet for alvor. Jeg valgte å begynne på musikk linjen, og det angrer jeg ikke på, jeg tror det var lurt. Vi hadde utrolig mye morro, selv om karakterpresset var hardt. Jeg og Marit fant tonen, og bosatte oss på en benk.

Her er vi på benken:p

Her ble jeg også kjent med en gjeng til, på Elim, og vi har holdt sammen siden. Fantastisk.

Siste året på lundehaugen ble ting nokså tøft, så jeg valgte å dele året i 2, men når jeg begynte på siste halvdel av de 2 årene, ble det hele helt galt.. Så jeg har ikke fullført, men det hender da at jeg blåser litt på alfred alikevel.

Våren 2007 begynte jeg i mine to jobber. Altså som assisten på SFO og klubbarbeider på fritidsklubb. Begge er virkelig kjekke jobber, og første året var det helt fantastisk. Fra desember 2007, har livet mitt stortsett dreid seg om innlagt eller hjemme. Og selvfølgelig endel hest innimellom. Jeg har også i perioder vært rimelig aktiv i KRFU. Men siden januar 2009 er det Salka som har hatt hovedfokus, ved siden av psyken da..

Siden ca okt 2008 har jeg vært mer eller mindre sykemeldt, og nå har jeg sagt opp jobbene. Siden retten til permisjon gikk ut.

Kanskje dere ble litt klokere på hvem jeg er? Hvis ikke, spør gjerne.

Home sweet home

2010-12-08T16:13:00.000-08:00

så er jeg hjemme igjen. ganske nøyaktig 6 uker ble det denne gang. Utenom ett døgn utskrevet etter to uker... 6 uker på lukket akutt avdeling, det gjør noe med deg. Nesten uten utgang.. Det å komme ut i verden igjen er spesielt. Alle har det så travelt, alle vil ha en del av deg. Du skal helst være over alt alltid. Jeg trivdes med det før, og prøver å lure meg selv til å tro at jeg trives med det fortsatt. Men jeg kjenner at jeg må sette grenser for meg selv. Kan faktisk ikke klare alt. Siden jeg kom hjem for litt over en uke siden, har jeg kanskje prioritert helt feil ifølge alle fagfolk.. Jeg har nemlig til en viss grad prioritert bort tryggvi, fordi at det tapper meg for energi, jeg går derfra etter 3 timer helt totalt tom. Ja, jeg er klar over at en vanligvis kjenner at en har vært på jobb, men en skal ikke være tom skal en det da? Det bør vel i en rosa verden være litt futt igjen, så en orker å ta seg av hesten sin iallefall? Jeg har valgt å gjøre ting som jeg synes er kjekt.

Sist uke var jeg med damen jeg har skrevet om tidligere til jåttå, og vikinghest. Skulle vel egentlig være med for å se på, men jeg klarer jo ikke la vær, så det ble jammen litt undervisning:p gøy å se så små jenter som er så flinke å ri. Underviste samme damen litt i går, og jeg merker at undervisning, når jeg er steder jeg føler meg trygg, er noe jeg synes er kjempe morro.. Spesielt når elevene får til det jeg ber om.

I helgen var jeg o store kurs tilskuer. Eyjo kurs sto på tapetet, og det er jammen gøy å se så flinke alle har blitt. Og på søndag spilte jeg på Gudstjeneste. Det var ikke noe å rope hurra for sånn jevnt over, men vi spillte en sang Mitt hjerte alltid vanker, som ikke er kjempe avansert, og ikke vet jeg om det var helt perfekt eller noe, men jeg fikk en opplevelse av at vi fyllte rommet, det var i det minste stemningsfullt, så det var veldig fint. Vi hadde besøk av Ingeborg byprest, og hun er ett utrolig fint menneske, hun utstråler en energi, og en glede over det hun gjør som ikke er mange forunt. Veldig kjekt å ha henne innom på gamle trakter..

Les mer om byprestene her.

fotograf Margit Frøitland

Helgen for en uke siden, var jeg selv på kurs. Med hanne og pelle fra trollspeilet. Utrolig morsomt at vi ser så mye fremgang, som jeg iallefall føler at det er, når ponni bare har stått og spist mat i 6 uker. Og jeg har vært innelåst. Men fremgang er der helt klart. Og jeg gleder meg til jobben videre, jeg kommer helt klart til å bli med på flere trollspeilet kurs, men kanskje jeg skal blande inn noen gangartskurs innimellom dette halvåret, usikker på det.

Hvordan er ting sånn rent psykisk da? Jeg er sliten, jeg merker at min sosiale kondis trenger litt mer trening, men alt med måte. Jeg sover usannsynlig dårlig, og natt til tirsdag ingenting, som igjen førte til 14timer søvn natt til onsdag, så får vi se hvordan natten blir i natt. Skadetrangen er absolutt tilstede, men foreløpig holder jeg den i sjakk med lite mat, og lite søvn, så får vi se hvor lenge det går.

Men for nå, så holder jeg ut. Tanker, og konkrete planer er der jo, men jeg har det ikke travelt, og det er litt godt.

Paragraf 3.3

2010-11-14T14:49:00.000-08:00

Ble paragrafvurdert på fredag... Og overlegen hadde kommet frem til at frivillig paragraf ikke var nok.. Jeg vil ikke være på tvang, men fornuften i meg kjente at det faktisk var godt st han ikke overførte meg på 2.1... Jeg har ikke kontroll nok til det ennå... Det er stress på avdelingen for tiden, beltesengene blir aldri kalde iallefall, der ligger stortsett en i hver til en hver tid.. Men samtidig koser vi oss iblandt.. Vi er en 3-4 jenter som har blitt en liten gjeng etterhvert, så vi slår oss sammen og ser film eller spiller kort, eller sniker oss til en røyk sammen på røykerommet, lappen om at vi bare skal røyke 1 og 1 er sporløst forsvunnet;) flesteparten av personalet ser gjennom fingrene med det, men det er selvfølgelig noen regelryttere her som alle andre steder...

Nei, nok surt oppgulp fra meg i dag... Glad i alle dere...

Det gikk ikke

2010-11-04T15:57:00.000-07:00

lenger... Ble innlagt for to uker siden... utskrevet mandag, og innlagt igjen natt til onsdag... Så her sitter jeg da. på avdelingen, uten utgang, med "hyppig" tilsyn, og skadetrang fra helvete...Festlig... Paragraf 3.2 oprettholdes er mantraet...

såå... Nei, jeg tror ikke jeg skal skrive så mye mer i dag, kommer sterkere tilbake når ting har roet seg...

Jeg er redd....

2010-10-19T10:43:00.000-07:00

Redd for å leve, redd for å dø.
Redd for å beholde kontrollen, livredd for å miste den.
Impulskontrollen henger i en syltynn tråd, og tankene spinner... Planer lages hele tiden... På godt og vondt...
Og plutselig åpnes alle muligheter... Jeg er nemlig alene i nesten 2 uker...

Jeg hadde tenkt å ta det opp med behandler i dag, men hun var syk.. Så det utgikk... kjipt, men sånn er vel livet...

Jeg holder ut jeg, akkurat nå iallefall...

Kjære alle dere

2010-10-13T19:01:00.000-07:00

Dere som leser bloggen min, kjente, ukjente, faste og tilfeldige lesere.
Jeg setter umåtelig stor pris på at akkurat DU gidder å bry deg om hva som skjer i livet mitt...
Jeg setter ekstra stor pris på dere som gidder å legge igjen ett lite hei i kommentar feltet, eller via en mld på facebook, eller kanskje til og med en telefon eller sms. Jeg setter pris på omtanken. På at dere gidder å spørre hvordan ting er når jeg ikke oppdaterer på en stund. Takk for det.

Jeg har ett stort og til tider godt fungerende behandlingsapparat rundt meg. Det må dere være klar over. Jeg får faktisk en del hjelp, selv om det kanskje ikke alltid virker sånn.

Til deg som valgte å ringe AMC2 for ett par uker siden når jeg hadde timetelling til søndag kveld. Jeg setter utrolig stor pris på at du bryr deg, på at du ikke vil at jeg skal dø. Men jeg hadde satt ennå større pris på om du hadde ringt meg først. Eller iallefall sendt en mld på facebook, eller til og med en kommentar her. Jeg ser at innlegget kunne tolkes dithen at jeg skulle ta livet av meg, det var virkelig ikke meningen. Jeg kommer ALDRI til å kringkaste på nett at jeg ikke orker å leve lenger. Ikke uten at jeg har snakket om det med behandler eller andre i helsevesenet på forhånd.

For, ja det er faktisk av og til slik at jeg ikke ønsker å leve lenger. Og for øyeblikket har jeg impulskontroll på linje med en utemmet villhest eller noe annet med ekstremt lite impulskontroll, det er sant, men det er alle mine hjelpere klar over, og jeg stoler på at de griper inn før det går for langt.

Bruksanvisning på Cathrin:
1: kontakt meg, sjekk om bekymringen stemmer.. (jeg er ikke så vanskelig å lese, sliter med å lyve ja)
2: kontakt legevakt, selv om jeg sier nei..
3 kontakt meg, sjekk om noe har skjedd
4 kontakt legevakt igjen, purr, be dem om å gjøre noe, om ikke for min skyld, så for din. be dem iallefall om å ringe meg, så slipper du å føle at du sitter med ansvaret dersom impulskontrollen skulle glippe..
5. Slapp av, det ordner seg til slutt...

Og til deg som ringte amc2... tror du at du kunne fortalt meg hvem du er? Jeg kjenner jeg lurer veldig.

Å lure seg selv og systemet.

2010-10-04T15:52:00.000-07:00

Å lure systemet er for mange en dagligdags ting. Ja, jeg vet at til syvende og sist er det seg selv en lurer, men planen når det skjer er å lure akkurat den legen som sitter foran deg.

Det er en dame som jeg har ganske mye kontakt med om dagen, og hun sier at du er akkurat som en narkoman, som vet akkurat hva behandler vil høre, så svarer en det, slik at en får gå. Og så er en igang igjen. Destruktiviteten lenge leve... eller?

Ja, jeg vet hva de kommer til å spørre om.. Ett eksempel, sist jeg var på legevakten sier legen: Du vet at hvis du sier at du vil hjem å ta livet av deg, så må jeg tvangsinnlegge deg? Hvorpå jeg svarer: Ja, det er jo derfor jeg ikke sier det...

Hvis du sier at du har konkrete planer, og da i tillegg kanksje har skrevet avskjedsbrev, ja, da blir det fart i sakene skal jeg fortelle deg. Ganske enkelt å unngå egentlig.. Med mindre leger og sykepleiere kjenner deg selvfølgelig...

Hvor vil jeg med dette? Jeg er ikke sikker, men jeg kjenner at jeg mener at terskelen for å legge folk inn, spesielt folk som er godt kjente i psykiatrien bør være lav. Sånn just in case.. for det er ikke videre snillt å la en suicidal person sitte alene med tanker og planer. Spesielt ikke når denne personen kanskje er litt ambivalent innerst inne.. Det er rett og slett forjævlig skal jeg si dere.. Det finnes ikke finere ord på det.

Mange steder i journalen min står det at "pasient blir synlig roligere når jeg sier at jeg tvangsinnlegger henne" ja, det stemmer nok, for da er det ikke opp til meg lenger, kontrollen er tatt over av noen andre. Og det trengs av og til, når stemmekaoset er enormt. Ansvarsfraskrivelse kanksje, men det er nødvendig av og til. Jeg tar alt ansvaret stort sett hele tiden, men når jeg ikke lenger klarer det, klarer jeg ikke å frivillig gi det fra meg, så da må det tvang til. Enkelt og greit. Oppskriften på meg. Kanskje jeg burde lage en slik. Bruksanvisning på Cathrin... Det hadde vært fint.

Jeg tok mot til meg

2010-10-02T17:28:00.000-07:00

I lenger tid har det vært en lege på LV som jeg har vært missfornøyd med, h*n har virkelig vært respektløs både mot meg og andre... For ett par uker siden fikk jeg nok, og med litt oppmuntring fra sykepleierne som var på jobb, gikk jeg hjem og skrev en klage... en a4 side med ting som jeg har opplevd med ham som ikke har vært ok. Jeg var spendt på hva resultatet ville bli, om jeg ville få noe svar i det hele tatt, og hvordan mitt neste møte med h*n blir.

I dag fikk jeg svar. H*n beklaget så mye at det var slik det var blitt oppfattet, og lovte å prøve å endre på oppførselen sin. Jeg er fornøyd, jeg håper at det var den vekkeren h*n trengte. Jeg er ikke lenger redd for å møte h*n igjen. Så vil tiden vise da...

Ellers er jeg ikke spesielt forutsigbar om dagen. Jeg makter ikke lage avtaler, trenger å ta ting litt på sparket. Trenger å bruke tid med mennesker som gir meg noe, gjerne i en stall.. Ett sted hvor jeg ikke føler at jeg må være i timesvis, ett sted hvor jeg kan gå når jeg har fått nok. Og aller helst med mennesker jeg ikke kan "ødelegge"

Så til dere som febrilsk prøver å få kontakt med meg, som gjerne vil henge eller noe, jeg beklager, jeg er litt ute av drift om dagen. Men jeg håper at jeg kommer sterkere tilbake etterhvert. Akkurat nå er det bare sånn det er.

Goodbye kontroll

2010-09-29T19:46:00.001-07:00

I dag røyk kontrollen. Men onkel politi kom sånn ca når den røyk, og jaget meg bort... Så da ble det hele straks litt vanskeligere... En tur på legevakten litt senere på natten, men klarte heldigvis (?) å snakke meg utav en tvangsinnleggelse..

Så i morgen blir det stevne på meg og gampelaura...

Livet er en dans på roser..

2010-09-27T17:20:00.000-07:00

Men som sagt tidligere, så danser jeg på torner for tiden. Jeg passer på hvert steg, hvert ord jeg sier, hver tanke jeg deler. Hver person jeg er med. Jeg styrer unna, vurderer og konkluderer. Tar meg en time out når det trengs.
Jeg liker ikke denne Cathrin, Cathrin som ikke klarer å være våken en hel helg på stevne... Cathrin som måtte gå å legge seg 2 ganger på lørdag på dagen, for der var tomt. Ikke fordi jeg hadde gjort så mye, jeg hadde tross alt bare ridd 1 disiplin første gang jeg la meg... Jada, jeg måtte opp klokka 7, noe som strider mot alle mine prinsipper, men jeg pleide å klare det. 5 timer søvn, så en hel dag med skole og jobb. Det går ikke lenger. 2 disipliner red jeg på lørdagen. Ja, jeg måtte bruke alle mine krefter på å få gampelaura til å bevege på flesket i rett gangart, men uansett, det var i 5 min... max. Jeg bruker så ufattelig mye krefter på å smile, på å late som om alt er fint, på å prøve å fokusere på noe annet enn alle de destruktive planene som svirrer rundt.. På å begrense "stemmekjøret" som jeg endelig kan innrømme at eksisterer.

På å kontrollere. Kontrollere reaksjoner på ting som blir sagt, kontrollere følelser som kommer, impulser, skadetrang, suicidalitet, destruktivitet.

Negative tankemønster som er så forbanna vanskelige å bryte. Fristelsen til å bare gi seg hen. Til å la blodet flyte, eller vise pillene vei til magesekken, gjerne akkompagnert av noe sterkere enn brus... Til å la alt fare.

Ønsket om en pause. Gjerne en evigvarende en. Nå ser jeg ikke så mange muligheter til å få den pausen, og det skremmer meg. Kontrollen er så enormt vekslende.

Men jeg holder ut jeg, for det er jobben min.

56 timer igjen

2010-09-24T02:13:00.000-07:00

til meltdown.... tipper jeg... Det føles godt, samtidig som det ikke føles godt... litt blanda altså... Men det er overkommelig... 56 timer, og bare 5 av de alene... resten har jeg ikke muligheten... Jeg skal jo bo sammen med 3 andre i en buss i helga...

så sånn er det...nå skal jeg pakke full fart, så er det avgårde for å se om en kan finne en billig stevnejakke.. Min har nemlig krympet i skapet...

Hold ut... Bare smil

2010-09-22T17:21:00.000-07:00

jeg smiler jeg, smilet når kanskje ikke øynene, men for ett utrent øye, så smiler jeg iallefall.

Livet går ikke på skinner om dagen, men jeg skal, JEG SKAL holde ut. Bare til søndag. Bare 89 timer igjen. til jeg kan slappe av, la alt fare. La det gå som det vil. 89 timer. Det kan gå. Men for now så smiler jeg.

Helgen skal tilbringes på stord. Sydvesten. Jeg skal ri kl 8 lørdags morgen... ufint... Tenkte at jeg gledet meg til å se alle finalene på søndag, men så viser det seg at jeg må ri finale selv også.... Skummelt men gøy. Så er det bare noen timer hjem, før jeg kan la det destruktive vinne...

Smil, bare smil.

Dette er skadebegrensning...

2010-09-14T16:53:00.000-07:00

Bare så dere ikke får noen forventninger til innhold eller noe.. skadetrangen er enorm akkurat nå, men da jeg på en måte skal være leder på konfleir i helga, så vil jeg prøve å holde armene mine noenlunde funksjonelle... Så da utsetter vi, gjør noe annet. Anything.

I går natt vasket jeg huset... godt med alt som er gjort har jeg hørt... lurte litt på om jeg skulle gjøre det igjen i natt, men det må da være grenser... Jeg kunne selvfølgelig gått en tur, men her hagler det, og regner, og blåser, så det var liksom ikke så veldig fristende det heller... Jeg har spist, ja faktisk, og sett på tv, spillt spill lest gjennom sikkert 1000statuser på face. Og sjekket innom en haaau med blogger. Så sa det liksom stopp, og natten er jo ennå ung.

Jeg er redd for at dette er ett nytteløst prosjekt, trangen til å gi seg hen er så stor. Jeg er destruktv om dagen, i alle situasjoner. Jeg har vært hjemme alene nå i en uke, og sa nei til f.eks hyttetur i helga, fordi jeg ville være hjemme å skade meg. Hvor sykt er ikke det?? *riste på hodet*

Det å stå opp om morgenen er en evig kamp. Og hvis jeg ikke har planer. Så blir dagen fort tilbragt i senga, iallefall til jeg føler at jeg må ut for å trene gampelaura...

Snakket med en dame her en dag, som lurte på om ikke dagene blir kjedelige. Man skulle kanskje tro det, når en bare ligger våken og stirrer i veggen, men nei, blåmann er for aktiv. Det er for mye kaos. Får ikke tid til å slappe av eller kjede meg.

I dag var jeg hos behandler, etter en relativt heftig motivasjonsøkt med meg selv kom jeg meg avgårde... ble litt forsinka, men men. Jeg har ikke vært så flink til å møte der i det siste. Men nok om det. Jeg var der i dag, og jeg skal ikke prøve å påstå at jeg husker spesielt mye av det som ble sagt, jeg var for langt inne i blåmannland. Men en ting fikk jeg med meg, hun ønsker og søke plass til meg på Gausel. Der har de en botreningspost for unge voksne. Jeg var kanskje litt negativ. Prøvde iallefall å si at det går jo greit å bo hjemme, jeg har jo ikke akkurat blitt verre av det? Hvorpå hun svarer: Du har iallefall ikke blitt bedre...
vi får se, sannsynligheten for at jeg får plass der er vel minimal. Men den tid den sorg... eller var det glede?

Over og ut.

Livet med Blåmann

2010-08-30T18:51:00.000-07:00

eller kanksje livet med borderline.
Byr på opp og nedturer. Ikke bare sånne små vanlige, men fra top of the world til langt langt under bakken. De siste ukene har vært utmattende, Jeg har hatt fullt program stortsett hver helg, og ukedagene flyr jo.
Samtidig er Blåmann aktiv om dagen. Så endel besøk på legevakt og DPS har det også blitt. Men jeg har styrt unna innleggelse til nå. Får se om jeg tør å gå til timen hos B. i morgen.

På fredag trodde jeg ikke at de skulle la meg dra fra legevakten, jeg hadde skadet meg, og som mange andre som selvskader, så blir jeg litt "bedre" når skaden er gjort. Og på legevakten pleier jeg ofte å kunne småprate litt med legen eller sykepleieren som syr, slik var det ikke nå. Jeg var langt langt inne i selvdestruktive Blåmann tanker, og stakkar I. (sykepleieren) var ganske bekymret ja.

På lørdag var jeg bare så enormt trøtt.. Men våknet til melding på tlf om jeg ville være med ut å ri. Så da var det bare å hive på seg klærne. Dro opp i hennes stall først. Her tilbringer jeg forresten en hel del tid for tiden. Så utrolig koselige folk. Men så utrolig farlig dersom man egentlig har noe annet man burde gjort. Skulle bare innom en tur her en dag, og ble sittende i 5 timer... woops.. Lørdag kveld/natt ble brukt til bollebaking, jeg var nemlig kursarrangør på søndag, og som det sosiale dyret jeg er, så prøver jeg å legge tilrette for mest mulig kos på sånne ting:D

Kurset ble utrolig vellykket, og alle ekvipasjene var fornøyde tror jeg: Det var iallefall jeg.

Dette forteller egentlig utrolig mye om hvordan jeg er. Superfungerende når jeg fungerer, og så utrolig ute av drift når ting ikke er bra.

Siden ting ikke har vært så bra i det siste, så har det vært en del snakk om innleggelse både fra den ene og den andre kanten. Jeg er livredd for det, ikke fordi at jeg tror at jeg blir innelåst over lenger tid, det skjer aldri, men fordi at jeg ikke orker, jeg orker ikke ennå en brannslukkingsinnleggelse, hvor målet er å holde meg i live i 2 uker til. Så kommer jeg hjem da, så er ting greit i kanskje 1 dag og 2.. før det snur igjen. Nederlaget når det snur er så stort. Jeg makter det ikke, derfor har jeg bestemt meg for å sette på meg masken igjen! Cathrin-fikseralt masken. Alt går fint. Livet er topp, Jeg-skader-meg-mer-enn-noen-sinne-men-dette-går-kjempe-fint-masken. Hvem jeg lurer?? Megselv helt klart, men systemet er nå engang sånn at "vi" med borderline ikke har godt av langvarige innleggelser, så da må man nesten bare "harden the f**k up, princess." Jeg tør ikke åpne meg like mye i poliklinisk behandlig, fordi jeg vet at reaksjonen etterpå ofte er brutal og skremmende, jeg mister kontroll, fordi jeg bryter Blåmann sine regler om at jeg ikke har lov å ta imot hjelp.

Da er det skremmende og være alene.

skjer'a?

2010-08-21T20:02:00.000-07:00

Hva skjer med verden? Eller, hva skjer hos meg.. Ting er kjipt... rett og slett skikkelig kjipt..
Det finnes mange måter å selvskade på. Jeg har pleid å skade meg fysisk for det meste, men akkurat nå driver jeg med mer psykisk selvskading... Det er ett sant helvete... sorry folks, finnes ikke noe finere ord på det.

Mindre synlig, men ikke mindre vondt.

Takk for meg.

Jeg ser ikke lenger.

2010-08-15T17:35:00.000-07:00

ringer legevakten..
LV: Sandnes legevakt sykepleier?
Meg: hallo, det er Cathrin Nybø, jeg har skadet meg litt
LV: Hvordan skadet deg?
M: Kuttet meg.
LV: Hvor da?
m: på armen
LV: Mye?
M: Nei, men jeg må nok sy litt
LV: Ok, kom opp du.

Ankomst legevakt:

Legen: Hei igjen, hvordan går det med ryggen?
(jeg var der i går, og fikk sprøyte i skinka...)
M: jo, det hjalp med medisinene jeg fikk, og sprøyta funket kjempe bra
L: Så bra. Ja. vi får vel bedøve litt. Du sa det ikke var så mye, kan jeg få se?
M: vet ikke helt, bare hvis du lover å ikke legge meg inn
L: lover det!
Legen og Sykepleier: IKKE SÅ MYE????!!! Hjelpes. tror aldri jeg har sett så mye på deg noen gang?
M: NEEEI det føltes ikke så mye, er ikke ferdig egentlig...

Det skremmer meg. At jeg ikke ser alvorlighetsgraden i det jeg holder på med. Jeg synes jeg hadde vært flink i dag, men nå, 60sting senere, ser jeg jo at det kanskje ikke var helt bra. Jeg har blitt beordret til å få fastlegen min til å gi meg stivkrampesprøyte på onsdag. Vi får se.. Legen var veldig bekymret i dag, og kunne jo ikke dy seg, han ville gjerne legge meg inn, men jeg fikk nå overbevist ham om at det ikke var vits i, jeg er ikke suicidal. Og orker ikke flere brannslukkingsinnleggelser. Skal jeg inn igjen, må det være for å få skikkelig behandling over tid!

Endelig!!!

2010-08-14T14:12:00.000-07:00

Har Kinemor heve seg på bloggbølgen. Og eg har store forventninger te denne bloggen!!! Hun skrev et gjesteinnlegg her tidligere. Og er ellers en jeg har skrevet en del om.. les her og her,, og sist men isje minst HER...

Link te bloggen HER!!!

Skriblerier

2010-08-10T16:53:00.000-07:00

Beklager langt opphold, jeg har vært innlagt.. Det har vært litt opp og ned, og om jeg har hatt nytte av det er jeg jammen ikke sikker på. Jeg var bare på DPS, dvs at når jeg skader meg, griper de ikke fysisk inn, men skal liksom prøve å snakke meg utav det. Her kommer iallefall noen skriblerier som ble skrevet etter ett meget ubehagelig besøk på legevakt:

Videre innhold kan virke triggende

1-2-10-40-60-120....antallet øker og øker. Mer og mer sting. Atter en gang, lappet sammen.. Utvendig i det minste. Mer eller mindre uten bedøvelse, takk for det. Jeg biter tennene sammen, har jo gjort det selv, fortjener kanskje smerten. Sykepleieren biter tennene sammen- for tykt vev sier legen. Slurv sier jeg. Der vevet er tykkest virket nemlig bedøvelsen.

Hva hjelper det, med utvendig brannslukking og sammenlapping, når sårene på innsiden blør og blør. Tror jammen det er infeksjon i noen av dem også, sårene på innsiden altså. Men jeg har vel kanskje gjort det også selv,så jeg fortjener det kanskje.

Det var lettere før, når det bare var en indre smerte jeg måtte få vekk, få flytta ut. nå er det en uro, en evig kamp om å la vær, mens tankene skriker om at jeg må. En overveldende smerte, ett evig kaos. Og jeg vet så godt at kuttingen ikke hjelper, egentlig... Samtidig er der ett desperat ønske om at kanskje det neste kuttet er det som skal til, bare ett til...

Men det blir aldri nok.

"Jeg vet du kommer til å skade deg nå, men hvis der er noe, så er jeg på stua." -Sitat nattevakt DPS

WHAT??!! Hva skjer med det`Det er akkurat det jeg synes er vanskelig med Varatun. Alt er så uforutsigbart. Så utrolig avhengig av hvem som er på jobb...

13nye kutt.. kunne det vært avverget? 40 nye sting. Om det er mye eller lite når du ser på selvskadere generelt, vet jeg ikke. Men for meg er 13 kutt mye, og det er vel det eneste som betyr noe. Sint? Nei. Skuffa? JA... over meg selv? Ja... Men ikke like mye som over personalet her i natt. Jeg prøvde faktisk å gi fra meg kontrollen så godt jeg kunne. Men h*n valgte å ikke ta den. Jeg beklager EH, nå er du i feil boks, og veien tilbake er lang og kronglete.

Jeg har lest.

2010-07-20T19:37:00.000-07:00

En bok.

Boken heter Kors på halsen- tre søstre om selvskading.
Den er skrevet av Camilla Heiberg Nilssen og Helene Storm.
Fås kjøpt HER.

Nok ren fakta, og over til noe synsing fra min side.
Boken handler om Ida, som ifølge boken er betegnet som en av norges verste selvskadere. Hun skader seg ofte, og ofte så alvorlig at legene sier at det var 50%sjangse for at hun ville overleve. Jeg tror boken er viktig, kanskje spesielt for pårørende, og helsepersonell. Søstrene skriver brutalt ærlig om hvordan de har blitt møtt av diverse helsepersonell. Både på godt og vondt.
De skriver åpent om sin redsel, sin konstante frykt for at telefonen skal ringe, og stemmen på andre siden fortelle dem at Ida har kuttet for dypt, eller truffet feil.

På mange måter vil jeg anbefale boken. Den kan gi folk et nytt perspektiv på ting. Og jeg håper at noen av de "dårlige" sykepleierne og legene jeg har møtt, kanskje møter seg selv litt i døra, og tenker: "hvordan kan noen møte ett annet menneske med så lite respekt?"

At noe helsepersonell leser det Finn Skårderud, Svein Øverland og Lise Studsgård skriver om at selvskading ikke utelukkende blir gjort for å manipulere.

Det jeg savnet ved boken var følelsene bak, HVORFOR skader hun seg, HVA tenker hun i øyeblikket, ja, rett og slett litt mer Ida. Men ellers, en bra bok, jeg angrer ikke på at jeg brukte penger på den. Akkurat nå er den på utlån til personal på Varatun. Men si i fra om du vil låne den når den kommer tilbake.

Forklaring?

2010-07-18T19:17:00.000-07:00

Hvordan forklarer man noen hvorfor man selvskader?

Hvordan man kan sitte å kutte seg selv, ofte så dypt at en må sy?

For mange er dette helt uforståelig, og det kan jeg forsåvidt godt forstå.

For min del er dette et tema, som jeg skulle ønske jeg hadde ett kort og enkelt svar på, men slik er det desverre ikke. Jeg kan fortelle min historie angående selvskading, og det er på en måte den forklaringen jeg kan gi.

Advarsel: VIDERE INNHOLD KAN VIRKE TRIGGENDE FOR NOEN.

I en alder av ca 10-12år, begynte jeg å tenke at livet ikke var noe å være glad i. Jeg fantaserte og planla hvordan man kunne ta livet av seg. Heldigvis var jeg ikke kjempe kreativ, så det ble med tanker og planer.

(bildet er googlet)

En dag jeg hadde vært på ungdomsklubb, i 8.klasse, var jeg mer trist og lei enn kanskje vanlig. Jeg søkte mye voksenkontakt husker jeg, og satt i gangen sammen med hun som tok inngangspenger. På veggen der var en stor korktavle, og der var det tegnestifter. Jeg satt ofte og lekte med disse, og akkurat denne dagen, puttet jeg ett par i lomma. På veien hjem gikk jeg og fiklet med dem, og endte opp med å skrape megselv. Merkelig nok merket jeg at tankene forsvant litt, fokuset ble flyttet til det fysiske vondtet.

Det var der det startet, så uskyldig, med noen risp fra en tegnestift. Månedene gikk, og snart var ikke rispene fra tegnestiftene nok. Jeg gikk over til hele høvler, som jeg dro sidelengs, først bare en gang og to om dagen, så ble det mer og mer. Det gikk over ett år, før jeg var på konfirmant tur, og skulle i badeland. Her var det en leder, som oppdaget "kuttene" mine.

Den dag i dag er jeg ikke sikker på om jeg ubevisst ville at hun skulle se dem, eller om jeg bare glemte meg ut når hun skulle hjelpe meg å feste nøkkelen til skapet rundt håndleddet. Uansett, ballen begynte å rulle, hun tok meg med bort til presten på første pause vi hadde på turen hjem, og jeg måtte avtale å møte ham på mandagen. Så er ting litt difust, hvilken rekkefølge og alt det der, men jeg vet at samtalene med sosiallærer og helsesøster på skolen ble hyppigere. Helt fram til hallveis i 10. klasse. Da hadde lærer også sett kuttene mine, og snakket med meg om at hun var bekymret. Helsesøster ville henvise meg til psykolog, men jeg nektet. Jeg ville ikke at foreldrene mine skulle få innblikk i hva jeg tenkte.

Den dagen jeg ble 16 husker jeg at de endelig hadde fått gang på ting, og foreldrene mine var innkalt til møte. (må legge til at sosiallærer på barneskolen altså for 3 år siden visste at jeg ikke hadde det bra, og at jeg gikk med dødsønske og suicidalplaner) Men jeg var ganske utspekulert, og visste at jeg nå var 16, og at det begrenset foreldrene mine sin innsynsrett i hva jeg fortalte, så før læreren fikk gjort så mye mer, marsjerte jeg bort til skolelegen (som tilfeldigvis var på skolen denne dagen siste torsdag i mnd) og forkynte for han og helsesøster som også var der at NÅ kunne de få henvise meg. Helsesøster var i ekstase. Og henvisning ble sendt pronto.

22.feb 2003 begynte min "karriere" innen psykiatrien. Jeg hadde fått med meg en fantastisk lærer, så jeg skulle slippe å gå alene. Jeg husker at jeg spurte hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret var ca 3 mnd.

Siden den dagen har jeg hatt 5 behandlere på poliklinikken, vært innlagt ett sted mellom 30 og 40 ganger. Nesten alle gangene på tvang. Men nok om det. Selvskading var temaet i dag.

Selvskadingen har alltid vært et tema i behandlingen, men det har aldri fått hovedfokus, jeg leser i diverse journalnotat at behandlere og sykepleiere har bevisst valgt å la det ligge.
"ga ikke barberbladet oppmerksomhet i det hele tatt." "Pasient kommer til time med store bandasjer, jeg velger å ikke gi dem oppmerksomhet." Og jeg undres, er dette en lur måte å bli kvitt problematikken på? Jeg vet ikke, jeg er ikke kvitt det ennå iallefall.

I løpet av de siste 7 årene har selvskadingen variert i hyppighet og mengde, men det siste året har den eskalert voldsomt, Jeg husker, i mars/april i fjor, at jeg første gang var med en venninne for å sy, og jeg tenkte, at så dypt skal jeg aldri skade meg. Det ser jo helt forferdelig vondt ut.

(bildet er googlet)

Men dagen kom, jeg var veldig dårlig, hadde egentlig planlagt noe som jeg tror kunne satt en endelig stopper for livet mitt, men jeg skulle "bare" skade meg litt først. Så plutselig var far på vei hjem, og jeg var jo hjemme, og alt ble stress. Da kom det første kuttet som måtte sys. Jeg hadde vært i kontakt med varatun, og ble nermest kommandert opp dit. Satt der en stund, til ting blødde gjennom, så ble jeg kommandert opp på legevakten. Så var det gjort. Ingenting har noensinne vært godt nok igjen.

En annen ting som skremmer meg, er at det blir dypere og dypere, og vanskeligere og vanskeligere å slutte når jeg først har satt i gang. Når jeg er innlagt ender det som regel med beltelegginger, og hjemme er det en evig kraftanstrengelse, jeg får aldri gjort meg "ferdig."

Men, gjør det ikke vondt? Nei, det er kanskje ennå mer skremmende, jeg kjenner ikke smerten i det hele tatt. Jeg ser bare skaden jeg gjør. Legene sier som regel fra før de setter bedøvelse, og etterhvert har jeg mye arrvev, så det å stikke i huden min er ett prosjekt i seg selv, jeg har sett mange sykepleiere forvrenge ansiktet sitt i smerter når legene stikker. Men jeg kjenner det ikke. Smerten på innsiden er så stor.

Det eneste jeg kan kjenne av og til er mens de syr, når de plutselig treffer ett sted de ikke har bedøvt ordentlig, det kan være litt ubehagelig. Og dagen etterpå spiser jeg somregel en paracet for å kunne bruke armene normalt.

Men, kan du ikke bare la ver?
Jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne det, men til nå er det den eneste mestringsstrategien jeg har prøvd som fungerer, om så bare for noen minutt. Jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde en annen måte å få ut smerten på, men enn så lenge er jeg redd jeg blir fast besøkende på legevakt og psykehus med mer eller mindre jevne mellomrom.

Tenk på dette dersom du sitter der og tenker på å skade deg for første gang. Er det verdt det? Det fikser ingenting, det gir deg i bestefall en liten pause, men tenk på alle sommerdagene du må gå med langermet, tenk på alle spørsmålene, på all forklaringen, på alle begrensningene du lager for deg selv. Og ikke minst på bekymringen du legger på de rundt deg, for selvskading er skremmende for de som står rundt.
s

tihii.. Google analytics...

2010-07-15T17:34:00.000-07:00

Detta er gøy:o) nå kan jeg se hva dere søker på for å komme inn her;o)

diagnose f32
står det litt om i gjesteinnlegget til Kinemor som du kan lese her

min surrete stressa verden
er jo navnet på bloggen, så det forklarer seg litt selv synes jeg...

bloglovin
ja, det går an å følge meg på bloglovin. bare trykk her eller på det fine ikonet til høyre som Gudrun Jona har laget:D

Cecilie espedal
joda, hun skrev blogg en gang, nå er det lenge siden den er oppdatert, ligger link til høyre, eller her

hjerteavdelingen post 4

Denne har jeg litt mer problemer med, men etter ett kjapt søk selv, fant jeg dette. atter en gang er det kinemor som skaffer meg treff.

Ikkje dytt
er et vakkert dikt som jeg anbefaler alle å kjøpe.. ellers kan dere lese mer om det her

og sist men ikke minst
Jeanett Habbestad. som er en utrolig god vennine av meg hun var også en aktiv blogger en stund, og bloggen ligger her

hey ho... hold deg fast

2010-07-15T16:24:00.000-07:00

Livet er en berg og dalbane for tiden. Forøvrig den sykeste berg og dalbanen jeg har tatt i mitt liv.
Akkurat nå er det en laaaang lang nedoverbakke... den går ikke bare til bakkeplan, men forsvinner under jorden og foreløpig har den ikke stoppet...Det er rett og slett helt jæ****... En venninne var bekymret i går, og ringte LV. fikk nokså klar beskjed av sykepleier der at jeg måtte komme opp. Jeg var lydig og reiste opp, snakket med legen i rundt 5min før han sendte meg hjem.. Så ringte venninnen opp igjen i dag, og jeg fikk igjen beskjed av sykepleier at jeg måtte komme opp.. Når jeg så dukker opp, sender legen meg hjem igjen. Ringte og snakket litt med fantastiske B på Varatun, og vi ble enige om at jeg kanskje innerst inne ønsket en innleggelse.

Jeg ser at det kunne ha vært veldig lurt, men det er vanskelig for meg å ta i mot hjelp. Enden på visa ble at hun skulle ringe til LV. Så ringte hun meg opp igjen, og sa at legen hadde snakket med AMC2 og de skulle ta det opp på morgenmøtet i morgen.. så skulle de ringe henne, så skulle hun ringe meg.

Javel, så sitter jeg her, med skadetrang og suicidale tanker og planer. paranoid som bare det, og innbiller meg at alle er ute etter meg, og at telefonen er avlyttet, så den er ikke i bruk. Hva skjedde med at når jeg ber om hjelp skulle jeg få det? (ble jeg lovet en gang) I don't know...

Oppgitt...

Live fra.....

2010-07-09T16:46:00.000-07:00

*Sykehuset? Sviland? Stallen? Neida:D Hjemme faktisk...

Siste nytt: innlagt onsdag- fikk gå på kurs torsdag, stress og beltelegging og litt sammenlapping natt til fredag.

Ultimatum fra behandler på sykehuset på fredag. Enten blir du her inne/men du kan gå ut å røyke/gå på butikken osv. Men du får ikke dra på kurs... Hvis du absolutt vil på kurs må du skrive deg ut... Javel, hadet på deg... Jeg skrev meg ut... mot avd. anbefaling... lurt? tror ikke det.. Resultat? masse dritt, og kanskje en tvangsinnleggelse om ikke lenge...

Samtidig har DPS sagt nei til den oppfølgingen behandleren min ba dem om.. så, jaja om 3 uker kan jeg kanskje få en fornuftig samtale igjen... kanskje? Eller?

Tjohei.. Uansett, i dag møtte jeg søteste LISE :D Nydelig jente. Utrolig hvordan du lager deg ett bilde av noen pga. bloggen. Også er virkeligheten så fjern, men alikvel så riktig... skjønner dere hva jeg mener? NExt time kjære... da skal vi være i mye bedre form begge to, eller kanskje alle 3... Og i kjole? var det ikke det som var planen?

Hvordan har du det?

2010-07-06T16:37:00.000-07:00

Her på bloggen blir det fort mye meg meg meg, men statistikken forteller meg at det er rundt 100stk innpå her hver dag, så hvordan har DU det kjære leser? Og hvorfor velger du å komme tilbake til denne bloggen som oser av meg meg meg, litt hest, litt venner og enda mer meg.. ?

Og by the way, jeg klarte å finne ut hva nytt LILJEN hadde i headeren sin, så jeg fikk heder og ære:D bare se HER.

Ellers så vil jeg at alle dere skal være med meg og sende en liten ekstra tanke til kjære søte LISE i dag! Det tror jeg kanskje hun trenger kanskje?

Glad i dere§

Sommerferie

2010-07-05T16:42:00.000-07:00

Skal være bra ja? har hørt noe om det, men er ikke sikker på om jeg liker det. Ja, det er fint at man har fri, men jeg har jo liksom bare vært i aktivitet ett par måneder... Ja, jeg har hest, og hun må trenes... gampelaura står jo på gress og spiser kointinuerlig fra morgen til kveld... usjameg... Men man kan liksom ikke ri i all evighet heller...
Behandlere begynner på ferie nå, og hvordan skal det gå lurer jeg på.. Jeg føler på en måte at ting går bedre... Alle sier iallefall at jeg ser bedre ut... (takk og pris for det, hilsen hun som fant bilde av seg selv fra okt 09...) Men på innsiden lurer blåmann, SKAD Deg sier han.. Nå er du jo alene igjen også.. KOM IGJEN! NÅ!!!

Ok, du vil ikke kutte? neivel, da får du ikke spise heller... Å, du våger å trosse meg? Og spiser.. Jaja, da får du jammen ikke sove... Men du sovnet også ja, skad deg da! Og sånn går nu dagan. Slitsomt ja. Takk og pris for gode venner som tar meg med på Hyttetur, langt vekk fra alle barberblader og medisiner! TAKK!

mobil igjen!

2010-06-14T18:53:00.000-07:00

Verden (eller fylkeslegen) har bestemt seg for å være snill med meg, og har gitt meg lappen tilbake! Hipp Hurra!!!! Dagen i dag har dermed blitt tilbragt med å kjøre rundt over alt! Fantastisk følelse, å bare kunne svippe innom her og der, uten å måtte planlegge i det vide og brede!

Utfordringen nå, blir å kjenne etter, på når kroppen har fått nok, når det kan være lurt å dra hjem. Det å klare og kjøre forbi de "farlige" plassene... det å ha viljestyrke nok til å la bilen stå når vrangtankene er for sterke. Det kan bli vanskelig, men jeg håper det skal gå greit.

Møtet mitt med "gjengen" i dag (som jeg ikke har sett så mye siden jeg mistet lappen) ble ganske rart.. Jeg er da fortsatt Cathrin, selv om jeg har vært litt forhindret de siste 10mnd..? Er jeg ikke? Det må da kunne gå an å snakke normalt til meg? eller?

Uansett... jeg har nå store planer om å gjennoppta kontakten med alle mine kjente og kjære. Si gjerne fra om du vil ha besøk!

Og du, kan du si fra dersom du ser at tempoet mitt blir for høyt? Jeg vil ikke tilbake der at folk føler de må bestille time hos meg:p

Bloggtørke

2010-06-13T17:46:00.000-07:00

Jeg beklager dårlig blogging for tiden... Jeg har lite å si, det har liksom blitt sagt før. Ting går ikke bra, jeg er paranoid og har det rett og slett ikke noe godt om dagen.
Ukene mine går rasende fort også for tiden. Jeg har jo som nevnt begynt i APS VVV altså arbeidspraksis vilje viser vei. Og tilbringer 2 dager i uka på en gård på Foss Eikeland. Jeg trives godt, men det regnet jeg også med. Jeg kjenner jo folkene godt fra før. Arbeidsoppgavene er varierte, vi plukker stein, og luker og planter blomster, noen er vandt med gårdsarbeid fra før, og får kjøre traktor og så gress og slike avanserte ting, mens noen av oss er veldig fornøyde med å få møkke luftegårder og ridebane. Jeg har jo drevet med hest nesten hele livet, så jeg har fått vært med litt på trening av hest. Har fått prøvd meg litt som "doktor dyregod" siden jeg både hadde erfaring med å ta sting og hest:p Vi har vært på tur for å slippe hingsten til noen hopper. Og sist uke måtte vi knekke skuddene av sånn barnåls hekk greier... (det hadde ett navn, men det har jeg glemt:p jeg er ingen gartner..)
Jeg fikk også ta med meg en av de andre brukerne ut på ridetur for en stund siden. det satte vi pris på begge to tror jeg. Og jeg og en til tømmekjørte en hest en annen dag... Det er gøy å få prøve litt forskjellig.

Jeg var også så heldig at jeg fikk være med på Parelli kurs en lørdag. Med Sigrid Ritland. mer om henne og metoden kan du lese HER.

Alt i alt veldig morro å være i gang igjen med noe nyttig!

For noen uker siden tok jeg turen til Forsand for å delta på drop inn stevne.. Det gikk over all forventing, og jeg kom ut på rundt 3,4 i 5gang (uten pass) og 4,1 4,2 og 4,8 i T2... Veldig kjekt!

Ellers har ponni fått nye sko, og jeg har handlet nye sko:D hilsen hun som har fått feriepenger plutselig:D

Jeg har også meldt meg på kurs med Pelle og Hanne i aug.. Mer info om dem HER. Det blir spennende.

Jeg har tatt ett valg om å flytte hesten min til Foss Eikeland, og stall Stølen. Det blir nok bra.
I dag var jeg på sykehuset en tur for å øve, for på Onsdag skal jeg være med på konsert. I foajeen på psyk i stavanger mellom 11 og 12.. kom den som vil!

Jeg holder på å arrangere kurs 27. juni. påmelding til meg(islandshest altså:p) blir bra... mer info HER

Og nå.... Den beste nyheten av dem alle!

JEG FÅR LAPPEN IGJEN I LØPET AV UKA!!!!!!! :D:D:D:D så snart ser dere meg rulle rundt i denne fantastiske doningen!!

hun heter forresten Billeba:D

Gratulerer med dagen

2010-06-07T14:56:00.000-07:00

med 5 minutters margin ønsker jeg å Gratulere kjære lise med dagen! Du er ett forbilde for meg på så mange måter, jeg håper dagen har vært helt fantastisk!!

Ta gjerne turen innom bloggen hennes her!

Hvem kan segla førutan vind?

2010-06-04T10:06:00.000-07:00

Nå sitter dere vel og nynner etter å ha lest overskriften? Ikke? Det gjør jeg.. Den sangen er så nydelig synes jeg.. Og så utrolig sann... Jeg kan segle uten vind, jeg kan ro uten årer, men å skilles fra vennen min uten å felle tårer, det går ikke..

Jeg er inne i en tøff periode som dere kanskje forsto i forrige post. Og det eneste som har holdt meg oppe den siste uka er vennene mine, som har vært så flinke på å hente meg, og ta meg med på alt mulig... Eller, alt mulig er vel kanskje å ta litt hardt i, men iallefall i stallen og på tur.. I dag fikk jeg til og med lokket L til å kjøre meg til tryggvi, fordi jeg ikke helt får til det med buss om dagen... Gode venner er gull verdt!

så hvorfor kan jeg ikke nyte det at jeg har gode venner.. isteden så går jeg å tenker at jeg ikke fortjener det... At jeg burde kutte kontakt med alle, så jeg slipper og såre dem.. hold kjeft vrangtanker, dere er ikke sanne..

Jeg vet det, eller fornuften min, friske meg, vet det, hvorfor lar jeg megselv bruke så uendelig mange timer på disse tankene da? Det er unødvendig og slitsomt...

Dette ble merr kaos enn noe annet, men det er greit, det gjenspeiler vel litt hvordan det ser ut inni meg akkurat nå....

vrangtankene vant....igjen...

2010-06-03T04:48:00.000-07:00

Atter en gang måtte jeg kaste inn håndkleet og besøke legevakt i natt.. Jeg mistet fullstendig kontrollen... Det er ikke noe morro... men sånn gikk det... April var iallefall skadefri, selv om hverken mai eller juni ble det...

sånn ellers er jeg litt tom akkurat nå... kanskje senere en gang...

Dagene går....Tankene består.

2010-05-24T15:09:00.000-07:00

Trist men sant. Etter ett 2 ukers opphold på rom 260 er tankene fortsatt like plagsomme... Jeg kom hjem tirsdag for en uke siden, brukte onsdag og torsdag på å jobbe, så dro jeg avgårde til seljord, men nå er jeg hjemme igjen. La oss ta litt av det kjekke først:D
Oppstarten på Tryggvi islandshest gård gikk som planlagt, selv om jeg egentlig skulle være innelåst i stavanger. Jeg fikk lov å dra... Opplegget virker veldig bra, og jeg trives godt:D Kjekke folk og alt er bare velstand:D

I Pinsen har jeg vært i Seljord på Pinsestevnet med islandshest gjengen:D Mye morro, mye god mat og drikke:p eller iallefall svidde pølser og pisse lunka cola:p Og lått og løye ble der iallefall nok av:D Flotte hester var der jammen meg også:D Det var virkelig gøy å få være med, Isafold (klubben min) har ansvar for innsjekk, det betyr at vi sjekker papirer, og tar tempen på hestene, samt tildeler boks, sjekker at camping er betalt, måler opp utekve og tildeler plasser der... Det ble min jobb... jeg sto mokk alene på ei mark med masse blå kryss på for å fortelle alle fra Gandur, Gladur, Arvakur, Sleipnir, Faxi Hrimfaxi, Hrimnir, Ljosvaki, Hekla, Feykir og villingur (har sikkert glemt noen nå) hvor deres 5x5m store gressflekk var. Morro, men travelt i perioder. Alikevel følte jeg at "friske Cathrin" kom frem i lyset for første gang på evigheter. Det var en god følelse. Jeg smilte og lo til alle som kom. Og prøvde å være så imøtekommende jeg bare kunne. måtte være streng ett par ganger, når folk bare satt opp gjerder der det passet dem, men ellers så gikk det kjempe bra:D Vi var oppe kl 10, og jobbet fra 11 om morgenen til 01.30ca på natta... så jeg var ganske så trøtt når jeg stupte i seng... Lørdagen var fæl... veldig varmt... veldig solbrent, og veldig trøtt... ingen god kombinasjon, det kjentes nesten ut som verdens desidert værste bakrus!!

Uansett helga har vært bra, Oppstarten på Tryggvi har gått over all forventing.. Jeg har klart å presse skadetrangen litt vekk. Men de forbanna tankene er der HELE tiden!

"du fortjener ingenting Cathrin

"Du er ikke verdt noe!"

"Alle hater deg!"

"Du er ikke verdt denne brødskiva!"

"Du burde kaste opp maten!"

(bilde googlet)
"Skad DEG!!!!

Det er ett sant helvete... Det er så slitsomt. Man kan jo lure på hvorfor jeg gidder å stå imot, det hadde da vært mye lettere å gi etter?

Innlagt

2010-05-09T09:36:00.000-07:00

Så gikk det som det måtte gå... Og etter ett serdeles ubehagelig møte med lege på legevakt endte det med en innleggelse. Som på papiret er frivillig... Det har vært mye stress og beltelegging og ikke utgang uten følge... Men jeg håper alikevel at oppstarten på tryggvi i morgen skal gå som planlagt...

Så vet dere hvorfor jeg ikke er så aktiv på kommentering og slikt...

Jeg gleder meg...

2010-05-03T17:39:00.000-07:00

Til den dagen jeg kan svare at alt går bra, og faktisk mene det. Til den dagen selvskadingen er ett fjernt minne jeg bare blir minnet på når jeg ser på armene mine, til den dagen jeg kan spise ett normalt måltid, og kanskje til og med en sjokolade uten å føle skyld. Til den dagen jeg kan si at jeg har sovet i 8-9, eller kanksje til og med 12 timer, uten å føle at jeg ikke fortjente det.

Til den dagen jeg ikke trenger å være redd for og bli innlagt neste uke eller neste måned.... Til den dagen jeg kan planlegge ting med venner uten forbehold, det kan jo være jeg er for sliten eller for dårlig. Til den dagen jeg kan orke å leve ett normalt liv, med jobb, hest og kanskje til og med kjæreste og barn... hvem vet..

bildet er hentet her

Noen ganger har jeg tro på at den dagen kommer, andre ganger- Not so much... Det vanskeligste med dette er at jeg ikke vet, om den kommer, eller når, og jeg vet at det ikke bare er å vente, så går det nok over.

Jeg vet at det krever enorm innsats fra meg selv, og jeg er ikke sikker på om jeg orker den innsatsen.

Primærkontakten min spurte meg så fint her for ett par uker siden: Cathrin, hvis du hadde brukket ett bein, hadde du søkt hjelp da? Jo, jeg hadde vel det, men det blir liksom ikke det samme, synes jeg. Hun var ikke enig, og mente at når en er psyk, og så nedkjørt som jeg er og har vært i det siste, så trenger man kanskje litt hjelp...

Men jeg vil ikke, det er det som er faren med meg. Når jeg er mottakelig for hjelp. så er jeg ofte ikke syk "nok" .. Men når jeg da plutselig er syk nok, så er jeg ikke så mottakelig lenger, og vi ender opp med tvang og onkel politi... Så unødvendig...

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en fysisk sykdom, jeg sier ikke at det er lettere å ha en fysisk sykdom, jeg tror på at det er akkurat like vondt og vanskelig, MEN det er mer håndfast, og man har oftere ett tidsperspektiv, og det å bli frisk er ofte ikke i like stor grad avhengig av egeninnsats. I psykiatrien er alt så personavhengig, man kan ikke få god behandlig hvis du og behandler ikke kommer overens. Men en lege kan gi deg riktige medisiner, operere deg, og sette på gips på deg selv om du og h*n ikke kommer overens.

Jattha, nei dette ble mye surr gitt.. Men ser dere hva jeg mener? usikkerhet, og å ikke vite at om 8uker eller 10 år er jeg frisk, tar livet av meg... Jeg takler det dårlig.

Dagen i dag... Og oppstart på Tryggvi:D

2010-04-29T18:07:00.000-07:00

De siste ukene har ikke vært noe å rope hurra for... Jeg vet ikke egentlig hva som skjer, jeg er bare konstant sliten, og vil egentlig bare ligge under dyna.... Og dagen i dag var intet unntak... Men i dag MÅTTE jeg opp og ut.
Jeg har nemlig hatt dyrlegen på besøk, for vaksine og tannrasp må til... Så i dag har jeg hatt 2 stk dopa hester i stallen... Det er litt stygt å le, men jeg kan ikke annet, når de såvidt klarer og holde seg på beina:p tihii... alt var fint med tennene så det var jo bra:D

Før jeg dro i stallen, stoppet jeg innom i postkassen, og hva fant jeg der?? Jo, et brev fra OTUS.. Jippi tenkte jeg nå får jeg vel en oppstartsdato på Tryggvi sånn neste år eller noe... Men nei, gjett når jeg skal begynne?? Jo, 10. mai kl 10.00!!! Jeg gleder meg!!!

De som lurer på hva ialledager jeg skriver om nå, kan jo sjekke ut dette innlegget, så får du forklaring på det:)

2010-04-27T17:42:00.000-07:00

Jeg har fått en Award... Lille meg, en award.... Det satt jeg veldig pris på... Har ikke hatt så mye til overs for disse greiene, men det er kanskje bare fordi jeg ikke har fått en selv før:p Jeg synes iallefall at det var gøy:D

Den har jeg fått av Snille Charlotte og den er en vandreaward, det vil si at jeg får lov å gi den videre til andre søte bloggere.

Reglene for denne lille pass-it-on awarden er:

Kopier awarden til bloggen din.

Link til den personen som ga deg awarden

Fortell 7 interessante fakta om deg selv

Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til

Link til deres blogger

Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Here Goes:

1. Jeg og en venninne var såå *Viser med 2 fingre* langt fra å få en benk reservert til oss på vgs:p vi satt alltid der i friminuttene:D
2. Jeg har flyttet 10 ganger i mitt 23år lange liv.

3. Jeg har vært barnevakt i rundt 40 familier opp gjennom årene.

4. Jeg kan fortsatt fødselsdagene til alle jeg gikk i klasse med på vgs:D

5. Dagmammaen min da jeg var liten var norgesmester i bryting

6. Bilen min heter Billeba, og Saxofonen min heter Alfred

7. Jeg snakker 3 dialekter mer eller mindre flytende...

(8. Jeg må være en utrolig kjedelig person som synes dette var mega vanskelig)

I tråd med regelverket må jeg finne syv andre bloggere som også fortjener en award. Det er ikke så vanskelig, nettet flommer over av godt lesestoff. Værsågod til:

Karianne- fordi du kjemper en kamp vi andre bare kan prøve og forestille oss...
Lise- Fordi du er ett stort forbilde, både med tanke på blogging og psykdom.

Katrine- fordi jeg elsker dine Dagens VS.

Ida- fordi du skriver supermorsomt!!

Kristine- fordi jeg elsker bloggen din... supre interiør og håndverkstips..

Rebecca- fordi tekstene dine er utrolig nydelige

Sofsen- fordi du skriver morsomt og engasjerende, og samtidig alvorlig:D

Ville gjerne gitt enda flere, men reglene sa 7....

Ellers, så blogget jeg ikke i går, så

Liljen Gratulerer med overstått!!! Håper dagen var knall!!!!

Jeg har plassert bloggen min...

2010-04-26T18:12:00.000-07:00

Jeg har plassert min blogg i Sandnes på norske bloggkart!

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Er selvskadere mindre verdt?

2010-04-23T17:05:00.000-07:00

Jeg legger meg flat, jeg er en superdårlig blogger....
Motivasjonen er ikke helt tilstede...

Diskuterte litt med ei her en dag, om hvofor folk selvskader. Det virker som at mange i helsevesenet har en oppfattelse om at alle som skader seg, gjør det for oppmerksomhet. Derfor er det en god strategi å snakke minst mulig med dem om selvskading, spesielt når de er inne for å sy.

Hva tenker dere om dette?

Hvordan er det greit å bli møtt?

Jeg kan forsåvidt bare snakke for meg selv... Og det har jeg tenkt og gjøre nå.

Jeg skader meg iallefall ikke for oppmerksomheten, ja, det hender når behandler spør hvordan det går at jeg svarer med: "mye legevakt i det siste" så har jeg liksom sagt noe om det, men det er ikke slik at jeg roper det ut til alle og enhver... Om så var at noen, eller jeg, skadet for oppmerksomhet, er ikke det i seg selv ganske sykt da? Bør ikke det i like stor grad tas alvorlig?

Når en pasient kommer inn på legevakten, med mange kutt som må sys, som er ganske ferske, kanskje bare en time gamle, bør ikke den pasienten møtes med like stor medmennesklighet og respekt, som den som kommer inn med forstuet ankel? Bør det ikke antas at denne personen har et ganske stort følelsesmessig kaos inni seg akkurat nå? At denne personen kanskje hadde hatt godt av å få luftet noen tanker mens man blir sydd? eller lappet sammen på annet vis? Kanskje man kunne lappet sammen litt av psyken samtidig som man lapper sammen kroppen?

Bør det ikke tas på alvor at en selvskader sier at bedøvelsen ikke virker godt nok ennå, like mye som man tar på alvor at tømmerhuggeren som har hugget seg i låret sier at bedøvelsen ikke virker? Eller skal vi liksom tåle mer fordi at vi har gjort det selv? Tror dere ikke at det er vondt nok for oss at vi har "falt" nok en gang, om vi ikke skal bli møtt med nedlatende blikk og i noen tilfeller kommentarer?

Jeg mener at man bør kunne forvente det... Å bli møtt med respekt altså...

Selv er jeg så heldig at 90% av gangene jeg har vært nødt til å bli lappet sammen har jeg blitt møtt på en positiv måte... Men alikevel er det de 10 siste prosentene som sitter igjen. Men jeg vet at rundt omkring i det ganske land sitter det mange som har vært mindre heldige.

Jeg mener selvsagt ikke at vi skal dulles med, eller "oppfordres" til å komme tilbake, men at man må kunne forvente en viss respekt det mener jeg...

Noen andre tanker om dette? kjør diskusjon!

Å gråte for seg selv?

2010-04-16T17:55:00.000-07:00

Tårene renner... sakte men sikkert, klumpen i halsen er der, det er godt, men samtidig vondt.

Jeg gråter ikke for meg selv, det er lenge siden sist. akkurat nå gråter jeg for Regine. Hvorfor måtte hun dø? Det er da mange i denne verden som ikke ønsker og leve, deriblandt meg. Jeg tenker at jeg ikke fortjener å leve... Kunne jeg bare tatt hennes plass...

Jeg skulle ønske jeg kunne gråte, slippe kontrollen, og få ut litt trykk den veien. Jeg velger ofte å gråte med armene, jeg gråter med blod.

Det er lenge siden sist jeg "gråt" faktisk en måned, det er bra. Jeg er litt stolt, samtidig sitter Blåmann på skulderen min og mener at jeg ikke er noe flink, at jeg burde gråte litt med armene. Foreløpig står jeg imot, men hvor lenge til, det vet jeg ikke.

Fikk brev fra fylkesmannen i går, om søknad om førerkort. De måtte ha en legerklæring.. skjema NA2020 eller noe i den duren.. Jeg fikk det ikke til og stemme, de har jo fått det skjemaet, pluss en søknad fra psykologen min, som fikk sin veileder, en psykologspesialist til å co-signere. Men nei, la oss bruke ekstra tid på å få fastlegen min til å sende inn nøyaktig samme skjema, med nøyaktig samme svarene som sist... Æsj...

Regine Stokke- en fighter uten sidestykke!

2010-04-16T17:47:00.000-07:00

I går var jeg så heldig at jeg fikk være den første som kjøpte boka til Regine på Sandnes.. (iallefall i den bokhandelen jeg var :p) I natt ble jeg ferdig! Det er omtrent den sterkeste boka jeg har lest tror jeg. Idas dans er vel den eneste som muligens kan konkurrere... Men samtidig ikke, jeg følte jeg kjente Regine, jeg var fast leser på bloggen hennes nesten fra starten... Og plutselig var hun ikke mer.

Så folkens! løp og kjøp! Det er vel anvendte penger!!!

bilde lånt fra CDON.no

Hvem er vi?

2010-04-04T16:15:00.000-07:00

"VI" som er psyke? eller De som er psyke, de andre? Eller bare du og jeg?

Kanskje er du en av de som faktisk slipper unna psykdom? Eller kanskje er det deg det rammer i morgen? Eller kanskje søster, bror, kjæreste eller besteforeldre? du vet aldri, og det kan ramme hvem som helst, hvilken dag som helst... Ingen er immune.

Alikevel virker det som om mange tror det, mange tror at vi som er psyke er en egen rase, som sitter innelåst på psykehus eller DPS. Vel newsflash til dere, sånn er det ikke. Ja, jeg er psyk, noen vil si jeg er alvorlig psyk. Fylkeslegen og min fastlege og sikkert mange andre fagfolk er enige i at min diagnose, selv om den ikke er klassifisert som det, kan sidestilles med en alvorlig sinnslidelse. Javel, det kan godt hende. Og i perioder er jeg tilbøyelig til å være enig. MEN, de aller flest psykisk syke mennesker har bedre perioder, noen bedre enn andre selvfølgelig.

Jeg foreksempel, har vært syk i 10 år, eller mer, jeg har iallefall skadet meg i 10 år. Gått i behandling siden 2003, men fikk min nåværende diagnose (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse borderline type) sommeren 2008. Det betyr IKKE at jeg har vært innlagt i 10 år..

Jeg ble innlagt første gang i 2005, var inne en helg, og fikk beskjed om at jeg ikke hadde godt av det (noe som sikkert var sant, jeg var lett påvirkelig, og kunne nok blitt ennå dårligere) så gikk det ett helt år til neste gang. og faktisk ett helt år til gangen etterpå. i 2007 var jeg veldig dårlig og var inne tilsammen en måned i desember, så var jeg hjemme i jula, for å bli innlagt igjen 3 januar... så var vi i gang. Nå har jeg vært innlagt 30 ganger. I tilsammen ca ett år.
MEN i mellomtiden, har jeg jobbet, vært leder i sandnes KRFU, sittet i fylkesstyret, sitter i bydelsutvalget, kjøpt meg hest, ridd masse kurs og faktisk to konkurranser.

Fotograf A.W.R
Blitt intervjuet i ett magasin: Dokument innenfra blitt intervjuet i radioen og i krigsropet (det finnes ikke på nett såvidt jeg vet) Vært i Oslo, Bergen og Kristiansand for å snakke om min historie, og spille litt. Jeg har dirigert aspiranter og juniorer og hatt egne elever. Jeg har spillt på en mengde Gudstjenester. Og passet et minst tosifret anntall barn.

Men samtidig har jeg vært en hyppig gjest bl.a på legevakten. Ja, jeg er psyk, men samtidig er jeg Cathrin.

Cathrin som LIKER å være sosial, men som beklageligvis ikke alltid orker, Cathrin som liker å stille opp for andre, Cathrin som elsker og være i timesvis i stallen, som liker og gå masse tur, som elsker de gode samtalene.
Friske Cathrin...

HJELP!!!

2010-04-03T19:40:00.001-07:00

Ja, jeg er døgnvill, demonene truer med å innhente meg!! Jeg trenger noe å gjøre... Farmville er oppbrukt, og treasure madness funker ikke så lenge av gangen.
Bloglovin lista mi er rett og slett for kort, så kjære lesere! Jeg trenger tips til flere gode blogger å lese! Orker ikke "fjortiss-blogger" så spar dere for dem, men bloggene trenger ikke være mega dype heller..

Kjør forslagsrunde!!!!

Jeg kan ikke tillate meg å kjenne etter hvordan jeg har det...

2010-03-30T14:31:00.000-07:00

Det er vanskelig å være avhengig av hjelp... Jeg går fast til samtale en eller to ganger i uken hver uke.... Men nå har det seg sånn at psykologen min har vært syk, og jeg har vært dårlig.

Når jeg er dårlig er jeg snar til å avlyse avtaler... Men jeg merker at det er lettere for meg å avlyse hos alle andre enn henne... Men denne gangen var det altså hun som var borte... så nå er det 3 uker siden jeg var der sist.. Det er tøft kjenner jeg.

Nå er jeg så redd for og rakne, at jeg har satt på masken igjen, og den tviholder jeg på, jeg er livredd for å ikke ha nok og gjøre, for da kommer tankene, og trangen til selvskading.. Og ennå verre, selvmord... Ja, jeg kan ringe til varatun anytime, men jeg merker at jeg har blitt møtt på en dårlig måte så mange ganger der oppe, at jeg vegrer meg for og ringe dit... synd men sant...

Søndag og mandag var jeg på kurs:D det var utrolig kjekt, og jeg merker at vi er kommet ett langt stykke på vei med ponnien:D

Stopp verden, jeg vil av!!

2010-03-23T15:54:00.001-07:00

Det er bare såvidt jeg klarer og henge med i svingene nå. Humøret og psyken svinger fortere enn en berg og dal bane. Fra å sitte klar med det jeg har av piller, (ikke nok til noe dødelig, men alikevel en heftig intox) til å være ute med venner og ha det helt knall.. Fra å vandre rundt i grøt tykk tåke til at sola skinner, og jeg tar meg selv i å plystre mens jeg måker dritt i stallen.

(googlet)
Fra å forbanne hele helsevesenet fordi de ikke hører, jeg føler at de "tester" hvor alvorlig tankene og planene mine er... Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg ikke vil mer, det er ikke noe jeg sier for morro skyld... Til og trygle dem om hjelp...
Så kommer loopen, og vi er tilbake der vi startet.

Det er slitsomt, prøv selv, sett deg i en berg og dal bane, gjerne en skikkelig heftig en, kjør den 1000ganger på en dag, og se hvor god du føler deg etterpå... JEg vil tippe at følelsen jeg sitter med er ganske lik.

Alikevel slutter aldri presset fra verden utenfra (og forsåvidt meg selv), Cathrin, rydd dette, vask huset, ver med på kurs, ver med på bowling, du må jo ri, du må jo være sosial, du burde jobbet, du burde iallefall komme i gang med tiltaket på tryggvi. Ja, mye av dette er positive ting, og jeg vet at jeg kanskje burde vært flinkere til å presse meg selv til å delta i de tingene som er kjekke, men problemet er at når berg og dal banen er på bunn, eller på vei ned bakken, så orker jeg ikke, og det eneste jeg ser er bunnen, eller eventuelt bakken opp igjen, og den er lang og den er bratt... Og veien opp tar alltid lenger tid enn veien ned.

(googlet)
I dag skulle vi hatt ansvarsgruppe møte, men RJ fra psykehuset meldte avbud sist uke, fastlegen er jeg ikke sikker på om ble innkalt en gang, og i dag fikk jeg beskjed om at psykologen var syk, så da ble det bare en time hos psyk. sykepleier. Som i og for seg var positivt det, har ikke vært så flink og møte opp der i det siste. Men det betydde jo at timen med psykologen også ble avlyst, noe som ikke var bra, for det har vært så mye siden sist jeg var der.
Fikk lagt igjen en beskjed hos resepsjonen om at hun må ringe meg så fort hun kommer på jobb igjen da, så får vi se når det blir.

tett tåke....

2010-03-17T16:11:00.000-07:00

Jeg kjenner den kommer, tåka, så tykk at du ikke ser hånden foran deg... den har konsistens omtrent som grøt, og det er vanskelig å puste...

Du går deg vill, og på grunn av tåka er redningsaksjonen vanskelig, den er ikke umulig, men vanskelig..

Noe har snudd, og jeg vet ikke om jeg vil mer... Var hos legen i dag med såret mitt, men hun hadde ikke tid til noe mer, det var litt dumt, for jeg hadde kanskje klart å ta i mot litt hjelp akkurat da.... Men nå er tåka tjukk igjen.... Og det er kaos.... Mye kaos...

bak skyene er himlen alltid blå...

2010-03-16T20:32:00.000-07:00

Sies det... Nuvel, dere får bære over med meg, jeg er sliten om dagen, så nå kommer et helt vanlig hva har skjedd siden sist innlegg..

Eller skal man si siden siste besøk på legevakt? Som var natt til lørdag... Fredag kveld fikk jeg endelig avklart at turen til forsand ble avlyst, eller, hun jeg skulle være med skulle iallefall ikke inn, så da ringte jeg en venninne for å prøve å få henne til å reise inn slik at jeg kunne være med:p utspekulert, hvem? jeg? Det kunne hun ikke, for hun skulle på konkurranse gruppe teori kurs... Hmm tenkte jeg, det hadde kanskje vært morro å henge seg med på, men påmeldingsfristen var jo gått ut... Men jeg har vel aldri hatt rykte på meg for å være spesielt sjenert, så jeg sendte like så godt melding til instruktøren og spurte fint om å få bli med... Og instruktøren har vel heller aldri vært kjent for å være vanskelig så det var ikke noe problem...

Så etter legevakt besøk, sov jeg noen timer før det var tid for teori kl 15.00... Utrolig gøy gjeng:D etterpå ble jeg med venninna mi i stallen hennes for å ri gamlefar:D koselig, så kom en av de andre deltakerene for å slå på en sko på en hest, før vi alle 3 drog hjem til L for å se film og kose oss med kinamat og is:D En utrolig koselig kveld må jeg si:D

Søndagsnatt ble det også lite søvn, men heldigvis skulle jeg ikke ha ridetime før kl 17.00 så det gikk jo greit nok det:D Ridetimen var så utrolig gøy:D Jeg følte virkelig at vi fikk til en hel del ting jeg og ponni:D Lenge leve kurs:D Vi har selvfølgelig en lang vei å gå fortsatt, men iforhold til hvor vi var for ett år siden så er vi komt ett godt stykke:D Det fikk jeg bekreftet både av instruktør og Venninne... Vi må gå langs veien ca 2 km for å komme til min stall igjen, så venninna mi kjørte i forveien, så jeg og ponni kom tilbake til nymåkt boks:D Gode venner er gull verdt!!

Mandag hadde jeg en avtale med en kollega om lunsj på pastabakeriet, og dette hadde en annen kollega hørt om, så hun ville også være med:D Jeg våknet litt sent, men tenkte at det går fint, jeg rekker bussen... Dengang ei, så da måtte jeg traske til sandnes... Det kjentes i bena det ja, merker at vinteren har vart i overkant lenge... Usj, jeg gleder meg til å gå skikkelig tur igjen...

Lunsjen var utrolig hyggelig. Siden jeg først var på Sandnes fant jeg ut at det bare var stress å dra hjem for så å dra i stallen, og samtidig hadde det vært koselig med selskap, så jeg sendte likegodt mld til AL om jeg kunne ta bussen til henne og sitte på med henne i stallen senere.. Så traff jeg henne på sandnes, og vi var ute på leting etter en plass med halvtak og fortrinnsvis litt plass foran.. Vi skal nemlig ha kurs i helga (de driver også med hund) Og det er meldt stygt vær... så om noen vet om en plass med mulighet til enten å være inne, eller iallefall mulighet til å stå under tak å se på at noen trener hund eksempelvis garasje med stort gårdsrom eller liknende, gi beskjed:D

Og i dag våknet jeg med mega hodeverk, så dagen og natten er blitt tilbragt på sofaen i selskap med pc, fun light lemom/lime og brownie cookies:D

Jeg har ett sår som ble sydd for 6 dager siden, som fortsatt vesker, tok ikke mer enn 2 timer før det hadde gått gjennom 2 kompresser pluss sånn gasbindbandasjeting jeg hadde surret rundt... Snakket med lv nå, og de mente jeg burde ringe fastlegen i morgen tidlig... for å få henne til å se på det... Såret ser fint ut, men det skal jo ikke veske sånn.. ikke så mye iallefall...

dett var dett for i dag:D

Har DU det bra?

Er jeg der igjen?

2010-03-12T08:17:00.000-08:00

Der at legevakt er dagligdags? At jeg bare trenger og si hei det er Cathrin når jeg ringer, så står omtrent taxien utenfor døren her... At noen faktisk kjenner igjen nummeret mitt når jeg ringer... At alt under 30sting er bra? at 30 er ok... jeg vil ikke være der, men jeg tror jeg er der...

Men fortsatt er jeg bestemt på og leve. Jeg vet bare ikke hvor lenge jeg klarer... men ennå går det... tanke kaoset er enormt, og det å skade seg er en lett løsning, som egentlig ikke hjelper noe nevneverdig... fordi jeg har såpass kontroll at jeg klarer å slutte før jeg er ferdig... Jeg tør ikke tenke på hvor mye det hadde blitt hvis jeg lot alle hemninger fare...

Jeg er redd, redd for å miste kontrollen, redd for å bli gjennomskuet, redd for at masken faller... jeg er redd.. og så ufattelig sliten...

I natt ble jeg spurt om en innleggelse hadde vært lurt, det hadde det sikkert, men jeg er ikke klar... det jeg trenger nå er noen som kan være der, som kan holde meg litt i hånden, som kan bære meg en liten stund.. eller iallefall dra meg litt med... for jeg klarer ikke denne veien alene....

Bloglovin

2010-03-09T16:00:00.000-08:00

er en fantastisk oppfinnelse spør du meg, du kan bare trykke inn der, og vips så kan du lese alle de nyeste innleggene, og du kommer til neste nye innlegg bare med ett lite klikk:D Elsker det.... nå er det slik at du kan følge min blogg med bloglovin også... Ligger ett ikon på høyresiden her... det ser slik ut:
dette nydelige ikonet er tegnet av Guðrún Jóna.

hun var så snill at hun for en tid tilbake lot oss lesere få noen av ikonene hun laget:D Det satt jeg veldig pris på:D

så, hva venter du på? trykk på ikonet og følg meg på bloglovin :)

Fly

2010-03-07T18:39:00.001-08:00

På flyet stiller flyvertinnen seg opp, og forteller hva man skal gjøre i en nødssituasjon... Jeg har tenkt litt på dette etter at en dame jeg er meget glad i tok en sammenlikning med en av disse tingene og mitt liv... Jeg skulle ønske mitt liv var i ett fly...litt...

Flyet har 6 nødutganger, to foran, to bak og to over vingene sjekk alltid hvor nermeste nødutgang finnes, den kan være bak deg...
Tenk hvis livet hadde nødutganger, jeg har ønsket meg en mange ganger...

en stripe på gulvet vil vise vei til nærmeste nødutgang
tenk om man kunne få en stripe som viste veien man burde gå for å komme seg i sikkerhet...

Setebeltet festes, strammes og åpnes
Mitt liv har ikke setebelte, jeg hopper rundt ukontrollert...

hvis trykket i kabinen skulle falle, vil en luke i panelet over deg åpnes, og en maske falle ned, trekk masken hardt til deg, legg den over munn og nese, og fest strikken. Ta først på din egen maske før du hjelper andre
Her kommer det ingen maske ned, og det er jo så mye lettere å hjelpe andre... mye lettere å si til alle andre hva de skal/bør gjøre, enn å bruke akkurat de samme ordene til seg selv....

flytevester finner en under setet, trekk i snoren når du kommer ut av flyet, ett lys vil lyse når det kommer i kontakt med vann
Tenk om man hadde en flytevest til og holde seg oppe på de tyngste dagene

bruk fløyten for å tiltrekke deg oppmerksomhet
tenk hvis man hadde en fløyte som gjorde at folk så at man trengte hjelp... tenk hvis...

tenk om man hadde en flyvertinne som fortalte deg det man trengte og vite når en ble stor nok til å skjønne at ting kan gå galt, som kunne fortelle deg at nå er det lurt å sette seg ned og spenne fast setebeltet, for nå kommer det litt turbulens, og en kaptein som kunne prøve å styre unna uværet... tenk hvis... det hadde vært fint det...

I want to break free!!

2010-03-03T17:16:00.000-08:00

(I want to break free)
(I want to break free)
I want to break free from your lies
You're so self satisfied I don't need you
I've want to break free
God knows, God knows I want to break free

første verset av Queen sin låt I want to break free...

Det er det eneste jeg ønsker nå, Jeg vil ut, jeg vil være fri fra konstante tanker om selvskading...
Jeg har før ikke blitt trigget av noe spesielt... Men nå, laget meg pølse og potetstappe her om dagen... Og klok av skade lagde jeg noen snitt i pølsene før jeg kokte dem.... Hva ligner de på når de koker?? Jo, Kutt... Mange kutt i hver pølse jo...

Heldigvis var far og søs hjemme da... Men det er de ikke nå, jeg er faktisk alene i nesten en uke til... Hvordan skal dette ende?? Akkurat nå er jeg syk, og godt er det, jeg orker ikke tanken på taxi til legevakt, og alt det der... Er trøtt, er sliten, lei av alt.. Glad for at jeg ikke har mye medisiner hjemme, kjenner det kunne blitt skummelt nå..

Jeg vil bli fri!!!

Genser

2010-03-01T13:21:00.001-08:00

Jeg har "designet" en genser som jeg kan vinne, hvis alle dere går inn og stemmer...

Trykk her

på forhånd takk!!

Seier, og nederlag

2010-03-01T12:17:00.000-08:00

Februar måned var en måned med både seire og nederlag, både for meg personlig og det norske folk.. Ja, vi snakker OL... Er dere fornøyde med Norges innsats i OL? Jeg synes dt ble bra tilslutt, skulle ikke sagt nei til noen flere medaljer, men all over ganske fornøyd..

Februar ble måneden uten innleggelser.. Det er første måneden siden mars i fjor:D Det ble måneden jeg bestemte meg for å slutte og eksistere fordi jeg vil begynne å LEVE:D Februar ble samtidig måneden jeg sprakk på selvskading... Det største nederlaget jeg har opplevd på en stund... Februar ble måneden jeg virkelig følte, eller innså hvor store fremskritt jeg har gjort med hesten, men også måneden hvor jeg innså hvor mye jobb jeg har igjen...

Februar ble måneden jeg brukte mye tid på og lese journal, og jeg ser at fremskrittene er store iforhold til for ett år siden, men jeg ser også at det er langt igjen... Februar ble måneden AG fra psykisk helse i kommunen gjorde meg bevisst på at jeg bruker men alt for mye... "fremskrittene er store, OG det er langt igjen" sier jo akkurat det samme som den første setningen, men er mye mer positiv...

(bildet er googlet)

Jeg undergraver mine egne fremskritt til stadighet med dette enkle ordet... Har dere tenkt over hvor ødeleggende ett MEN kan være??

Uvitenhet i Afrika...

2010-02-27T12:09:00.000-08:00

Min kjære bardomsvenninne Hanne, er akkurat nå i Afrika... Hun vant en blogg konkurranse som Plan arrangerte og nå i Uganda... her får hun møte en hel del spennende folk, og triste historier...

(bildet er lånt fra hannerosvoll.blogg.no)

Hun skriver bla ett innlegg HER Om en gutt som trodde man ikke kunne bli gravid på lørdager...

Ta gjerne turen innom og les litt:D

2010-02-25T01:23:00.000-08:00

Helsevesenet har skuffet igjen... I helgen tok jeg mot til meg å prøvde og ringe noen før det gikk galt... Lørdag fikk jeg utsatt og skadebegrenset litt... Men når jeg prøvde meg på det samme på søndag, ble jeg møtt på en måte som gjorde at jeg nok desverre ikke kommer til å prøve meg på det igjen... Jeg valgte til og med og ikke oppsøke lv for hjelp, jeg fikset selv, så får man se resultatet når det har grodd... håper det går noenlunde greit...

Lillesøs er her på besøk, og det er utrolig koselig! Hun har fått ri frøkna mi ett par dager nå... Og jeg tror jeg kan si mission accomplished... Hun liker islandshestene best:D Det kan vi like:D

Eg har falt...

2010-02-19T21:36:00.000-08:00

Atter en gang har jeg falt... jeg har holdt meg relativt skadefri i en mnd...Men i natt fikk demonene overtaket igjen... Og det var dags for ett lite besøk på jobben til A, I og faktisk H fra B3 var der også... Legen gidder vi ikke snakke om, for han liker jeg ikke, så heldigvis fikk I den store ære av å innvie armene mine denne gang.. Men det ble mindre enn sist, og det var målet...

Akkurat nå er jeg ikke klar for å reise meg igjen, Men Lise sier at tap ikke er når du faller, men når du nekter å reise deg igjen... Jeg nekter ikke, jeg bare orker ikke akkurat nå... Gi meg litt tid, så kommer jeg sterkere tilbake... Inntil videre er jeg redd bloggen min ikke blir den mest positive i verden...

Nå har jeg fått lillesøs på besøk, og jeg tar storesøster oppgaven alvorlig, så hun skal få ri til hun er sår... GA sa så fint tidligere at vi må passe på så hun ikke ender opp med hest uten tølt:D så jeg skal få Salka til å oppføre seg eksemplarisk i uken som kommer... slik at lillesøs forelsker seg helt i de fantastiske islandshestene:D

NAV... Og tryggvi:D

2010-02-18T17:45:00.001-08:00

I dag var jeg og min psykiatriske sykepleier AG på møte på NAV... Jeg har vært mer eller mindre sykmeldt siden okt 08, og jeg ser nå at dagene går mye til sofasitting... Så nå skal vi prøve å få meg inn i ett program som heter Vilje viser vei... Det foregår på en gård se hjemmeside her

Direkte link til siden om inn på tunet eller vilje viser vei her

Jeg har tro på at dette kan være bra... Og håper at arbeidsoppgavene er varierte og utfordrende, samtidig som at jeg kan oppleve mestring... Vi snakket om ett par dager i uken, men jeg håper jeg skal klare mer... ganske fort... Men først må jeg få plass... Saksbehandleren min virket positiv, og jeg har fyllt ut søknad og egenvurdering etter beste evne i dag, så får vi se...

Var forresten hos behandler på tirsdag, og hun er positiv til å søke om lappen nå:D Det er bra:D håpe håpe:D

Husk dette

2010-02-15T12:44:00.001-08:00

selv om det ikke er valentines i dag... husk, du er elsket, bare i kraft av at du er til... du er bra nok, bare fordi du er du.

Det finnes bare en av deg...

og ett lite visdomsord til dere fra meg... Lev ikke for å være glad, men for å glede andre:D

trippel søndag

2010-02-14T16:31:00.000-08:00

er over, og jeg kan tillate meg å være litt negativ om denne dagen:p
Valentines dag, javel, så kan alle kjærester tillate seg å være ekle og kjæresteaktige en dag i året, men kan dere gjøre det hjemme? jeg tillater meg å tro at alle vi single blir grønne av misunnelse ved å se på kjæresteriene deres... æsj..:p nei nei nei, jeg er ikke bitter... ikke i det hele tatt...

Morsdag: Det er vel kanksje ikke til å stikke under en stol at mine blodsbånd ikke er så sterke for tiden... så jeg følte ikke for å feire noen morsdag i dag...

fastelaven.. eller bollesøndag...
2 gode grunner til at bollesøndag ikke er bra... 1. mange skumle kalorier i boller med krem...(ja jeg tuller litt med maten om dagen) 2. Boller med krem er ikke den beste dagen derpå maten....

Jeg og Kine var invitert til en av hennes nydelige storesøstre på boller i dag... Så vi troppet opp, relativt bakfulle begge to, og ble møtt av spørsmål på om vi ville ha boller med ekstra krem, kanksje litt lunken kakao eller makrell i tomat... Magen min vrenger seg i avsmak... så lite snillt...

Ellers, kvelden i går var ubeskrivelig... Jentefest med 4 nydelige jenter, som jeg aldri hadde møtt før, utenom Kine da... Vi var vel på grensen til for mye alkoholinntak allemann tenker jeg, noen bikket over også... Vil du ha egg til frokost i morgen?? Ja, bløtkokt i pose...nfkdsløgø... resten klarte ikke jeg å tyde... noen som har erfaring med å koke egg i pose?? Ikke det nei...

Men nå har jeg handlet meg sørlandschips og melkesjokolade, og har tenkt å prøve å kose meg litt med det før det er kveld...

spørsmål:
Hvordan feiret du bollemorsdag? (t-t-t-t-tog du an??)

en epoke går mot slutten

2010-02-12T21:28:00.000-08:00

Jeg driver med hest... Det er veldig kjekt:D Jeg deler stall med to utrolig herlige mennesker... Vegg i vegg med oss har en av norges største travtrenere stall... Nå har det seg sånn at han ikke er noen ungdom lenger, og han har fått en alvorlig kreftdiagnose ganske nylig.. I dag var jeg i stallen, og der kom han... Han så ikke så bra ut... så vandret han litt rundt på området, før han gikk inn, fant kjeledressen sin, gikk ut og satte fyr på den... Det er den dressen han alltid har brukt når han har vært i stallen..

Så gikk han rundt, hilste på alle hestene sine, før de dro avgårde... Det var ett rart øyeblikk... Jeg har alltid tenkt at han kom til å stryke med mens han var ute å kjørte, eller iallefall i stallen, eller på travbanen, men slik ser det altså ikke ut...

Det var helt utrolig rørende og trist, så jeg måtte rett å slett forandre treningsplanene... det ble en rolig tur på fruen isteden for trening... Men det hadde vi nok godt av begge to.. i fine været... Jeg ble sittende og fundere litt på hvorfor det alltid er de gode menneskene i denne verden som får slike skumle sykdommer... Jeg har jo ikke ønsket å leve på mange år, kunne ikke jeg dødd isteden for 3 barnsmoren, eller lillesøsteren eller den høyt elskede bestemor eller bestefar... Jeg er selvsagt glad nå for at det ikke har skjedd, for min egen del altså, men det virker så urettferdig...

Dagen ellers har vært fin... Solen varmet og alt er bra... Jeg liker vår følelsen jeg fikk i dag... til tross for at jeg ikke sov i går, så kjente jeg på litt overskudd når jeg gikk fra stallen i dag... (jeg må gå ett stykke fra stallen, og fra en buss til neste) Snøen smelter, og vårfølelsen kommer... Samtidig så gikk jeg sammen med datteren til han jeg snakket om før, hun er litt tilbakestående (ble sparket i hodet av en hest når hun var liten har jeg hørt?) og veldig søt og snill... Jeg kjente at det var kjekt...

Mens vi gikk nedover, tenkte jeg at det er noe jeg vil jobbe med en gang... psykisk utviklingshemmede barn og unge.. (ikke det at hun er så ung men)det er drømmen tror jeg... kanskje begynne i det små med støttekontakt eller noe...

Venner...

2010-02-11T18:49:00.000-08:00

Jeg er heldig, og har mange venner... det er ikke alle forunt... Men i dag vil jeg skrive om en spesiell venn..

Hun er en av mine aller nærmeste.. hun er en jeg kan snakke med om alt, hun er en, for ikke å si den eneste, som forstår hvordan jeg har det, som forstår at man ikke alltid orker så veldig mye... dvs, mange kan vel til en viss grad forstå, men man må ha kjent psykdom på kroppen for å virkelig forstå...

Hvordan traff jeg så denne nydelige jenta??
Jo, første gang jeg møtte henne var på varatun.. ca sommeren 2008.. Jeg synes hun så veldig skummel ut.. hun hadde ett blikk som kunne drepe...

I okt o8 ble vi begge innlagt på sykehuset samme dag... og der hadde vi en felles bekjent, en som har vært der lenge.. Vi 3 er noenlunde jevngamle, så vi hang mye sammen... Var ute å handlet, og jeg og K laget vår egen lille strikkeklubb... jeg var vel inne en mnd til sammen i okt nov... og kontakten oss imellom ble veldig god.. Vi holdt kontakten via melding litt i rykk og napp den høsten, og 2juledag 2008 fikk jeg melding om at K skulle ut med bestevenninnen... som også heter K... Jeg suste opp i leiligheten til min K, for å bli med dem... Det var vel den dagen vi lærte at det kan være lurt å ta kveldsmedisiner etter at du har kommet hjem fra byen ikke før:p hilsen oss som måtte prøve å vekke K for å gå ut:p men det var en koselig kveld...

Like over nyttår kom der en melding fra K om at hun hadde stukket av... og befant seg på østlandet ett sted... siste meldingen jeg fikk lød: sga snakka me psykolog i mårå, så får me se ka som skjer...
Så ble det stille i 3 uker... Det var da jeg innså hvor mye K betydde for meg.. jeg prøvte å sende melding til den andre K, men hun hadde flyttet til Australia, så jeg fikk ikke svar.. Det var 3 forferdelige uker, og jeg haddde lyst å skrike hver gang jeg fikk tlf svareren..."hei d e K, eg kan desverre isje ta telefonen akkurat nå...."
Jeg var en tur på varatun i denne perioden, og prøvte å overtale dem til å finne ut hvor hun var, og hva som skjedde... jeg tror til og med hun ene ringte til avd for å finne ut hva som skjedde, uten at jeg fikk vite noe mer...

så kom meldingen.. "alt e bra, e tebage på B3 nå..." jeg tror aldri jeg har kjent så tydelig på lettelse... det var akkurat som om 1000kg lettet fra skuldrene mine...
Våren gikk, og vi hadde mer og mer med hverandre å gjøre.... Mange av situasjonene jeg har skrevet om her på bloggen er sammen med eller om henne...
Vi har tilbragt timesvis i en gapahuk.. vi har kjørt tur... Vi har blitt hentet av politiet, sammen eller hver for oss... Vi har vært på kafè, vi har bare vært sammen...

hun har vært med meg når jeg har stukket av, jeg har vært med henne når hun har vært på vift.. Og det er greit, no pressure... Når du er klar, så gjør jeg det som må til... Jeg husker spesielt en gang... Hun hadde tatt seg en liten ureglementert permisjon... Og jeg reiste hjem til henne.. hun hadde skadet seg, og var veldig dårlig... Men mens hun lå der på legevakten og ble sydd, sier hun: "Cathrin, du må love meg å aldri skade deg så mye..." Jeg skadet meg aldri så dypt før...

tenk det, selv når hun var så dårlig, klarte hun å tenke på andre... Fantastisk...
Jeg er så takknemlig... hun viser meg en enorm tillit, og jeg håper jeg klarer å gjøre meg fortjent til den tilliten... Og jeg håper at hun føler at jeg har tillit til henne.. for det har jeg...

Og en ting til.. Nå er vi på samme side har jeg hørt... Vi ønsker å leve begge to, samme hvor vanskelig det er!
wish us luck!
Dette ble ett veldig langt innlegg, men jeg håper at dere tar dere tid til å lese, for hun er så utrolig fantastisk!!

K... Jeg er sååå utrolig gla i deg!!